Hvordan går det med bibliotekene i Minnesota?

I høst var jeg tre måneder fylkesbibliotekar på «bortekontor» i Northfield, Minnesota. Nå, etter nyttår, har leiligheten vi leide der vært gjemmested for en lokal «Anne Frank», en mexicansk immigrant som valgte hjelp til selvdeportasjon heller enn et ublidt møte med ICE og interneringssenterne deres.

Siden tidlig i desember har det vært en urovekkende eskalering av hendelser spesielt i Minneapolis, men også i andre deler av Minnesota. ICE og andre føderale agenter tar seg til rette i gatene, og dette har ført til en berettiget uro blant amerikanere med både mer og mindre farget opphav.

Beskytter brukernes opplysninger

Hvordan påvirker dette bibliotekene i regionen? Jeg har tidligere skrevet om bibliotekene i Northfield og Willmar, som har utstrakt virksomhet blant både latinamerikanske og somaliske grupper. Dette er grupper som Trump-administrasjonen er særlig på jakt etter i den pågående operasjonen i Minnesota. Jeg sendte bibliotekarene noen spørsmål med tilbud om å si litt om hvordan situasjonen er i dag. De takker varmt for denne muligheten – men de er også snare til å si at uttalelsene står for deres egen regning, og ikke må tas til inntekt for et politisk standpunkt, eller som et felles standpunkt for alle bibliotek i delstaten.

– Kan ICE eller andre føderale myndigheter komme til bibliotekene og kreve innsyn i dokumenter?

– Vi oppbevarer ikke opplysninger om brukerne våre som vi ikke har behov for, svarer Natalie Draper, biblioteksjef i Northfield Library.

Om opplysningene ikke finnes kan de heller ikke redegjøres for. Derfor etterspørres alltid minimalt av personlig informasjon og det vurderes strengt hva som må lenkes av informasjon som i ettertid kan misbrukes av andre.

Maida Berg, leder for voksenavdelingen ved Willmar Library, legger til at dette går tilbake til 9/11 og «The USA Patriot Act» som ga utvidede fullmakter til å samle inn informasjon om «potensielle terrorister».

De ansatte er instruert i å aldri oppgi noe som helst til utenforstående uten en fullmakt undertegnet av en dommer. Natalie forteller om en episode fra et tidligere bibliotek hun jobbet i, så langt tilbake som 2016. Her ble hun bedt pent av to menn fra State Department om å få innsyn i internetthistorikken til en bruker. Det ville hun ikke gi ut uten fullmakt, og de sluttet da å be pent. Men skremsler virker ikke dersom du kjenner rettighetene til brukerne dine. Dette har det blitt stadig viktigere å drille de ansatte på.

Men, som Natalie sier: – Systemet fungerer bare så lenge reglene følges. Ikke engang de beste advokatene kan henge med når det skjer så mye på så mange områder og når rettens kjennelser blir ignorert gang på gang.

Bibliotekansatte på «ICE-kurs»

Enn så lenge har ingen av dem opplevd at ICE har kommet inn i selve biblioteket, men de er klare dersom det skulle skje. Gjennom et delstatssamarbeid i hele Minnesota var denne måneden over 300 bibliotekansatte på workshop for å diskutere situasjonen og hvordan møte den. De er opptatt av å trygge egne ansatte, og da særlig ansatte med latinamerikansk bakgrunn – som de har mange av nettopp for å møte sine egne brukergrupper på best mulig måte.

«Bibliotek som ikke har merket av hvilke deler av bygningen som er åpne og tilgjengelige for allmenheten og hvilke som ikke er det, bør gjøre dette nå», står det i retningslinjene fra workshopen. ICE kan ikke stoppes fra å komme inn i allment åpent bibliotekområde, men de kan ikke ta seg inn på de administrative områdene uten fullmakt.

Både Natalie og Maida kjenner på utrygghet for sine kolleger, og da særlig de med latinamerikansk bakgrunn. De ansatte som kan spansk, blir for mange den eneste forbindelsen til det føderale som de stoler på, og presset på å skulle bidra kan bli stort for noen.

– De som har behov for pause fra skranke i førstelinja, får dette. Jeg har stor forståelse for at det mentale presset kan bli overveldende, sier Natalie.

«Boka kommer» til de som ikke våger seg ut

Både i Willmar og Northfield har de merket nedgang i antallet spansktalende som kommer til biblioteket. I Willmar kommer de i første rekke for å kopiere opp dokumenter, som for eksempel oppholdstillatelse og gyldig pass. I Northfield har de merket nedgang i deltakelse til programrekkene sine. Men etter at de flyttet de spanske språkklassene til et lokale som føles mindre utsatt, har deltakelsen tatt seg noe opp. Mange med utenlandsk opprinnelse går minimalt ut, og Natalie understreker hvor viktig det er for biblioteket å skifte fokus til hva som trengs i den nåværende situasjonen.

– Vi har begynt et samarbeide med en organisasjon som deler ut mat slik at vi også kan dele informasjon om mulighet for hjemlevering av bøker, ressurser, spill og filmer til de som ikke våger seg ut.

Formidler bakgrunnen for innvandringen

Bibliotekene er mest opptatt av å kunne håndtere situasjonen for de utsatte gruppene. Men det er også viktig å bidra til opplysning om bakgrunnen for innvandringen til USA. Utstillingen «Chicahuac Exibition: Women’s Stories of Strengh & Sacrifice from Rural Mexico to the Midwest” viser sammenhengen mellom bønder i USA som ansetter innvandrere og deres familier hjemme i Mexico. Natalie legger til at de ikke er redde for å ta opp kontroversielle tema i biblioteket, noe jeg husker godt fra min korte tid i Northfield.

Både Natalie og Maida understreker at de lokale initiativene som slår ring om samfunnet og de som trenger det er inspirerende og det er godt å se engasjementet. Men det er tungt å stå i, og det er mentalt utfordrende å være på vakt over alt og hele tiden. Og selv om de spansktalende ansatte alle er lovlige innvandrere til USA, så kjenner de likevel på faren for å bli stoppet og internert. Det er allment kjent at ICE ikke gjør forskjell på folk, sånn sett.

At de likevel velger å møte opp på jobb hver dag og stå i dette presset, er rett og slett imponerende.