– Jeg opplever Gender Queer som en veldig positiv bok

Dette er en meningsytring. Bok & bibliotek deler ikke nødvendigvis holdninger og meninger som kommer til uttrykk.

Borud bruker Maia Kobabes foretrukne pronomen, e/em/eres (spivakpronomen) i denne teksten, selv om det er ganske ukjent i Norge.

Jeg har lenge tenkt på hvordan jeg skal svare på innlegget til Kamilla Aslaksen, for jeg synes det er veldig interessant. Det er åpenbart at Gender Queer er en bok som kan leses på veldig mange forskjellige måter, og personlig tenker jeg veldig annerledes om den enn det Aslaksen gir uttrykk for. Jeg får litt inntrykk av at hun leser Kobabe i verste mening, men samtidig blir jeg redd for å gjøre det samme med Aslaksen.

Først så vil jeg bare si at jeg synes det er helt supert at Bok & bibliotek skriver om Gender Queer. Samtidig kunne de selvfølgelig godt skrevet mer om andre kontroversielle bøker også. Ja takk til alt! Jeg har prøvd å lese meg opp på kontroversen rundt My Body is Me som Aslaksen nevner, men har slitt med å finne en artikkel som tar opp begge sidene på en god måte. Det kan godt hende denne boka er fin. Men det er jo mer naturlig for Bok & bibliotek å skrive om Gender Queer, siden den er et tema i Norge, enn denne boka som det virker som har gått det norske marked hus forbi (selv om det kanskje er synd).

Men tilbake til Gender Queer, som jeg opplever som en veldig positiv bok. Jeg har aldri tenkt på den som hatefull mot kvinnekroppen slik Akselsen skriver i en av kommentarene på Facebook-siden til Bok & bibliotek (se rammen), men heller som en bok som oppfordrer leseren til å reflektere og filosofere over kjønnsstereotypier. Personlig elsker jeg den tidlige scenen hvor Maia tar av seg skjorta sånn som guttene – for meg føles den scenen skikkelig feministisk og frigjørende!

Det er jo ikke sånn at Maia hater kvinnekroppen generelt – bare sin egen. Som på side 31, hvor e skriver at «mensen [...] var noe helt normalt og naturlig som skjedde med unge tenåringsjenter. Men jeg trodde ALDRI det skulle hende MEG.» Her er e helt tydelig på at mensen er naturlig. Og så tror jeg jo at de neste sidene, hvor vi får se hvor sterk Maias reaksjon på mensen var, ikke er noe som vil få de fleste jenter til å tenke «Åh, jeg vil heller ikke være jente!», men heller «Åh! Min mens er visst ikke så ille likevel!". Det er i alle fall min reaksjon, og før jeg begynte med prevensjon, hadde jeg menssmerter som krølla kroppen sammen til en ball i fosterstilling på badegulvet mens jeg venta på å kaste opp. Det var ille. Men det var ikke så ille.

Forøvrig er jeg så cis-kjønna som man kan bli, jeg ville absolutt hata å være gutt, eller bare å bli oppfatta som androgyn. Så jeg er helt enig med Kamilla Aslaksen i at å mislike puberteten kan være veldig vanlig, jeg bare tror ikke at Gender Queer vil få jenter til å tenke at de ikke er jenter. Men boka kan selvfølgelig gi en affirmerende følelse til barn som faktisk er trans eller ikke-binære, og det fortjener de, for det finnes fremdeles ikke veldig mange sånne bøker, selv om det kan virke som det har eksplodert de siste årene. Men det har jo bare gått fra ca. ingenting til noe.

Og så stusser jeg litt på at Aslaksen skriver at sex blir alt livet handler om for hovedpersonen, for det opplever jeg heller ikke. Jeg synes det virker som livet eres først og fremst handler om skriving, lesing og tegning. Men fordi denne boka handler spesifikt om kjønn, føles det naturlig at ganske mye av innholdet også kretser rundt sex.

Men jeg er på et vis enig i at nettopp det er den beste grunnen til å ikke anbefale denne boka til barn. Det er bare det at jeg vil stoppe der. Jeg vil ikke anbefale den til barn – med mindre det er en moden 7.-klassing som faktisk spør etter nettopp disse temaene (jeg hadde ei jente som spurte ofte om bøker med aseksuelle hovedpersoner da hun gikk i 7. klasse, og jeg hadde alt for lite å komme med). Og jeg vil ikke hindre dem i å lese den. Hvis den står på et skolebibliotek, i hylla for ungdomsbøker (som er ei ganske vanlig hylle også i skolebibliotek for 1.–7. trinn, nettopp fordi barn modnes forskjellig og noen av dem er klare for ungdomsbøker mye tidligere enn andre), så må barna få være med og bestemme selv om de er klare for å lese den. 

