Mikrosensur truer lesefriheten langsomt

Dette er en meningsytring. Bok & bibliotek deler ikke nødvendigvis holdninger og meninger som kommer til uttrykk.

Kamilla Aslaksen oppfordret i sitt innlegg 10. november Bok & bibliotek til å «se forbi amerikanske kulturkriger og undersøke hvordan det frie ord faktisk er truet». På den ene siden er jeg helt enig: Vi må slutte å stange i veggen ved å debattere enkelttitler og heller komme videre i debatten. På den andre siden er jeg redd for at vi ikke har råd til å ignorere en kulturkrig som gjør skolebibliotek til slagmark for politikk og ideologi. Denne krigens største offer heter lesefriheten – friheten til å velge hva man selv vil lese – og denne friheten må beskyttes.

Vi har heldigvis lite av den åpenbare sensuren og relativt få trusler mot ytringsfriheten og lesefriheten i Norge. Men vi må være våkne og ikke sove. Virkeligheten er mer kompleks enn at klager på titler i skolebibliotekene er isolerte hendelser med bekymrede foreldre som bare vil ha innflytelse på over eget barns lesing.

Siden jeg skriver fra min virkelighet som skolebibliotekar og tillitsvalgt for bibliotekarer, skal jeg la noen andre svare på Aslaksens bekymring for «store aktører, som forlag, medier, bokhandlere og statlige aktører som bibliotek» som trusler mot det frie ord. I stedet skal jeg vise hva som truer i det skjulte. Det er en trussel som er et blindt punkt i debatten og som er så subtil at mange bibliotekarer ikke en gang merker at den opptrer i deres eget bibliotek. Den er så vanskelig å oppdage at den ikke har et eget navn. Jeg kaller den for mikrosensur.

Å koke en frosk levende

I Morgenbladet 7. november er skolebibliotekar Bendik Løve intervjuet om sin masteroppgave hvor han undersøker forekomsten av sensur i norske bibliotek. Undersøkelsen hadde 579 respondenter fra hele landet. Den viser at det foregår urovekkende mye mikrosensur i norske skolebibliotek: Blant 101 respondenter fra videregående skole svarer 47,5% skolebibliotekarer «ja» på spørsmålet om de har opplevd at enkelte bøker eller annet utlånsmateriale med det de vurderer «som sannsynlig overlegg» er blitt forsøkt gjemt, flyttet, utsatt for hærverk, stjålet eller kastet i søppelet. Ja-prosenten blant grunnskolens 142 respondenter er på 37,3%.

Leder Helene Voldner i Norsk bibliotekforening kommenterer Løves funn slik i samme artikkel: «Vi sitter i et kar med vann som stadig blir varmere. Derfor er det vanskelig, men viktig å kjenne det igjen i tide. Hver enkelt hendelse kan være uskyldig i seg selv, men hvis det får gjenta seg mange nok ganger har vi et problem. Og det er de som vil fjerne det som ikke ligner dem selv som vinner, og samfunnet som helhet som taper.»

Som forbundsstyremedlem i Bibliotekarforbundet snakker jeg med bibliotekarer som bekrefter funnene i Løves undersøkelse og Voldners påpeking om at mikrosensur er vanskelig å oppdage og kartlegge, og enda vanskeligere å snakke om. For det første virker handlingene tilfeldige, og derfor overses alvorlighetsgraden. For det andre er det vanskelig for skoleansatte å uttale seg offentlig om forhold på egen skole. Hensynet til elevene trumfer den ansattes ytringsfrihet. Dermed blir mikrosensur et blindt punkt i debatten – og få tør å si noe høyt. Men betyr det at vi skal tillate og stilltiende akseptere at det foregår mikrosensur i våre skolebibliotek rundt i Norge?

Angrep i alle retninger

Tematikken i titlene som rammes spenner vidt og bredt: seksualitet, rasisme, minoritetserfaringer, kjønnsidentitet, historie, religionskritikk og politikk. Mange av titlene ligner på dem som står på den beryktede Krause-listen i Texas – en liste over 850 titler som den republikanske Texas-representanten Matt Krause i 2021 ville «kartlegge» og i praksis forby fra skolebibliotek i delstaten. Argumentene mot titlene som brukes i Norge er ofte de samme som i USA: «pornografi», «seksualisering», «overgrepsmateriale». Eksemplene tas ut av kontekst for å virke mer sjokkerende. Se bare på debatten hos Bok & bibliotek om tegneseriebiografien Gender Queer av Maia Kobabe. I USA har denne boken blitt en gjenganger på lister over «forbudte» titler, og Moms for Liberty – en av de mest toneangivende pressgruppene i den amerikanske kulturkrigen – har gjort den til et symbol på alt de mener er galt med skolebibliotek. Argumentene deres har nådd Norge. 

Når foreldre eller interessegrupper her til lands bruker de samme retoriske grepene, er det ikke tilfeldig. Det er en importert kulturkrig. Dokumentarfilmen The Librarians viser med all tydelighet hva som står på spill når bibliotek blir frontlinjen i en kulturkrig. Vi må lære av disse hendelsene – og handle før vi havner der selv. Jeg mener utøvelse av mikrosensur er en antidemokratisk handling av informasjonsunngåelse – et ønske om å skjule lovlig innhold for seg selv og andre – uansett hvilke titler som utsettes for dette.

Å forstå andres virkelighet er å forstå seg selv

Vi lever i en tid der ytringsrommet snevres inn og meninger polariseres. Da må lesing være en del av vår beredskap. Gjennom litteraturen utvikler vi empati, lærer kildekritikk og styrker vår toleranse – egenskaper ethvert demokrati er avhengig av. Som Jon Inge Ringstad skriver, må vi forstå virkeligheter som skiller seg fra vår egen – da må vi lese litteratur som utfordrer både identitet og verdensbilde. Foreldre kan og bør ha innflytelse over hva egne barn leser. De kjenner barnets modenhet og behov. Men veien fra innflytelse over eget barns lesing til å ville hindre andres barn i å lese bestemte titler, er lang – og farlig. Veien svinger innom både sensur og innskrenking av andres barns lesefrihet. Hvis vi ikke tar dette på alvor, vil vi miste noe grunnleggende: barns rett til å lese, til å tenke selv, til å møte verden i all dens kompleksitet.

Vi har alt å tape på å ikke løfte debatten om mikrosensur. Vi må anerkjenne at det skjer, vi må snakke om det, og vi må hegne om lesefriheten. Skal vi gjøre dette i skolen, må skolebibliotekene bemannes av bibliotekarer som kan ta faglig begrunnede beslutninger om samlingen. Det holder ikke med tilfeldige vurderinger eller press fra sterke stemmer.

Vi må stå samlet og sende et kraftfullt signal: Ingen skal sensurere andres lesing. Lesefriheten er ikke en luksus. Den er en forutsetning for et levende demokrati. Og den er verdt å kjempe for – hver eneste dag.