Se forbi kulturkrigen, Bok & bibliotek!

Dette er en meningsytring. Bok & bibliotek deler ikke nødvendigvis holdninger og meninger som kommer til uttrykk.

La meg først si at jeg er imot alle former for sensur av bøker. Mitt ene spørsmål til Bok & bibliotek var om Bok & Bibliotek mener boka Gender Queer egner seg for barn. Redaktøren har allerede svart: «litteratur har ikkje aldersgrenser og skal ikkje ha det».

Jeg tror Hageberg står nokså alene med dette standpunktet. Aldersvurdering av filmer, bøker og TV-programmer er en del av det ansvaret voksne har overfor barn. Å beskytte barn mot farer omfatter innhold barn ikke er utviklingsmessig rustet til å forstå, og som for eksempel kan forårsake forvirring eller unødvendig frykt. Det er helt normalt å analysere både innhold og form i barnebøker i lys av disse spørsmålene.

Hageberg nevner ikke at profesjonelle litteraturformidlere ikke anbefaler Gender Queer for barn. Både forlaget og forfatteren selv mener boka er for voksne og eldre tenåringer. Biblioteksentralen anbefaler den fra 16 år, Amazon fra 18 år. Det synes i det hele tatt å være bred konsensus om at Gender Queer ikke er en barnebok.

LES OGSÅ

Svar til ei som lurar på kvifor vi stadig skriv om Gender Queer

Hva kan årsaken være til at Gender Queer ikke anbefales for barn? Jeg vil komme med noen forslag. Det er ikke vanlig at barnebøker inneholder estetiserende, grafiske fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn. Heller ikke er det vanlig at hovedpersonen i barnebøker besøker studioer for produksjon av ekstrem voldspornografi og inkluderer selskapets nettadresse slik at leseren lett kan søke opp disse filmene selv (jeg advarer om svært forstyrrende scener dersom noen skulle ønske å sjekke). Man kan innvende at de nevnte scenene ikke dominerer boka. Men de er der, og da bør vi også spørre: «hvorfor?». Gender Queer er en mørk fortelling om omsorgssvikt, om et barn som blir overlatt til seg selv i situasjoner der hun skulle vært støttet av voksne. For eksempel lærer ikke hovedpersonen, som vokser opp i rike California, å lese og skrive før hun er elleve år. Årsaken er at ingen fanger opp og hjelper henne med hennes lese- og skrivevansker. Bokas normalisering og estetisering av barneovergrep og voldsporno, og hovedpersonens avvisning og mutilering av egen kropp, kan tolkes i sammenheng med hennes historie med omsorgssvikt. Gender Queer viser at det er vanskelig for et oversett barn å elske seg selv, og å ta gode valg for seg selv.

Mens tradisjonelle utviklingshistorier gjerne ender opp med at hovedpersonen finner seg til rette i et (nytt) fellesskap, ender hovedpersonen i Gender Queer opp i narsissistisk speilkabinett. Narsissismen er understreket i bokas omslag, som kunne vært en illustrasjon av narsissusmyten. Det er selvsagt ingenting galt i å fortelle en slik historie. Men det er heller ikke galt å tenke at dette er ei bok som egner seg best for voksne.

Det andre spørsmålet jeg stilte var hvorfor Bok & bibliotek vier så stor plass til akkurat Gender Queer? Her peker Hageberg på at boka er blitt større enn seg selv, at den er blitt et symbol på det som foregår i USA. Dette er jeg enig i. Det er også tydelig i Bok & biblioteks egen dekning. Med fortellingen om en skole i Sverige kan det se ut som om Bok & bibliotek tar tak et sensurproblem. Men når Hageberg kaller foreldre som ønsker innflytelse på hva deres barn leser for «nyttige idiotar» tolker han dem innenfor rammen av amerikansk kulturkrig snarere enn å lytte til deres konkrete bekymringer. Å avskrive folk som «idiotar» legger ikke et godt grunnlag for ærlig debatt.

Dersom det virkelig var ytringsfrihetsspørsmålet som drev Bok & bibliotek kan en spørre: Hvorfor det sterke søkelyset på én bok, som verken er sensurert eller foreslått sensurert? Det er viktig å minne om at også i USA handler debatten om hvorvidt boka passer for barn. Ikke om at boka bør forbys.

Det finnes jo høyst reelle utfordringer med sensur innenfor barnelitteraturen. Jeg vil nevne to eksempler.

Det ene er når barnebokklassikere blir skrevet om fordi de ikke lenger passer inn i tidsånden. Jeg kan ikke se at Bok & bibliotek dekket den internasjonale kontroversen i 2023 i forbindelse med omskrivningen av Roald Dahls barnebøker.

Det andre er den omfattende sensuren av bøker som ikke følger tidens mangfoldsnarrativ. Britiske Rachel Rooney er en prisvinnende og respektert barnebokforfatter. Rooney er utdannet spesialpedagog og har lenge vært bekymret for antallet autistiske barn som avviser sine kropper og sitt fødselskjønn. I 2019, samme året Gender Queer utkom, ga hun ut bildeboka My body is me, illustrert av Jessica Ahlberg. Boka inkluderer et stort mangfold kropper og oppmuntrer barn i bilder og rim til å glede seg over hva de kan gjøre med kroppene sine. Ved utgivelsen møtte boka skarp motstand fra aktører som anså den som «transfobisk». Resultatet var at Rooney ble fjernet fra byrået som sendte henne ut til skoler. Bokhandlere og bibliotek nektet å ta inn boka. Hun fikk ingen støtte fra fagforening, forlag eller markedsførere hun tidligere hadde jobbet med. Hennes andre utgivelser ble ignorert, hun mistet oppdrag og inntektene hennes tørket ut.

Rooneys historie er bare en av mange der gode barnebøker og mennesker kanselleres i mangfoldets navn. Resultatet er et mindre mangfold av gode bøker for barn. Dersom Bok & bibliotek vil dekke tidens kontroverser om sensur og ytringsfrihet må de altså se forbi amerikanske kulturkriger og undersøke hvordan det frie ord faktisk er truet. Da bør de se på store aktører, som forlag, medier, bokhandlere og statlige aktører som bibliotek. Ikke på enkeltforeldre som ønsker innflytelse over hva barna deres leser.