Biblioteket trenger ingen stemme

Dette er en meningsytring. Bok & bibliotek deler ikke nødvendigvis holdninger og meninger som kommer til uttrykk.

Kjersti Egge ved Bergen offentlige bibliotek reiser i sitt innlegg 11. august debatt om bibliotek-lederes taushet rundt folkemordet i Palestina. I den forbindelse gjentar hun kritikk av meg fra tiden da jeg ledet Deichman, for å ha stanset publisering av støttedikt for Palestina i bibliotekets offisielle digitale kanaler.

Ordskifte / Gaza

Er Gaza bare en fotnote?

Jeg orker ikke lenger å ikke skrive. Helst vil jeg rope. Jeg må stille dette spørsmålet: Hvorfor er min arbeidsplass, vår felles arbeidsplass bibliotekene, så tause?

La meg først si at jeg fullt ut forstår Egges sinne, frustrasjon og fortvilelse over folkemordet som foregår i Palestina. Jeg deler det også selv. Det er fortvilende å være vitne til og grusomt for de som er berørt.

Vi opplevde også sjokk og fortvilelse da Russland startet krig mot Ukraina. Den gang avholdt vi en stillemarkering i bibliotekene. Jeg har senere uttalt at allerede da mente jeg vi som bibliotek var i ulendt terreng. Jeg oppdaget det da en kollega med en opprinnelse fra et annet konfliktområde kom til meg og sa at hen aldri hadde følt seg så alene i biblioteket som den dagen vi markerte. Hvorfor markerte vi ikke konfliktområdet hen hadde et sterkt forhold til? Så for meg er dette et spørsmål om biblioteket egentlig har eller kan ha en stemme.

Ulike biblioteksyn

I bunn og grunn handler kanskje saken mer om hva slags biblioteksyn Egge og jeg har. Jeg mener biblioteket ikke har en stemme.

Biblioteket er kanal for stemmer og meninger. Fakta, kunnskap, kildekritikk, kunst og fortellinger, verktøy og kulturarv som alle eier. Biblioteket kan og bør peke på løgn, propaganda, falske nyheter og avsløre dem, uansett sak.

Biblioteket kan og skal tilgjengeliggjøre materiale, aviser, bøker, fakta og kunnskap – særlig skal biblioteket gjøre det om aktuelle tema som dessverre nå er krig, vold og angrep på ytringsfrihet eller den demokratiske infrastrukturen som biblioteket er en del av.

Men biblioteket må etter mitt syn alltid overlate til leseren, deltakere på en debatt, brukeren av biblioteket å gjøre seg opp sin egen mening – og da må bibliotekinstitusjonen avstå fra å ha en egen. 

Et unntak fra dette er når selve bibliotekinstitusjonen er tema. Da skal biblioteket selvfølgelig ha en faglig stemme, herunder alle ansatte. Et eksempel er Lars Egelands rapport om Ødeleggelse av arkiver, bibliotek og museer i Gaza, og dette er etter mitt syn noe bibliotek og bibliotekledere bør kritisere og ytre seg om. Der er vi enige, Egge.

Redaksjonell styring

Med henvisning til kampanjen som jeg måtte stoppe på Deichman, skriver Egge at «en leder kan velge å tolke disse sympatihandlingene på verste vis, eller se dem som en del av bibliotekets formidling.»

Det er jeg ikke enig i. For dersom ikke dette forstås prinsipielt, hvor vil Egge sette grensen? Et bibliotek skal styres redaksjonelt, ikke som en avis, men i henhold til bibliotekloven. Uansett hvilken konflikt, politisk spørsmål eller samfunnstema det dreier seg om så skal biblioteket tilgjengeliggjøre bredden av informasjon og ytringer og stille dem til rådighet og formidle dem balansert. Det har jeg bestrebet meg på å følge under hele min gjerning som biblioteksjef i Oslo – og for det har jeg fått mye juling fra både høyre- og venstresiden og noen ganger fra ansatte eller politikere. En god biblioteksjef må tåle juling fra alle kanter, og da er det eneste du har å stå på noen prinsipper. De følger av bibliotekloven og av grunnloven og av biblioteksjefens evne til å orke presset.

Slagside i kulturfeltet

Men så skriver jo nettopp Egge, som et slags forsvar for aktivisme, at «distinksjonen mellom å være en plattform for ytring og en avsender er også uklar. Det er stort sett bibliotekene som legger føringer for sine arrangement. På den måten avgjøres det hvilken avsender som skal være på vår plattform.»

Det er nok dessverre en riktig beskrivelse av hvordan dette oppleves av ansatte i mange bibliotek, men at dette oppleves som uklart er ikke et forsvar for biblioteket som aktivist. Det er snarere et symptom på svakheten i et bibliotek der bevisstheten om redaktørstyring og intensjonen med bibliotekloven er for svak. Norsk kultursektor har en slagside – og det er egentlig denne slagsiden Egge beskriver. Den bør bibliotekledere rette opp.

Egentlig er dette ganske klart og enkelt mht. bibliotek. Det er mye vanskeligere i resten av kulturfeltet. Her finnes ingen lov, ingen forankring til grunnloven eller forskrifter.

Terrorvelders verste fiende

Jeg leder i dag Oslo-filharmonien og vi fortolker hele tiden. Vi velger komponister, verk og bestiller ny musikk som er sterk ladet med verdier, historisk kontekst og assosiert med ulike regimer der komponisten levde eller lever. I tillegg benytter vi oss av det mest emosjonelle språket som finnes – nemlig musikk.

Og når vi fremfører musikken er det vår fortolkning, vår stemme så å si, som flommer ut i salen og treffer et publikum som ikke kan velge, for det har vi allerede gjort, og som mottar musikken på svært ulike måter ut fra egne livserfaringer, bakgrunn og historie.

Å balansere fortolkning og emosjoner, programmere en konsert, velge dirigenter og solister fra ulike kontinenter og sørge for at publikum får en rik opplevelse og refleksjon er heldigvis en balansekunst som ikke er nedfelt i et regelverk eller en lov. Min erfaring er at det er en vanskeligere balansekunst enn redaksjonell styring av et bibliotek. Vi bestiller verk eller velger verk og komponister i vår samtid som protesterer mot krig, urett og ondskap, men vi spiller også noe av den mest fantastiske russiske orkestermusikken skrevet under Stalin. Og når vi gjør det fortolker vi og setter det i vår kontekst – og bruker vår stemme. Det er kunstens vesen.

Biblioteket kan trygt lene seg på bibliotekloven – og gjennom sin blotte eksistens og balansert redaktørstyring, akkurat som en uavhengig allmennkringkaster, trygt vite at biblioteket er blant alle terrorvelders verste fiender. Og det gjelder om terrorveldet er forankret i ytterste høyre eller ytterste venstre. Biblioteket skal ikke og trenger ikke rope! Det trenger ingen stemme.