Bibliotekene må med i forsoningsarbeidet

Dette er en meningsytring. Bok & bibliotek deler ikke nødvendigvis holdninger og meninger som kommer til uttrykk.

Under behandlingen av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport om fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener/norskfinner og skogfinner, vedtok Stortinget at regjeringen skulle utrede hvordan et nasjonalt kompetansesenter om fornorskingspolitikk best kan organiseres. Et råutkast av utredningen er nå publisert, uten at bibliotekene er nevnt.

Det skal være et innspillseminar i Alta den 2. juni som blir strømmet, og fristen for innspill er 5. juni.

Mer enn en distribusjonskanal

Bibliotekene bør inngå som en sentral del av infrastrukturen rundt et nasjonalt kompetansesenter om fornorskingspolitikk, uavhengig av hvilken modell som blir valgt. Hvis målet er å nå hele befolkningen, kan man vanskelig komme utenom bibliotekene.

Det er lett å tenke på bibliotekene som en distribusjonskanal for kunnskap utviklet andre steder. Men bibliotekene er mer enn det. De er lokale institusjoner med egne fagfolk, relasjoner og kunnskap om sine lokalsamfunn. I forsoningsarbeid er lokal forankring avgjørende.

Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport peker på behovet for et omfattende kunnskapsløft i det norske samfunnet. Samtidig er bibliotekene, en av de viktigste kanalene for å nå befolkningen, nesten fraværende i diskusjonen.

Nært på historien – nært på folk

Særlig i Nordland og Nord-Norge ligger forholdene særlig til rette for at bibliotekene kan bli sentrale arenaer for kunnskap, dialog og forsoning.

I Nordland er fornorskingspolitikken ikke bare historie – den er til stede i landskap, språk og mennesker. Samiske språk og kultur, også kvensk kultur, har hatt en sterk tilstedeværelse i fylket, samtidig som mange lokalsamfunn er preget av tap av språk, identitet og kultur.

Forsoning handler derfor ikke bare om nasjonale fortellinger, men om lokale erfaringer. Her har bibliotekene en unik posisjon: De finnes i alle kommuner, har lav terskel for deltakelse og høy tillit i befolkningen.

Kunnskapsløftet starter lokalt

Sannhets- og forsoningskommisjonen peker på at mangel på kunnskap er en av hovedårsakene til fordommer og diskriminering. Et reelt kunnskapsløft må derfor nå ut bredt – også utenfor skole og akademia. Her er bibliotekene en åpenbar, men undervurdert aktør.

Gjennom samlinger, utstillinger, arrangementer og samarbeid med lokale aktører kan bibliotekene bidra til å gjøre kunnskap om fornorskingspolitikken tilgjengelig for folk flest, gjennom temautstillinger og foredrag, lokale formidlingsprosjekter og samarbeid med skoler og språksentre.

Fylkesbibliotekene og Nasjonalbiblioteket kan spille en nøkkelrolle som pådrivere og kompetanseutviklere i dette arbeidet.

Litteratur som åpner rom

Forsoning handler ikke bare om fakta. Den handler også om å forstå – og å la seg berøre.

Her har litteraturen en særlig kraft. Gjennom skjønnlitteratur kan lesere få tilgang til erfaringer, følelser og perspektiver som ellers kan være vanskelige å gripe. Fortellinger om samisk og kvensk historie og identitet gir innsikt som kan bidra til refleksjon og holdningsendring.

Bibliotekene har ikke bare en oppgave i å ha litteraturen – men i å aktivt formidle den. Det krever både kompetanse og bevissthet. Samarbeid med Sametingets bibliotek, språksentre og andre fagmiljøer kan styrke arbeidet med samlingsutvikling og formidling.

Den vanskelige samtalen

Forsoning krever dialog – også når temaene er krevende. Folkebibliotekene er lovfestet som uavhengige møteplasser for offentlig samtale, og har dermed et særlig potensial som arenaer for dialog. Her kan ulike erfaringer møtes, lokale historier løftes frem, og vanskelige tema diskuteres i trygge rammer.

I Nord-Norge skjer dette allerede i praksis: bibliotek arrangerer foredrag om samisk historie, samarbeider med lokale foreninger og fungerer som møteplasser for ulike miljøer. Spørsmålet er ikke om bibliotekene kan gjøre dette, men om de får rammer til å gjøre det i tilstrekkelig grad.

Forsoningsarbeidet i Norge vil ta tid. Det krever kunnskap, vilje og rom for dialog. Bibliotekene er allerede der – i kommunene, i lokalsamfunnene og i folks hverdag. Spørsmålet er om vi tar dem i bruk.