Predigitale lesemaskiner

Lesing, som en historisk og kulturelt betinget praksis, vil naturlig være i utvikling, og måten vi leser på, sammensveises med den teknologien vi tar i bruk på et gitt tidspunkt. Fra leire til piksler, fra tavle til Kindle. I prosessen tar vi til oss disse verktøyene og inkorporerer dem i våre intellektuelle aktiviteter. Vårt leseutstyr tar del i formasjonen av våre tanker.

Lenge før e-lesere, før datamaskinen og hypertekst hadde vi lesemaskiner, noen merkeligere enn andre. Lesemaskiner fra en annen tid som via et mediearkeologisk perspektiv kan si oss noe om vårt pågående forhold til lesepraksiser og teknologi.

Bokhjulet (1588) Agostino Ramelli

Noen artefakter er mer assosiativt effektfulle enn andre. Bokhjulet er ett av disse, som av historikere ofte sees som et tidlig eksempel på en hypertekstuell lesing – hvor vi, da som nå, hopper fra tekst til tekst, side til side – et tidløst distraksjonsbrorskap. Skimming, skanning, skrolling knytter fortid og nåtid.

Spredningen av bøker bidrar til et behov for å sammenligne og referere tekster opp mot hverandre uten å kaste bort tid. Bøkene var tunge og vanskelige å forholde seg til, og for å gjøre en ikke-lineær lesing lettere, utvikles en rekke verktøy og metoder for å gjøre dette mer effektivt. Løsningen: snurrebord, justerbare pulter og bokstativer med mulighet til å slå opp i flere bøker samtidig.

Bokhjulet tok i bruk episykliske gir som sørget for at tolv til tyve store bøker holdt seg i en stabil posisjon mens den ble rotert av leseren, enten med hendene eller ved å bruke føttene. Oppfinneren selv mente at dette var en vakker og genial maskin, veldig nyttig og praktisk for alle som har glede av studier, spesielt de som er disponert og plaget av gikt. (…) I tillegg har den en annen fin bekvemmelighet ved at den opptar svært lite plass på stedet der den settes.

Leseklokken (1860) John Muir

Du våkner om morgenen, sengen justerer deg fra liggende til stående posisjon, akkurat når sengen setter deg på gulvet, tennes en lampe. Etter et par minutter, nok til å få kledd på deg, hører du et klikk, og en bok skyves opp fra skrivebordet ditt, etter et gitt antall minutter lukkes boken og forsvinner ned i skrivebordet før en ny bok skyves opp, og så videre gjennom dagen.

John Muir beskriver i sin selvbiografi (1913) en lesemaskin – en kombinasjon av alarmklokke og skrivebord som legger til rette for en særdeles (og kanskje komisk) disiplinert lesepraksis og menneske–maskin-samarbeid. Muir satte opp pensum og angir tidsintervaller for de ulike tekstene. Maskinen, som bestod av en rekke tannhjul i ulike størrelser, tynne bein lik overdimensjonerte passere og utskjæringer som representerte små bøker, holdt styr på tiden.

En venn kommenterer: Det var morsomt å se John sitte ved skrivebordet som om han var lenket, og jobbe som en bever mot klokken og skrivebordet.

Forbi den noe absurde beskrivelsen av Muirs morgenrutine lå det en forkjærlighet for mekaniske oppfinnelser og en forestilling om at mekanisering kunne frigjøre mennesket fra unødige anstrengelser – effektiviseringen skulle spare tid som heller kunne brukes på åndelig realisering og kunnskap.

”The Readies” (1930) Bob Brown

Ifølge Brown hadde ikke det skrevne ord fulgt med i tiden. Man hadde The Movies, The Talkies, men ingen Readies. Tekst og skriving satt fast i boken og var i desperat behov for en oppdatering. Boken var en middelaldersk anakronisme i flyalderens tid.

The Readies bestod av et bånd med miniatyrisert skrift som presenteres løpende forbi leseren. Skriften blir forstørret av et forstørrelsesglass, og hastigheten kontrolleres av den som leser. Man kunne sakke tempoet for å få med seg en interessant del eller øke tempoet og skimme gjennom en bok på en kveld. Fokus på hastighet og skroting av den klassiske boksiden.

