Profesjonsfaglig forskning er nødvendig

FORSKNING: Forskning på praksisrelevante problemstillinger og
kunnskapsformidling til praksisfeltet er profesjonsuniversitetets eksistensberettigelse.

Av
professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo, avd. JBI

FORSKNING: Forskning på praksisrelevante problemstillinger og
kunnskapsformidling til praksisfeltet er profesjonsuniversitetets eksistensberettigelse.

Av
professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo, avd. JBI 

Fyll ikke profesjonene med
forskere! Det er Tord Høiviks budskap i en artikkel i Forskerforum nr. 6,2010. Artikkelen
inneholder mange gode og innsiktsfulle refleksjoner om forholdet mellom
forskningskompetanse, utviklingskompetanse og yrkeskompetanse i
profesjonsfagene. Men konklusjonen er problematisk. Der skriver han om
profesjonsfag at de "utvikler seg ikke primært gjennom akademisk forskning
etterfulgt av formidling – men gjennom systematisk virksomhet innenfor
praksisfeltet".

     Ikke et vondt ord om forsøksvirksomhet i
praksisfeltet. Men skal et profesjonsfag som bibliotek og informasjonsfaget
utvikle seg, er profesjonsfaglig forskning nødvendig:

     La oss bruke som eksempel et helt annet fag
enn vårt eget: Det odontologiske fakultetet ved Universitetet i Oslo, som
utdanner praktikere innen tannmedisin og som driver forskning i dette
profesjonsfaget.

     Fakultet, som er et profesjonsfakultet ved
et klassisk universitet, har i sin forskningsstrategi formulert fire
satsingsområder. Satsingsområdet Helsefremmende og forebyggende virksomhet
skal, som navnet sier, framskaffe forskningsbasert kunnskap som kan bidra til å
utvikle nye strategier for forebyggende behandling. Et annet av
satsingsområdene har overskriften Biomaterialer og vevsregenerasjon. Her
konsentrerer man seg om forskning med relevans for klinisk tannmedisin innen
hovedområdene biomaterialer, vevsregenerasjon og bio-nanoteknologi. Satsingsområdet
Biofilm tar utgangspunkt i at de vanligste tannsykdommene utløses av
tannbelegg, ofte kalt biofilm. For å utvikle tannmedisinsk praksis er det
åpenbart viktig å bestemme hvilke mikrober som finnes i biofilm og hvordan de
vandrer, det er viktig å forstå mekanismene bakteriene benytter for å danne
biofilm og sykdom og det er viktig å skaffe et kunnskapsgrunnlag for å
kontrollere biofilmveksten på tannoverflaten. Det krever forskning. Det fjerde
satsingsområdet har overskriften Kraniofacial biologi, diagnostikk og
behandling. Det presenteres som en del av fakultetets ansvar for å ivareta
odontologisk grunnforskning, men termer knyttet til praksis – diagnostikk og
behandling – er nøkkeltermer i navnet på satsingsområdet.

Vi har her å gjøre med forskning styrt av forskningens
normer. Resultatene publiseres i fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrifter.
Men det er ikke publisering som er forskningens mål, selv om det kan være et
sentralt mål for den enkelte forsker som søker merittering og avansement. Forskningens
mål er å utvikle praksisfeltets handlingsrepertoar – i dette tilfelle
diagnostikk, behandling og forebyggende virksomhet i tannhelsetjenesten.
Publiseringen i fagfellevurderte tidsskrifter bidrar til å kvalitetssikre
forskningen – til å skille skitt fra kanel.

     Det er åpenbart at den forskningen som
skjer ved de odontologiske fakultetene er av vital betydning i utviklingen av
tannmedisin som praksisfag. Den kunnskapen som forskningen frambringer, kan
ikke skapes gjennom forsøksvirksomhet. Om min faste tannleges diagnostikk og
behandling ikke bygde på forskning som følger forskningens normer og
kvalitetskrav, men på forsøksarbeid rundt om i landets tannklinikker, ville jeg
følt meg langt mer utrygg enn jeg faktisk gjør hver gang jeg setter meg ned i
tannlegestolen og overlater min skjebne i tannlegens hender.

     Nå er det ingen profesjoner som er fylt med
forskere. Juristene i offentlig forvaltning, private bedrifter og rundt om på
advokatkontorene er ikke rettsvitenskapelige forskere men juridiske praktikere.
Tannlegene rundt om på landets tannklinikker er praktikere i tannmedisin – ikke
forskere i odontologi. Men den kunnskapen de bygger sin praksis på er
forskningsbasert.

