Open Access til hele herligheten
Særlig på et smalt
felt under oppbygning som forskning på barne- og ungdomslitteratur er, blir
Open Access viktig. Blir ikke denne forskningen og fagkunnskapen bredt tilgjengelig,
vil feltet ha problemer med å utvikle seg og etablere seg i den offentligheten
den bør være en naturlig del av sammen med alle andre forskningsfelt.
Av Birgitte Eek,
informasjonskonsulent ved Norsk barnebokinstitutt
Særlig på et smalt
felt under oppbygning som forskning på barne- og ungdomslitteratur er, blir
Open Access viktig. Blir ikke denne forskningen og fagkunnskapen bredt tilgjengelig,
vil feltet ha problemer med å utvikle seg og etablere seg i den offentligheten
den bør være en naturlig del av sammen med alle andre forskningsfelt.
Av Birgitte Eek,
informasjonskonsulent ved Norsk barnebokinstitutt
Det er fredag.
Armene mine er forlenget med minst en halv meter etter besøk på den lokale
bokhandelens Mammut-salg. Jeg skulle bare ha en gave. Så ble det 6 ekstra bøker
til meg selv, som skal presses på plass i bokhyller som allerede er overfylte.
Men jeg bare måtte ha dem. Før i tiden stod det ofte i dødsannonser at avdøde
var forfremmet til herligheten. Den religiøse betydningen er jo ikke til å
komme bort fra, men jeg mener, med overhengende fare for å virke
selvhøytidelig, men uten ønske om å være blasfemisk, at betydningen godt kan
utvides til å beskrive følelsen jeg får når jeg er omgitt av bøker. Tid og sted
forsvinner og lykkefølelsen setter seg i kroppen, hektiske dager på jobben er
glemt. Jeg er, bokstavelig talt, forfremmet til herligheten. Og ler gjerne av
det mens jeg fyller posene. Tilgangen til kunst er stor.
I disse dager pågår en diskusjon i avisene
om Forskningsrådets nye krav om tilgjengeligheten av forskningspublikasjoner.
(Se www.forskningsradet.no for
deres prinsipper for Open Access). Visstnok er bare 10-20 prosent av
vitenskapelig publisering i dag Open Access. Ifølge et oppslag på Kunnskapsdepartementets
nettsider 11. mars har norske forskere for fjerde år på rad økt antallet
publiserte artikler. Dette gjelder særlig på publiseringsnivå 2 – de mest
prestisjetunge internasjonale vitenskapelige tidsskriftene, men også på nivå 1
som omfatter alle andre tidsskrifter som blir godkjent som publiseringskanal av
Universitets- og høgskolerådets publiseringsutvalg.
Jeg skal ikke her
gå inn på diskusjonen rundt de praktiske spørsmålene som reiser seg ved Open
Access. Men jeg støtter prinsippet. Ny forskning må ha mulighet til å bygge
videre på allerede publisert forskning. Og dermed kunne unngå å bruke tid på å
slå inn allerede åpne dører. Særlig på et smalt felt under oppbygning som forskning
på barne- og ungdomslitteratur er, blir Open Access viktig. Blir ikke denne
forskningen og fagkunnskapen bredt tilgjengelig, vil feltet ha problemer med å
utvikle seg og etablere seg i den offentligheten den bør være en naturlig del
av sammen med alle andre forskningsfelt.
Men tilgjengelighet i offentligheten er
viktig på alle områder av barne- og ungdomslitteraturfeltet. Tilgang på bøker
og formidlingen av dem er helt avgjørende. Ved juletider innførte flere
bokhandlere innkjøpsstopp i økonomisk tøffe tider. Mange nye og omtalte bøker
ble derfor ikke kjøpt inn til julesalget. Flere bibliotek og skolebibliotek har
også store økonomiske utfordringer som truer offentlig tilgjengelighet av
bøkene. Og som min kollega var inne på i forrige innlegg fra NBI: Formidlernes
rolle er sentral. Bibliotekarer, bokhandlermedhjelpere, lærere og kritikere må
være synlige. Og også disse må raskt og enkelt kunne trekke veksler på
forskningen.
Som mine kolleger allerede har påpekt her.
Den gruppen som vet minst om nyere barne- og ungdomslitteratur i dag er faktisk
foreldrene. Som også har krav på informasjon om og kritikk av kunst i offentligheten.
Og nettopp dette fører meg tilbake til fredagen igjen. Bøkene ble lagt i
stabler på gulvet bortsett fra den ene jeg skulle gi bort senere på kvelden, og
jeg dro videre på middag. Av åtte jenter rundt bordet var de fleste ukjente for
meg. Oppegående damer som gjerne ville følge med. Til sammen hadde de 16 barn.
Når de hørte hvor jeg jobbet kom jeg raskt i fokus: "Kan du anbefale noen
bøker?" "Kan ikke du sende ut et lite nyhetsbrev med informasjon om ny barne-
og ungdomslitteratur?" "Jeg går inn på biblioteket og kjenner ingen titler
lenger" "Det står jo nesten ingen ting i avisene".
I
sin omtale av ungdomsbøker i Dagbladet 16. mars klarer kritiker Cathrine
Krøger nok en gang å skremme vettet av dem, foreldrene altså. Med en pen
samling "obskøne" ord i overskriften, mener hun det er et problem at
ungdomsbøkene har et manglende måtehold når det gjelder tematikk. Ungdom står
fritt til å lese hva de vil, og lærere og foreldre har i stor grad mulighet til
å forhåndsvelge hva deres barn skal lese. Men at det ikke skal finnes
litteratur med tematikk som barn og unge med vonde livserfaringer også kan
kjenne seg igjen i, innebærer en grov sensurering av ytringsfriheten, og et
ønske om å skyve under teppet alt som er vondt å snakke om – for de voksne. Det
er ikke hva man skriver, men måten man skriver om det på som er det avgjørende.
God kunst kan være vond. Og ny kunst må få muligheten til å bygge videre på
allerede etablert kunst. Enten som opposisjon og kommentar til den eller som
videreforedling og videreutvikling av den. Derfor må offentlig kritikk av
kunsten sikres.
Derfor vil jeg gjerne komme med en
utfordring helt på tampen. Den er verken ny eller original. Den bare er der,
som en vintersløv irriterende flue som er litt sliten av å ikke finne veien ut,
men den kommer til å surre videre som et nødvendig forstyrrende element frem
til noen tar det innover seg og gjør noe med det: Kan vi snart få etablert en
oppegående kritikk av barne- og ungdomslitteratur i mediene? Open Access til
hele herligheten.
Artikkelen har tidligere vært publisert på www.forskning.no
