Bibliotek i gode og onde dager

Tenk om statsminister Støre stilte seg opp sammen med hele bøtteballeten av direktører fra det offentlige og proklamerte:

– Fra og med i morgen skal vi kun satse på de kommunale kjerneoppgavene eldreomsorg, skole, helse og asfalt. Vi vil gradvis fase ut alt det andre, og vi starter med tre ting: mediestøtten, støtten til lag og foreninger og bevilgninger til landets folkebibliotek. Fra og med i morgen er døra til folkebiblioteket stengt for godt.

Hva hadde skjedd? 

Jeg er sikker på at en haug med innbyggere hadde blitt rasende, at det hadde blitt stor oppstandelse – fakkeltog i enhver kommune, slagkraftige påvirkningskampanjer for å få omgjort idiotiet.

Men de høye herrer og viktige damer biter plombene sammen og står på sitt. Det er nye tider. Man måste prioritera.

Etter som ukene gikk, ville fakkeltogene blitt færre. Raseriet og sinnet ville gått over i resignasjon. Og livet ville gått videre. Uten folkebibliotek, uten lokalaviser og med langt færre lag og foreninger. 

Hva hadde vi mista?

På kort sikt, på en dags sikt – altså fra og med i morra – ville låste bibliotekdører hindra ca. 90 000 innbyggere å få brukt folkebiblioteket som de hadde tenkt. I morra skulle det ha blitt utlånt ca. 45 000 bøker i Norge. Halvparten av disse ville vært utlånt til unge under 15 år. Ca. 250 bibliotekarragementer hadde blitt avlyst. Over halvparten av disse var laga for unger.

Dette er tall for en dag! På et år har folkebibliotekene i Norge 27 millioner besøk, 13,5 millioner utlån og 47 000 arrangementer.

For noen hadde den stengte bibliotekdøra i morra vært ekstra ille, slike som guttungen som kommer på biblioteket hver dag etter skolen i stedet for å gå hjem til et tomt hus. For de mange som har begrensa sosialt nettverk, men opplever biblioteket som et trygt fristed – de kjenner dem som jobber der, hilser, prater litt, samtidig som det ikke er noen forventninger eller forpliktelser. For pensjonisten som kommer samtidig med et par–tre andre pensjonister, og som leser avisa og krangler om det som står der. For småbarnsmora som har finni ut at hun må få seg en utdannelse og trenger en plass å få konsentrert seg om studiene.

For disse blir det ekstra tungt å møte ei stengt bibliotekdør i morra.

Og hva hadde skjedd på lang sikt hvis vi mista folkebibliotekene, lokalavisene og de fleste lag og foreninger?

Jeg tror vi hadde mista de tre viktigste tinga som binder oss sammen som lokalsamfunn.

På det lokale folkebiblioteket møtes fabrikkdirektøren, vaktmesteren, pensjonisten, unga, den rusavhengige, humanetikeren, muslimen, flyktningen, rasisten og antirasisten som likeverdige innbyggere.

Og hvem hadde hørt om Vilja på åtte år fra Randsverk som fikk femteplass i hundekjørerløpet «Synnfjell rundt» hvis det ikke var for lokalavisa Fjuken som skriver om det som skjer i Skjåk, Lom og Vågå? Slike oppslag gjør slekt og venner stolte, men også naboer og andre lokale.

Som innflytter til et sted – hvis du ikke har unger – hva er bedre for å skaffe seg nettverk og venner enn å engasjere seg i en lokal forening? Mister vi det som binder oss sammen som lokalsamfunn, er det virkelig fare på ferde.

Robert Putnam mener hjemlandet USA er blitt et autoritært land under Donald Trump og MAGA. Men ifølge statsviteren er ikke Trump årsaken, han er konsekvensen.

Grunnlaget for at demokratiet forvitrer i USA, ble lagt mange tiår før Trump kom til makta, ved at folk hadde mista eller valgt bort muligheten til å engasjere seg der de bodde, i nabolaget sitt, i lokalsamfunnet sitt. Kurven for innbyggernes sosiale kapital har falt som en stein i USA siden 60-tallet, viser Putnams forskning.

Putnam opererer med to typer sosial kapital, bonding social capital og bridging social capital. Den første typen omfatter familien og de nære vennene. Men den andre typen er like viktig – at du kjenner naboen og folka som bor i nabolaget ditt, uavhengig av om dere er rivende uenig i politiske standpunkter, har ulik klassetilhørighet, har forskjellig bakgrunn og så videre. Kort sagt: Folk i USA har blitt mer ensomme, og de vet ikke hvem naboen er. Dette mener Putnam la grunnlaget for at amerikanerne har valgt en president som ønsker å demontere demokratiet. Ensomhet og isolasjon er grunnforhold som totalitære regimer utnytter.

En amerikaner kan heller ikke lese om Judith på åtte år fra Elkhart Lake, Wisconsin som har gjort noe lokalt bra, og som folka der kan være stolte over sammen. For det finnes knapt lokalaviser lenger. USA har blitt en avisørken.

Vi i Norge er heldigvis svært langt unna amerikanske tilstander. Samtidig er jeg bekymra når politikerne våre snakker om kjerneoppgavene til det offentlige som bare å omfatte eldreomsorg, helse, skole, forsvar og veier. Disse er helt klart viktig. Men politikerne må også begynne å snakke om selve kjerneverdien vår; det liberale demokratiet.

Og da, kjære lesere, kan ikke sentrale politikere lire av seg at det kanskje er det på tide å kutte pressestøtta, og lokale politikere kan ikke kødde med budsjetta til folkebibliotek og midler til frivilligheten. For det er nettopp dette demokratiet disse står i førstelinja for å sikre.