Slik er det – eller bør det være –
også på bibliotek- og informasjonsfeltet. Doktogradsprosjektene som akkurat nå
gjennomføres ved bibliotek- og informasjonsstudiene ved Høgskolen i Oslo kan
illustrere forholdet mellom forskning og praksis og hvordan forskning kan bidra
til å utvikle praksis:

     Sunniva Evjen er opptatt av politikeres
bilder av folkebibliotek i tre byer som planlegger nye hovedbibliotek – Oslo,
Newcastle og Århus. Datagrunnlaget er dybdeintervjuer med kulturpolitikere fra
bystyrene i de tre byene. Det er åpenbart at dette prosjektet vil kunne
frambringe kunnskap som er svært nyttig for praksisfeltet når man skal
reflektere over bibliotekets rolle i en storbykontekst. Det er kunnskap for
eksempel Deichman vil kunne gjøre bruk av i sin praksisutvikling.

     Grete Seland utforsker de kognitive
prosessene og semantiske problemene til høgskolestudenter med informasjonsbehov
i forbindelse med oppgaver på studiet. Hun ønsker å utforske brukernes valg av
ord i forbindelse med arbeidet med oppgaven i flere stadier av
arbeidsprosessen, fra informasjonsbehovet oppstår og fram til studenten
avklarer et formalisert informasjonsbehov og tentative søkeformuleringer, før
utførelsen av faktiske søk. Slik kunnskap vil kunne bidra til bibliotekarers
evne til å hjelpe brukere til å få sitt informasjonsbehov dekket.

     Marit Kristine Aadland analyserer brukeres
tagging av dokumenter i en fagspesifikk samling, nærmere bestemt medisin. Det
er forskning som framskaffer kunnskap som er nyttig i forhold til gjenfinning –
en kjerneoppgave på praksisfeltet.

     Temaet for Anita Sandbergs avhandling er spenningen
mellom opphavsrett og allmennhetens frie tilgang til informasjon.
Utgangspunktet hennes er de skandinaviske høringsrundene i forbindelse med EUs
direktiv om opphavsrett. Hun gjennomfører en diskursanalyse av
høringsuttalelsene til dette direktivet med sikte på å analysere
bibliotekarprofesjonens håndtering av denne spenningen. Bibliotekarprofesjonens
samfunnsoppdrag er å gjøre kunnskapsallmenningen tilgjengelig. Anita Sandbergs
avhandling går inn i kjernen av dette samfunnsoppdraget. Den vil dermed kunne
bidra til å utvikle refleksjon og debatt om hvordan dette samfunnsoppdraget kan
realiseres i en tid der vi står overfor nye utfordringer og nye muligheter med
hensyn til å gjøre kunnskapsallmenningen tilgjengelig.

     Det femte og siste doktorprosjekter er det
Tor Arne Dahl som arbeider med. Han ser på det framvoksende feltet
informasjonsarkitektur. Hvilke profesjon og profesjonskunnskap erobrer dette
nye feltet? Sees bibliotekarprofesjonens kunnskapsgrunnlag som aktuelt eller
avvises det?

Den type forskning som disse doktorgradsprosjektene
er eksempler på, kan ikke gjennomføres i form av forsøksvirksomhet på
praksisfeltet. Samtidig har vi her å gjøre med forskning som nettopp bidrar til
ny kunnskap og til utvikling på praksisfeltet. Det forutsetter kommunikasjon
mellom forskning og praksis. Den kommunikasjonen er det langt lettere å få til
når forskningen gjennomføres på en profesjonshøyskole eller et
profesjonsuniversitet enn om den skulle gjennomføres ved institusjoner som ikke
har noe forhold til profesjonsfeltet. Profesjonshøyskolen – om noen år
forhåpentligvis profesjonsuniversitetet – står i løpende dialog med
praksisfeltet. Forskning på praksisrelevante problemstillinger og
kunnskapsformidling til praksisfeltet er profesjonsuniversitetets eksistensberettigelse.

     I de aller fleste andre land er bibliotek-
og informasjonsfag forankret i universiteter som driver forskning. Det er en
historisk tilfeldighet at det ikke er tilfelle i Norge og at vi dermed har en
noe svakere utviklet forskning på feltet enn man finner i Norden ellers. Det er
en ulempe for det norske praksisfeltets. Den ulempen tar vi sikte på å rette
opp, blant annet ved å etablere en doktorgradsutdanning i bibliotek og
informasjonsvitenskap ved Høgskolen i Oslo.

Les også Tord Høivik: Kjære forsker – vis oss vår styrke!