Vi har en stemme

Dette er en meningsytring. Bok & bibliotek deler ikke nødvendigvis holdninger og meninger som kommer til uttrykk.

«Alpetaggene ligner haitenner, stikker opp av det tette skydekket over Sentral-Europa i et konstant glefs. De tvinger vinden i forskjellige retninger, den river i flyet fra alle kanter, og vi er så små her vi sitter ...»

Dette er åpningen av Helga Flatlands bok «En moderne familie». Det er en av bokens hovedpersoner Liv som gjør disse betraktningene. Det er et frempek. Noe dystert skal komme, og vi blir advart allerede i bokens start.

Hvilke fortellinger?

Ødeleggelser eller tilintetgjørelse av arkiver, bibliotek og museer er alltid frempek på at noe svært alvorlig er i ferd med å skje. Slike handlinger defineres også som krigsforbrytelser. Disse forbrytelsene er dessverre ikke unik for Palestinerne. Vi har gjentatte ganger sett at krigsherrer og terrorgrupper anser det som viktig å fjerne kulturarv, og med det folkets fortellinger.

Dette leder til spørsmålene: Hvilke fortellinger skal få plass i biblioteket? Hva er formidling og hva er aktivisme? Ikke minst: Hva står egentlig i bibliotekloven? Hva åpner eller lukker for ulik aktivitet i biblioteket?

I sitt motsvar til meg skriver Knut Skansen at biblioteket alltid må «... overlate til leseren, deltakere på en debatt, brukeren av biblioteket å gjøre seg opp sin egen mening – og da må bibliotekinstitusjonen avstå fra å ha en egen.»

Som jeg tidligere har antydet mener jeg dette også gjelder ved publisering av støttedikt for Palestina. Leseren må få gjøre seg opp sin egen mening. Det er verdt å reflektere over om ikke holdningene til slik publisering ville vært annerledes om de ikke kom i kjølvannet av 7. oktober. For flere år siden kjøpte jeg en skjorte-bluse som har kefijehmønster. Denne har i varierende grad blitt oppfattet som politisk, alt etter oppmerksomheten rundt den pågående okkupasjonen av Palestina.

Det viktigste ordet

Uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt. Det er ord fra bibliotekloven. Uavhengig er kanskje det viktigste ordet. Hva er det å være uavhengig? Som fri fra noe, selvstendig, passiv, nøytral? Ordet står ikke i relasjon til noe. Jeg er til et visst punkt enig i at bibliotekene ikke må representere sterke meningsytringer eller favorisere en gruppe eller en holdning fremfor en annen. Bibliotekene skal være trygge, ikke kaotiske.

Derfor bør bibliotekene åpne opp for mange fortellinger og mange stemmer. Det gjør vi også gjennom offentlig debatt og samtale. Vi formidler klassikere og kulturfondbøker, og litteratur av ulike format ved klassebesøk, for å nevne noe. Litteraturen som formidles er ikke begrenset av tidsperioder eller politiske forhold i landet den har opphav i. Det er derfor trygt å si at biblioteket bevarer og formidler ulike fortellinger. Noe som fører meg tilbake til frempek og ødeleggelsen av kulturarv.

I motsvaret til mitt første innlegg forteller Skansen om en kollega som hadde et sterkt forhold til et annet konfliktområde og opplevde at en markering rundt Ukraina ble sår og problematisk. Det er ikke vanskelig å forstå og sympatisere med vedkommende. Her må jeg påpeke at et folkemord er større enn å ta side i en konflikt, slik det fremstår at denne markeringen gjorde. Skansen bruker også ordet folkemord. Det forplikter.

Skriften på veggen

Gjennom Friby har jeg møtt mennesker med svært ulik bakgrunn og erfaring. De har vært utsatt for forfølgelse og fengsling. De har vært utsatt for overgrep og tortur. Folkeslag er fratatt rettighetene til sin litteratur og sitt språk. Det har vært tvang og straff for å begrense deres frihet til å ytre seg, velge hvem de vil være, hva de vil kle seg i. Det finnes et hav av stemmer og fortellinger. Alle disse bør bli kjent. Som nasjon trenger vi dem. For vi vil at den friheten journalistene, forfatterne, ytrerne og kunstnerne får gjennom Fribyordningen skal være for alle. Når spørsmålet vedrørende Palestina blir i hvilken grad det er noe igjen av kulturarven, om det er noen igjen til å fortelle historien – da blir vi kanskje svar skyldig?

Jeg mener skriften har stått lenge på veggen. Noen ganger forestiller jeg meg at det ikke er en metafor, men en sliten graffiti på en vegg i et nabolag ingen lenger bor.

Det er på tide at biblioteket «leser skriften» og har en stemme. Kanskje burde vi som institusjon ta inn over oss at vi har en handlingsplikt. Som del av den solide grunnmuren i samfunnet bør vi tåle tyngden av ansvaret. Det foregår et folkemord. Vi må, i kontrast til Helga Flatlands karakter Liv, tørre å bryte ut av følelsen av å være små. La oss tørre å være store. Vi må ikke rope, men vi har en stemme. Den bør vi bruke. Om ikke reduserer vi Gaza til en fotnote.