Turbokapitalismen er ingen barnehage
Enhver biblioteksjef bærer på en skjult, turbokapitalistisk legning. Eller hva skal man si om en avanse på vel 1200 prosent?
Av Steinar I. N. Lakså, bibliotekar og frilans fotgjenger
Avanse? I gratisprinsippets folkebibliotek? Jo visst. Det er hva det gjennomsnittlige offentlige bibliotek beregner seg om en bruker i vettløyse og ødsel rekvirerer utskrifter eller har behov for en kopi. Hadde de virkelige turbokapitalistene visst om dette, ville biblioteksjefene blitt nedrent med spørsmål om hvordan de får det til. For ikke å snakke om hvordan de får seg til det.
La oss nå se, dette har jeg forska på:
En 500-pakning med helt utmerka kopipapir får man i 2005 for kroner 29,90. Det spjærer garantert ikke en eneste kopimaskin eller skriver og gir altså en stykkpris på 5,98 øre arket. Man kan få tak i det på nærmeste sjappe – så mange pakker man vil ha; sjappa har neonskilt med svarte bokstaver på gul bunn, og burde være kjent for alle med dårlig råd, samt lyst eller tvingende behov for å satse på dritt i julegaver til en billig penge. Men er altså helt ok på kopipapir.
Strømmen er som kjent svært dyr i vårt fedreland. Jeg har fått min lokale kraftleverandør til å bistå meg når kostnadene skal beregnes. En gjennomsnitts halvstor fargelaserskriver bruker rundt regna 500 watt i timen om den går kontinuerlig. Det gir følgende regnestykke: En halv kilowattime koster på mine kanter 35,47 øre, inklusive fastbeløp nettleie, nettleie og forbruksavgift. Samme skriver bruker fem sekunder på å lage en utskrift, altså 5/900 kilowatthalvtime. Strømmen skriveren bruker på å slepe et A4-ark over rullene og fylle det med svarthvitt eller farget innhold, koster dermed 0,10 øre.
Enhver som nå og da på egen regning må kjøpe en svart pulverpatron, samt tre fargekassetter om det dreier seg om en fargelaserskriver, vet at dette er dyrt. Etter å ha konsultert nærmeste kontormaskinleverandør, viser det seg at en svarthvit utskrift fort påfører patroneieren en kostnad på 10,42 øre pr ark. Vil du ha en fargekopi stiger kostnaden, til 83,75 øre..
Skriveren – eller kopimaskinen – koster selvsagt noen lapper å anskaffe. Jeg tar meg den frihet å ikke legge investerings- og avskrivingsutgifter på den enkelte kopi. Jeg synes tross alt ikke det er fair at de vettlause brukerne med rebelsk behov for å skrive ut og kopiere skal måtte være med å betale maskinen på toppen av det hele – uansett hvor mye noen sikkert skulle ønske det.
La oss summere: En svarthvitutskrift alt inklusive: papir (5,98 øre), strøm (0,10 øre) og kopipulver (10,42 øre) koster dermed 16,50 øre. Når de fleste biblioteksjefer raner brukeren for to kroner pr A4-ark er altså – vips – avansen på vel 1200 prosent. Godt gjort. Fargekopier må man betale fem kroner for. De reelle kostnadene her er 89,83 øre. Biblioteksjefene er beskjedne og beregner seg altså bare vel 550 prosent avanse her. Men heller ikke det er jo så verst.
Men hau, jeg har glemt noe: personalkostnadene. Det er ganske vanlig at det hellige vidunder printeren står godt gjemt bak skranken, skjult for de lømlete brukerne. Opplegget er derfor at jeg skal gå i skranken og si til nærmeste hyggelige sjel for eksempel ”jeg har en utskrift på maskin nr seks”. Fra jeg har sagt dette til jeg har kopien i handa tar det i gjennomsnitt 45 sekunder (tida er stipulert etter lengre tids studier, tidsberegning og gjennomsnittskalkulering). Dersom jeg tar utgangspunkt i årslønn for en person med høyskoleutdanning med null års ansiennitet – 260.900 – vil jeg tro vi har den gjennomsnittlige lønna for en skrankebetjent. Med alle sosiale kostnader kommer vi opp i 331.382 kroner på årsbasis. 45 sekunders arbeidstid utgjør 234,90 øre; altså to kroner og 35 øre. Pr. utført framskaffelse av et stk A4-ark.
Now we’re talking. Og jeg som trodde personalressursene i biblioteka var et knapphetsgode. Turbokapitalismen er altså ingen barnehage. Man kan lett gå seg vill. Eller sagt på en annen måte: Her sparer man på ørene og lar daleren gå. Det finnes bare én fornuftig utgang på dette: kutt ut kopi- og printerpengene, la lånerne ta utskrifter og kopier i vilden sky, for ikke å si i hytt og pine. Kostnadene er mildest talt marginale, og dyrebare personalressurser frigjøres.
Til slutt: Gratisprinsippet skal gjelde uavhengig av medium. Når man søker og finner informasjon på nettet, hvorfor må man betale for å få full tilgang til den? Og: Purre- og erstatningssatsene er lagt på et høyt nivå for å avskrekke folk fra å ikke levere i tide. Og det er greit. Når satsene for utskrifter og kopiering er vel så høye i forhold til bibliotekets reelle kostnader (jeg ser bort fra personalkostnadene, de overgår min forstand), kan man fristes til å slå fast at biblioteket også her vil gi skarpe signal: vennligst ikke kopier, og vennligst ikke ta utskrifter fra nettet.
Hvorfor må det være slik?
