A.C. Drolsum – en doldis i norsk bibliotekhistorie

Haakon Nyhuus var biblioteksjef i ca 15 år, men han ble på kort tid en nasjonal kjendis. Hans samtidige Axel Charlot Drolsum var ansatt ved landets største fagbibliotek i 52 år, det meste av tiden som sjef. Han hadde også stor innflytelse og var en viktig, nasjonal bibliotekstrateg. Men i motsetning til Nyhuus er han lite kjent. I dag er det imidlertid mulig å gi et forskningsbasert bilde av Drolsum og samtidens fagbibliotek. Det viktigste bidraget kommer fra forskningsbibliotekar Johan Henden. Like før jul forsvarte han sin doktoravhandling om Drolsums tid i Universitetsbiblioteket og hans innsats for å skape et nasjonalbibliotek.

Historisk kunnskap kan bidra til å forstå endringsprosesser i dagens bibliotek. Derfor er det trist at norsk bibliotekhistorie har sagt så lite om fagbibliotekene. Er disse bibliotekene så selvsagte at de glemmes når historien skal skrives? Ironisk nok hjalp det at det kom et åtte binds, stort verk til 200-årsjubileet for Universitetet i Oslo i 2011. I disse bøkene spiller biblioteket en perifer rolle. Men mangelen på en gjennomgående analyse av bibliotekets funksjon bidro til at det kom andre bøker! Universitetsbiblioteket laget selv i 2011 artikkelsamlingen Kunnskap – samlinger – mennesker, og Bibliotekets medisinske avdeling bidro med boken På vandring. Til dette jubileet supplerte Nasjonalbiblioteket med ny forskning om flere av våre eldste bibliotek i Opplysning, vitenskap og nasjon. Samme år publiserte NB den omfattende samlingen Axel Charlot Drolsum – Brev 1875-1926. 

Kamp om det nasjonale?

De to sistnevnte bøkene kom i Nasjonalbibliotekets vitenskapelige skriftserie. Første bok var Marianne Takles Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket fra 2009. Her er det fokus på de siste tiårene, og på den egentlige opprettelsen av NB med avdelingen i Mo i 1989 og i Oslo i 1999. Takles bok er i første rekke et kontroversielt innlegg om NBs rolle i vår tid. I det historiske oversynet konkluderer hun med at man ikke fikk gjennomslag for å legitimere et nasjonalbibliotek med nasjonsbyggende argumenter. Selv ikke i 1905 lykkes dette. Det var først 1980-tallets distriktspolitikk og behovet for nye arbeidsplasser som ble avgjørende. 

Johan Henden kjøper ikke dette historiske bakteppet. Han ser Nasjonalbibliotekets historie tilbake til Universitetsbibliotekets opprettelse og viser at UB ikke bare var landets største bibliotek, men reelt sett også nasjonalbibliotek. Tydeligst kommer dette frem i 1882 med loven om avleveringsplikt av trykt materiale, utgivelse av en norsk bokfortegnelse og opprettelsen av Norske avdeling ved UB. Hovedaktøren i dette arbeide var A.C. Drolsum. Henden viser ikke bare Drolsums modernisering av biblioteket, men også hans innsats for de nasjonale oppgavene. 

Åpent 12-14 og iskalde magasiner

Drolsum kom ikke til dekket bord da han i 1876, mer eller mindre tilfeldig, fikk jobb. Biblioteket var lokalisert i Domus Bibliotheca, vestbygningen i sentrum. Eksteriøret var staselig, men etter bare ca 25 års bruk var det behov for utvidelser og forbedringer. I starten var UB mest et håndbibliotek for ansatte. Åpningstiden var tilpasset dagslyset og var bare et par timer pr dag. Det var ikke oppvarming i magasinene, og personalet måtte kle seg deretter. Boksamlingen var omfattende, men det var ikke lett å finne bøkene. Grunnen var at katalogapparatet fungerte dårlig, og at det ikke ga henvisninger til bøkenes plass på hylla! Systematisk katalog var også mangelvare. Kort sagt: Her var mye ugjort!