Selv om jeg personlig synes det hadde vært helt greit om ingen barn så eller leste noe som helst om sex før de var minst 18, så vet jeg jo godt at det er fullstendig urealistisk. Og hvis de først skal lese noe, så synes jeg denne boka er fin, den er positiv til at man kan stoppe når det er noe man ikke liker, den er positiv til å eksperimentere, den viser at sex kan være noe mer enn bare penis i vagina. Personlig elsker jeg (og det ville vært en åpenbaring for meg som aseksuell tenåring) at boka framsnakker fantasering som en form for sex – hvor mye kulere (og ikke minst tryggere!) er ikke det enn den tradisjonelle sexen vi møter overalt ellers! Men jeg ville advart dem om at boka er ment for eldre lesere, at den snakker om mange vanskelige tema, og at jeg vil anbefale dem å snakke med en trygg voksen om det de leser.

Et annet punkt hvor jeg og Aslaksen leser boka helt forskjellig er når hun opplever den som en historie om omsorgssvikt. Jeg skal ikke si at det er feil, for det vet jeg ikke. Men jeg vil si at dette er en tolkning, og at jeg tolker boka annerledes. Jeg opplever Maias familie som varm og positiv, men selvfølgelig er det vanskelig å håndtere problemene Maia står ovenfor som ikke-binær. Særlig på den tida hvor det var mye mindre snakk om kjønn som et spektrum, og ikke-binære pronomen fremdeles var noe de aller fleste aldri hadde hørt om. Maia sier selv til foreldrene sine på siste side, at selv om hun har strevd med å være datteren deres, er hun glad for å være barnet deres. Nå er det selvfølgelig mulig å oppleve omsorgssvikt og likevel elske foreldrene sine, men jeg oppfatter altså ikke den vinklingen i det hele tatt. Men dette er en bok, og det er lov å tolke ting forskjellig.

Så var det side 157, da, som Aslaksen henstiller til når hun skriver at Maia «besøker studioer for produksjon av ekstrem voldspornografi og inkluderer selskapets nettadresse slik at leseren lett kan søke opp disse filmene selv». Personlig beit jeg meg mest merke i at Maia så ti timer med dans – men jeg er danser selv. Da jeg leste, tenkte jeg egentlig ikke over denne kink.com i det hele tatt (litt kult at det var i en festning, kanskje?), og hadde umiddelbart glemt den igjen. Jeg har et håp om at de aller fleste lesere, og særlig barnelesere, vil ha det på samme måte – det er jo ikke sånn at boka oppfordrer leseren til å oppsøke sida. Og hvis du gjør det (jeg måtte jo prøve) så kommer det naturlig nok opp en blokker hvor du må oppgi at du er over 18 år for å få lov å fortsette. Selvfølgelig er det ingenting som hindrer et barn i å trykke på at de er over 18 likevel. Annet en sunn fornuft. Jeg har lyst å tro på at folk, også barn, klarer å bruke den sunne fornuften. Kanskje det er naivt av meg. Jeg vet ikke.

Men en ting som jeg syntes var utelukkende positivt på side 157, var når e oppdaget autoandrofili. «Wow. Jeg visste ikke at det fantes et ord for det. For meg.» Det er en sterk og god følelse å kunne gjenkjenne seg selv i noe, særlig når man er i en liten minoritet. Å vite at man ikke er alene. Selv ble jeg skikkelig emosjonell første gang jeg møtte en bifil karakter i en bok (selv identifiserer jeg som panfil), og det er en følelse jeg unner alle. Derfor blir jeg litt stuss på at Aslaksen trekker det fram som noe (så vidt jeg forstår) negativt.

Til slutt vil jeg si at jeg håper vi alle kan fortsette å gjøre vårt beste for å lese hverandre i beste mening, og ha en god dialog uten at noen blir trollete. Dette kan være et vanskelig tema å diskutere, og det kan lett bli veldig personlig. Først og fremst ønsker jeg bare å vise en annen måte å lese boka på (selv om vi nok egentlig skulle hatt en hel bokklubb for å gjøre det ordentlig), og litt om hvorfor jeg tenker at for noen barn, også på barneskolen, kan det være ei fin bok å lese.