-Vi skal tilstrebe objektivitet

Åpent brev til Bok og Bibliotek fra riksarkivar John Herstad

Kjære Chris Erichsen

Jeg takker for e-posten hvor jeg bes om å besvare tre spørsmål med referanse til Gudmund Valderhaugs uttalelser i intervjuet med deg i Bok og Bibliotek. Jeg beklager imidlertid å måtte si at jeg ikke føler meg kallet til å svare på den måten. Til det er synspunktene som fremkommer i intervjuet så lite konsistente og velfunderte at det krever helt andre fora og rammer for en seriøs diskusjon. Den aktuelle saken om tilsynsrapportene i Oslo er det dessuten for tidlig å trekke slutninger på grunnlag av.

Jeg registrerer at Valderhaug i intervjuet som avdelingsdirektør i ABM-utvikling, nå fremfører synspunkter som han tidligere har gitt uttrykk for som tillitsvalgt i Landslaget for lokal-og privatarkiv. Som tidligere avdekker disse synspunktene utilstrekkelig forståelse av og innsikt i hva norske arkivfolk og arkivinstitusjoner har stått for og står for. Jeg er dessuten grunnleggende uenig i Valderhaugs relativiserende utgangspunkt når det gjelder arkivkildenes dokumentasjonsverdi. Hans ståsted innebærer at det blir likegyldig hva vi bevarer av arkiver, og at enhver systematisk bevaringspolitikk kan legges på hyllen. Vel så viktig er det at det ikke er arkivarene som primært skal være historiefortellerne. Vi skal legge forholdene til rette for alle dem som vil fortelle historien. Om hver arkivar skulle fortelle og fortolke historien på sin måte, ville arkivene lett kunne bli utilgjengelige kaos.

Jeg har aldri støtt på den oppfatning blant profesjonelle arkivfolk at vi forvalter Sannheten. Men jeg har selv ofte sagt og hørt si at vi som arkivmedarbeidere, forskere og kunnskapsformidlere skal tilstrebe objektivitet og ærlighet i alt vårt arbeid. For meg innebærer dette at arkivarenes internasjonale yrkesetiske regler er en grunnleggende rettesnor for alt vi gjør. Selv om dette regelverket formelt sett er av nyere dato, bygger det på gammel og hevdvunnen praksis i demokratiske arkivsamfunn. Det skal vi ta godt vare på.

Arkivdokumenter er unike. Vi stoler på publikum og lar dem bruke originaldokumentene. Men å gi personer som ikke ønsker å gi opplysninger om sin identitet, adgang til arkivene, det skaper ikke forestillinger om et samfunn basert på gjensidig åpenhet.

Arkivinstitusjonene har folk flest som målgruppe, men ingen primære målgrupper. Det forhindrer ikke at vi periodevis retter særlig oppmerksomhet mot spesielle grupper eller felter.
Arkivene dokumenterer meninger, handlinger og hendelser i en bestemt kontekst, og den informasjonen som finnes må brukes kritisk og med forstand all den stund informasjonen er menneskeskapt. Bruk av arkivene krever egeninnsats og innsikt. Jo bedre utdannet et folk er, jo bedre kan det gjøre bruk av arkivene. Arkivarene og arkivinstitusjonene skal ikke kle av eller avsløre, men de skal heller ikke dekke til eller manipulere for å skjule informasjonen. Vi skal fortelle folk hvilke arkiver vi har, og vi skal formidle med basis i disse arkivene.

Formidling med basis i arkivdokumentene, eller kildene, har alltid vært en sentral oppgave for arkiver i demokratiske samfunn som vårt eget. Lesesalene våre er åpne, adgangen er gratis og kyndig hjelp står til alles disposisjon. Nye teknologiløsninger kan gjøre det lettere å bringe arkivene frem til steder der folk bor. Digitalisering er derfor tatt i bruk i betydelig grad av Arkivverket, og vårt populære nettsted for kildeutleggelse, Digitalarkivet, vil i år komme opp i rundt 50 millioner søk. Men helt siden 1800-tallet har vi utgitt kildepublikasjoner og fra 1950-tallet har vi distribuert mikrofilmede kilder i tusentall til alle landets folkebiblioteker for at viktige kilder som kirkebøker og annet skal være lett tilgjengelig i lokalmiljøet. Dette er demokratiserende handlinger i praksis med basis i de dokumentene som er bevart hos oss.

Ikke alle dokumenter som en gang er skapt, er bevart. Iblant er arkivene ødelagt av uvedkommende, men oftest er det andre forhold som gjør at dokumentasjonen ikke lar seg fremskaffe. Men folk mister som regel ikke sine rettigheter selv om arkivene skulle mangle. Samfunnet har heldigvis også andre mekanismer som beskytter våre rettigheter som enkeltindivider. Det vil til enhver tid være våre politiske myndigheter som må vurdere hvor meget samfunnet skal investere i å bevare dokumentasjonen og bringe informasjonen om den ut til folk flest. Men intet moderne samfunn bevarer all den informasjon som skapes. Arkiver må velges ut for bevaring dersom det skal være mulig for mennesker å finne frem i den informasjonsmengden som arkivene representerer. Dette er det solid faglig enighet om internasjonalt, og slik vil vi måtte handle også i Norge.

Vennlig hilsen

John Herstad
riksarkivar