Omfattende materiale

Henden legger frem et omfattende materiale som viser hvordan Drolsum arbeidet med statistikk, analyser og sammenligninger med andre land. Vi får også et innblikk i hvordan han sikret seg allianser og nettverk i institusjonen og med politikere. Hendens viktigste kilder på dette området er samlingen som finnes av Drolsums intense brevskriving. Pussig nok finnes det få spor etter de brevene han mottok.

Likevel gir kildetilfanget en god demonstrasjon av hvor viktig de nasjonale oppgavene var for å begrunne Universitetsbibliotekets politiske mandat. Dette var tider med skiftende regjeringer, og Stortinget la opp til en utekkelig detaljstyring. I seg selv ble UB lett et «Kristiania-fenomen» med liten velvilje fra Stortingets bondebenker. Drolsum markerte derfor UB som et fagbibliotek for hele landet. Han fikk også gjennomslag for at nasjonalbibliotekoppgavene var en del av den kulturelle infrastrukturen i en sivilisert kulturnasjon. Det kom også initiativer for å styrke denne rollen, enten med å lage en selvstendig institusjon eller ved å endre UBs navn til Riks- eller Nationalbibliotek. Dette fikk hverken oppslutning fra universitet eller storting. Omorganisering var ikke påkrevet. Det fungerte godt nok. Likevel sto det klart slik Henden oppsummerer det: UBs rolle som nasjonalbibliotek var «eit tilbakevendande moment når rammene for biblioteket stod på den politiske dagorden» (s. 173).

Mostand mot det nye

Den nasjonale retorikken bidro også til at Drolsum fikk reist et helt nytt bibliotek, innviet i jubileumsåret 1914. Begeistringen var stor for det mektige signalbygget i norsk granitt. Men det var også stemmer som hevdet at biblioteket var som en uinntakelig borg i middelalderen med lange veier inn til de lukkede bokhyllene. Fra USA var det kommet helt nye impulser. 

Det moderne folkebibliotekets ideer om aktiv formidling, åpne hyller, ny bibliotekteknikk og fagutdannede bibliotekarer fikk ingen gjenklang i Drolsums kretser. Temperaturen kunne være høy. Drolsum hevdet en gang at UBs katalog var laget etter samme prinsipper som i Library of Congress. «Amerikanerne» Nyhuus og Arne Kildal mobiliserte katalogsjefen i Kongressbiblioteket. De tre svarte med å si at det var en vanære å bli sammenlignet med de «primitive og tungrodde» systemene som de hadde på UB! 

Her markerte man avstand til den moderne ‘Biblioteksaken’, som den ble kalt. Den nystiftede Norsk Bibliotekforening ble derfor i starten en forening for folkebibliotekene. Henden viser at det var de sentrale personene i denne offentligheten som nå «knytte sterke band til styresmaktene og la i stor mon premissa for den offentlege bibliotekpolitikken.». Drolsum takket nei til å bli med i den nasjonale Bibliotekkomiteen av 1919, og UB fulgte sine egne spor. Drolsum hadde skapt et bibliotek «for nasjonen og nasjonsbygginga, men det var ikkje eit bibliotek for alle i nasjonen» (s.254f). Både Drolsum og etterfølgeren Wilhelm Munthe, som Drolsum hadde utsett seg, videreførte den klassiske, akademiske bibliotektradisjonen fra Tyskland. Høyere utdanning hadde fortsatt et elitepreg, og biblioteket prioriterte forskerne og vitenskapen.

Frem til 1945 var det utdannet ca 100 norske bibliotekarer i USA. I første omgang fikk de realisert sine ideer i folkebibliotek, i mindre fagbibliotek og på Norges tekniske høyskole. Først med den moderne masseutdanningen slo det ‘amerikanske’ igjennom i universitetsbibliotekene. I dag er det nesten ikke mulig å se forskjell på fag- og folkebibliotekene. Drolsums gamle katedral, Nasjonalbiblioteket, er nå forvandlet til en hyggelig møteplass: Her er det kro med alle rettigheter og rom for en kulturell kveik. Men det er en annen historie og tema for en ny avhandling.

Johan Henden har gitt et godt og etterlengtet innsyn i det ideologiske og praktiske grunnmuren som Drolsum en gang meislet ut både for Nasjonalbiblioteket og for den akademiske bibliotektradisjonen.