Skal vi ha KI-laga bøker på hyllene våre?

Fire fagfolk skriv fritt om bibliotek

Johanne Raade, Marie Alming, David Kvamme Høvik og Oddmund Kårevik kommenterer bibliotekfeltet frå kvar sin stad i sektoren.

Denne måneden: Marie Alming

Litteraturvitar og barne- og ungdomsbibliotekar i folkebibliotek. Oppteken av barnelitteratur, lesekultur og biblioteket som møteplass og arbeidsplass.

I Roald Dahls fortelling «Den store automatiske diktografen» lager Adolph Knipe en maskin. Han mater den med ordlister, handlinger og intriger, navn fra telefonkatalogen og kobler det hele til en elektrisk skrivemaskin som kan trykke tusen ord i minuttet. Han lager også et kontrollbord med knapper som hører til, der knappene er merket med navnene på kjente litterære blader og magasiner.

Maskinen Knipe har laget kan skrive en trykkeferdig novelle på 30 sekunder. Han presenterer maskinen som en forretningsidé til direktøren i selskapet han jobber i: «Noveller er også en vare, rett og slett, akkurat som tepper og stoler, og ingen spør efter hvordan de blir laget, når bare varen blir levert.» Det smaker litt av bedrageri, svarer direktøren.

Glossy og bløtkakeaktig

Høres det kjent ut? I dag kan du trykke på en knapp og få en novelle skrevet i stilen til Earnest Hemingway. Du kan sikkert også bestille et verk som hadde glidd rett inn i The New Yorker, et av verdens mest kjente litterære magasin. Om de allerede mottar en del materiale laget helt eller delvis ved hjelp av kunstig intelligens, vet jeg ikke. Det jeg vet er at bibliotekene gjør det. Vi er en institusjon fylt opp av materiale som noen nå har funnet ut at de kan få en maskin til å lage for seg. Hva gjør vi da?

Da illustratør og tegneserieskaper Flu Hartberg åpnet Nordisk barnebokkonferanse i Lillestrøm i høst, var han tydelig i sin rant om misbruket av åndsverk til billig gjenvinning. Hartberg står i front for en gruppe illustratører og kunstnere mot bruk av generativ kunstig intelligens for å skape billige og glatte illustrasjoner, det han kaller «glossy og bløtkake-aktige bilder». Det er klart bibliotekene vil stå på illustratørenes side. Mye av det vi driver med som barneformidlere er å bade oss i den fantastiske glansen som drivende dyktig håndverk har gitt oss, år etter år. Men så har du de som har en fortelling som de publiserer selv, og så har noen laget denne magiske maskinen som gir dem en mulighet til å ha bilder i boka si uten å hyre inn hverken illustratør eller forfatter. Det smaker litt av bedrageri, men.

Tillit til bibliotekene

Jeg kan innrømme det med én gang: Vi har allerede KI-genererte bøker på hyllene i Deichman. I høst tok vi inn en selvpublisert bok med illustrasjoner laget av kunstig intelligens, der det ikke var noe informasjon i selve boka om hvordan illustrasjonene var blitt til. Det er mulig å gjette seg til det, «glossy og bløtkake-aktige» som bildene er, men det var ikke før vi kontaktet forfatteren at vi kunne få det bekreftet. Vi tok inn boka på bakgrunn av temaet, da vi søker å ha et mangfold av emner og fortellinger tilgjengelig i biblioteket, og denne handlet om å det å være donorbarn. Det er ikke alltid forlagene får laget alle de bøkene som vi ønsker oss i biblioteket, og da er det fristende å trykke på den automatiske diktograf-knappen. Ikke for å bli rike, slik som Adolph Knipe ønsket, men rett og slett for å kunne få visse fortellinger ut til folket.

Men egentlig er jeg ikke så redd for at hyllene skal fylles opp av barnebøker laget med KI-genererte bilder. Jeg har nettopp deltatt på Se og Les i Bergen, og hørt Camilla Kuhn og Kari Stai snakke om hvordan de tenker og illustrerer sine bøker, og jeg kan ikke forestille meg at vi noen gang vil leve i en verden der noen som i Roald Dahls novelle vil ta i bruk en maskin i stedet for mennesker til å lage slike kunstverk. Det som uroer meg mer, når vi snakker om KI-produksjon på bibliotekhyllene, og som nevnte barnebokkonferanse også er innom, er tilliten til kildene, og i neste omgang, tilliten til bibliotekene.

Kildetillit

Kunstig intelligens har gjort det mulig å masseprodusere både tekst og bilder i et høyt tempo. På grunn av dette høye tempoet blir vi oversvømt av maskinlagde bilder og tekster, og mengden i seg selv skaper et problem. I framtiden tror jeg bibliotekarer må bruke mer av sin arbeidstid på å forsikre seg om at materialet vi har på hyllene er verifisert. Marte Eek-Høgås, fagansvarlig i Tenk, viser oss på Se og Les hva som er det vanskelige med kildekritikk når vi stadig må vurdere validiteten til informasjonen vi møter. Tillit til institusjoner og tillit til bibliotekene er en del av den demokratiske grunnmuren og beredskapen mot desinformasjonen. Ved å ha bøker på hylla der det ikke er tydelig hvem eller hva som har laget innholdet, er vi da med på å undergrave denne tilliten?

Jeg har ingen problemer med å vise solidaritet til kunstnere og forfattere ved å avstå fra å kjøpe bøker som er laget ved hjelp av kunstig intelligens. Bibliotekarene forvalter fellesskapets midler, og jeg tror heller ikke de som besøker biblioteket har et stort ønske om å låne bøker der en maskin har laget innholdet. Men det er ikke der problemet først og fremst ligger. I kunsten tror jeg mennesker vil velge mennesker. Vi må begynne å bry oss om kildetillit. Det er demokratisk å tilby et mangfold av stemmer og temaer, men det vi velger å ha på hyllene våre skal være åpent om hvordan det har blitt framstilt. Noen skal spørre om hvordan en tekst har blitt laget, og det får bli biblioteket.