Maskinens natur ville i neste omgang føre til en ny type litteratur – samspillet mellom litteratur og dens teknologiske overføring ville forme og forandre typen tekst som ble skrevet. Man får behov for nye ord: bruk av tankestreker, piler og annen tegnsetting – og sletting av fyllord og konjunksjoner – det Brown kalte «utslitte» ord.

Let’s see words machinewise, let useless ones drop out and fresh spring pansy winking ones pop up.

Fiskes lesemaskin (1922) Bradley Fiske

Det er kanskje naturlig for oss å kunne ha tilgang til et arkiv i bibliotekstørrelse, enten det er en Kindle eller en mobil – enklere tilgang til bøker og informasjon enn noen gang før – rett i lommen. Man ser gjerne starten på denne utviklingen i Fiskes håndholdte lesemaskin, som på sin tid fikk mye omtale – hyllet som en game-changer med potensial til å revolusjonere trykkekunstens verden. Om man ser hva den lovet, er det kanskje ikke så rart.

Teksten ble redusert i størrelse til å passe på en liten stripe papir som kunne inneholde ti tusen ord på hver side. Selve maskinen bestod av en linse for å forstørre teksten i det ene øyet og et øyeskjold til det andre. (Ett øye var like så godt som to når det kom til lesing, ifølge Fiske.) Plasseringen av tekststripen kontrolleres med en rulle på siden av maskinen.

Størrelsen og de fordelene dette fører med seg, er åpenbare. Billigere produksjon, lettere å distribuere, redusert behov for oppbevaring og kanskje viktigst – lettere tilgang til informasjon. Til og med de fattige kunne få råd til et variert spekter lesemateriale – tilgang til undervisningsmateriale og underholdning uavhengig av hvor rik en var.

Memex (1945) Vannevar Bush

Memex (memory extender) skulle fungere som en utvidelse av menneskets minne og de assosiative bevegelsene sinnet gjør gjennom informasjon, via linker eller det Bush kalte “trails” – det vi kjenner som hypertekst i dag.

Memex så ut som en helt vanlig pult, med to skjermer og et tastatur til å søke etter informasjon. Man kunne i tillegg skanne inn sine notater og bilder. Memex var en elektro-optisk maskin, og informasjonen ble lagret på det mest høyteknologiske formatet på den tiden – mikrofilm.

Memex var ikke tenkt som en offentlig database av informasjon på samme måte som internett – det var i all hovedsak et privat verktøy. Tanken var at stiene i Memex ikke ville bli gamle; de ville være en gave fra far til sønn, fra en generasjon til den neste. Memex ble aldri bygget, men ideen om en maskin som kunne forbedre menneskets evne til å lagre og gjenkalle informasjon, fortsatte å inspirere forskere og innovatører innenfor informasjonsvitenskap og teknologi.

Konklusjon

Lesemaskinene vi har sett på, tar del i vår tekno-imaginære forestilling om lesepraksiser og teknologi i dag og hvordan disse kan være annerledes i fremtiden. For hva vil fremtidsleseren tenke om vår nåtidige leseteknologi? Vil de betrakte våre digitale e-bøker, nettbrett og elektroniske leseenheter som primitive i forhold til den avanserte teknologien de selv benytter?

En meditasjon over fremtidens lesemaskiner blir her i stor grad en spekulativ øvelse, for vil fremtidsleseren ta i bruk augmented reality til å fordype seg i et fullt realisert 3D-miljø som tilsvarer boken de leser? Ta i bruk kunstig intelligens som kan skape personlige leseopplevelser basert på humøret eller leserens nåværende følelsesmessige tilstand og endre tonen og innholdet i historien i sanntid for å matche leserens følelser? Ta i bruk leseenheter som kommuniserer direkte med hjernen, slik at leseren kan «lese» bøker med tankene alene?

Kanskje vil Kindle, iPads og andre elektroniske enheter selv ende opp som døde medier og representere en nostalgisk lesepraksis som tas i bruk av spesielt interesserte. Kanskje vil vi ha en økologi av lesemaskiner – alt fra tradisjonelle trykte bøker til e-lesere, tabletter, virtuell-virkelighet- enheter og nevrale grensesnitt som kan tilby unike fordeler og funksjoner som appellerer til forskjellige typer lesere og lesesituasjoner. Kanskje vil fremtidsleseren fortsatt verdsette den taktile opplevelsen av å bla gjennom sider i en fysisk bok. Kanskje.