Er Gaza bare en fotnote?

Dette er en meningsytring. Bok & bibliotek deler ikke nødvendigvis holdninger og meninger som kommer til uttrykk.

Det har pågått folkemord i Palestina i månedsvis, men fra lederne våre er det taust. De kunne ha tatt utgangspunkt i ødeleggelsen av arkiver og bibliotek. De kunne fortalt om israelsk-kontrollert sprengning av Al-Israa universitetsbibliotek. Dette strider imot Haag-konvensjonen og traktaten som trådte i kraft i 1956. Denne er ratifisert av både Norge og Israel.[1]

Men stillheten har vært så rungende at det nærmest piper i ørene.

Bærekraftsmålene forplikter

Bibliotekforeningens «Veikart for bærekraftig utvikling i folkebiblioteket» setter fokus på bibliotekene som en unik arena for å forankre bærekraftsmålene i folks hverdagsliv og bevissthet. Vi kan gi innbyggerne kunnskap om hvilken endring som må til for å sikre et godt samfunn her og nå og for kommende generasjoner.

Det er også viktig med sosial bærekraft. Essensen er å jobbe for at alle mennesker skal ha like sjanser til et stabilt helsefremmende liv. Like sjanser til utdanning og til å kunne jobbe og leve uten diskriminering.

Bærekraftsmålene har også som som ambisjon å utrydde sult, og alle skal ha tilgang på rent vann og gode sanitærforhold. Dette er en liten smørbrødliste av alle de mål FN ønsker. Denne felles arbeidsplanen skal være oppfylt innen 2030.

Så, da vender jeg tilbake til stillheten og undrer: Hvordan kan det være mulig å ha bærekraftsmål som en av grunnsteinene i en institusjon som ikke roper høyt om folkemordet på Gaza? Dersom bibliotekene skal være med og sørge for et godt samfunn her og nå og for fremtidige generasjoner, så er «her og nå» allerede frarøvet det palestinske folket. De sulter, de har ikke tilgang på rent vann eller gode sanitærforhold. Vår felles arbeidsplan avslører enorm urett.

Det beste i denne verste situasjonen er at bibliotekene kan tørre å ta et standpunkt – våge å være modige! Våge å si at som forpliktet på disse målene må vi og bør vi snakke uretten midt imot. Hvordan skal vi nå ett eneste av disse målene om vi ikke erkjenner at det er krefter som gjør det vanskelig, kanskje umulig?

Plattform og avsender

Tidligere direktør ved Deichman Knut Skansen hindret sine ansatte å poste støttedikt for Palestina. Han har uttalt at biblioteket skal være en plattform for ytringer, ikke en avsender. Han påsto også at disse diktene måtte defineres som aktivisme.[2]

En leder kan velge å tolke disse sympatihandlingene på vSerste vis, eller se dem som en del av bibliotekets formidling. Å formidle dikt og tekster er også et hovedanliggende i driften av bibliotekene. Det fremstår bebreidende og negativt ladet når ledelsen, som den mektige part, karakteriserer det som aktivisme. 

Distinksjonen mellom å være en plattform for ytring og en avsender er også uklar. Det er stort sett bibliotekene som legger føringer for sine arrangement. På den måten avgjøres det hvilken avsender som skal være på vår plattform.

Først og fremst tenker jeg at de som postet støttediktene, var modige ansatte som tidlig forsto at dette er større enn et påstått israelsk behov for å forsvare seg. Disse bibliotekarenes handlinger vil forhåpentligvis nå erkjennes som riktige. Eller kanskje om noen år så vil alle ha ment at det var riktig?

Vern om modige ytringer

Friby gjennom ICORN og Norsk PEN er en nasjonal og internasjonal ordning som tilbyr beskyttelse til forfulgte og truede forfattere, journalister og kunstnere. Gjennom bosetting i en slik by skal de være trygge på å kunne gjenoppta sitt virke. Det er 26 slike byer i Norge, og en stor andel av disse administreres gjennom bibliotekene.

Denne ordningen kan ikke være «en juvel å smykke seg med» for biblioteket. Dette må tas på alvor. En måte å ta dette alvorlig på, er å rope ut om internering og sult som virkemiddel i folkemordet på Gaza. De som kommer til en norsk by gjennom Friby-ordningen, er representanter for dem som fortsatt er fengslet eller for alltid brakt til taushet. Det er dokumentert at flere hundre journalister er drept i Gaza. Å si fra om dette er ikke politikk, det er humanisme. Bibliotekene som er vertskap for fribyordningen, må være stemmer som ytrer seg, som forsvarer og forklarer. For teoretisk er det så enkelt: Vi er Friby, vi er inkluderende og samfunnsbevisst. Her må vi tørre å ha integritet og en sterk ryggrad. Det er ikke nok å administrere, vi må også selv være modige ytrere.

Vi kan ikke bare flagge at vi har gode mål og intensjoner som bibliotek. Vi må som institusjon også vise at det arbeidet vi til enhver tid gjør, bærer mening, nasjonalt og internasjonalt. Det er viktig og riktig å være solidarisk. Vi må vise at når vi har mål, så har vi også handlingskraft. Vi må tørre å ha holdninger og uttrykke meninger. Stillhet er ikke synonymt med dette.

[1] Lars Egeland, «Ødeleggelse av arkiver, bibliotek og museer i Gaza». Publisert i Bok & bibliotek 15.2.2024

[2] Arne Olav Hageberg, «Skansen for alle ytringar». Bok & bibliotek, utgave 4/2023