Mangfoldsår hvert eneste år

I bydel Søndre Nordstrand i Oslo bor det folk fra mer enn 124 land, og det snakkes ca 58 språk. Men ingen av historiene deres finnes i norske arkiver. Fram til nå har den lokale Norgeshistorien oversett innvandrerne. Det skal det bli en slutt på.

 – Av Anita Thorolvsen Munch,
frilansjournalist

I bydel Søndre Nordstrand i Oslo bor det folk fra mer enn 124 land, og
det snakkes ca 58 språk. Men ingen av historiene deres finnes i norske arkiver.
Fram til nå har den lokale Norgeshistorien oversett innvandrerne. Det skal det
bli en slutt på.

– Av Anita Thorolvsen Munch,
frilansjournalist

Det er en helt vanlig onsdag ved
Deichmanske bibliotek, filial Holmlia. Foran et av de store vinduene som vender
ut mot Holmlia senter sitter to tenåringsgutter dypt konsentrert og spiller
sjakk, ved datamaskinen fniser to hijab-kledte jenter og nede i etasjen under,
i en sofakrok, sitter en middelaldrende mann og leser avisen – på arabisk. Det
er rett etter at storinrykket av barnehager er over – og rett før storinnrykket
av skoleungdom begynner.

     Bydel
Søndre Nordstrand, er den bydelen i Oslo med størst minoritetsbefolkning i
forhold til folketallet. 34 000 mennesker fordelt på mer enn 124 forskjellige
nasjonaliteter bor her. Det snakkes ca 58 språk i tillegg til norsk, og et
ukjent antall norske dialekter. Av disse bor ca 12000 på Holmlia. Dette er
bydelen med de mange fortellingene, og nå skal de samles og dokumenteres.

     Lokalhistorisk
institutt, Norsk Folkeminnelag og Landslaget for lokalhistorielag har nemlig
gått sammen med bl.a folkebibliotekene i en nasjonal storsatsing for å samle og
bevare innvandrernes historiske avtrykk i Norge. Prosjektet er en del av
Mangfoldsåret, støttet av Fritt ord og Kulturrådet, og bærer navnet Mangfoldige
minner.

     –
For framtidens historikere er det lite å finne i arkivene om de nye
innvandrernes egne historier. Hvis vi ikke gjør noe nå vil en viktig del av vår
historie være tapt for ettertiden, sier prosjektleder, Ida Vedeld.

Mangfoldige minner

– De første innvandrerne som
flyttet til Norge etter krigen, er i ferd med å bli borte, enten på grunn av
alder eller fordi mange flytter hjem til fødelandet i alderdommen. Når de blir
borte blir også historiene deres borte. Da blir også en viktig del av Norges
kulturhistorie borte, sier Ida Vedeld. — Vi ønsker å engasjere folk til å
samle inn migrasjonshistoriene og folkeminnene fra innvandringsmiljøer over
hele landet, sier hun.

     Lokalhistorielag,
innvandrerorganisasjoner, skoleklasser og bibliotek er invitert med i
prosjektet. De involverte skal intervjue og samle historier både i lyd og skrift.
Vedeld jobber tett med bl.a biblioteket og voksenopplæringen på Holmlia.

     –
Eventyr, dikt, sanger, voggeviser, vitser, sagn, ordtak, vandrehistorier… Alt
er av interesse!, sier Vedeld – Jeg vil også ha historiene om folk som har
flyttet til Norge etter krigen. Hvorfor kom de til Norge? Hvordan kom de? Hordan
opplevde de møtet med Norge?

     Det
som blir samlet inn skal arkiveres for framtiden, komme i bokform og
forhåpentligvis også bli til utstillinger.

     –
Sist men ikke minst skal vi ha oppe og stå en nettside der deltakerne kan legge
ut sine egne bidrag – egne historier eller intervjuer de gjør med sine venner,
få tips og råd og dele erfaringer gjennom et forum.

Lokalhistorien

– Lokalhistorie bør inneholde mer
enn gamle tufter og veier, sier Mette Helland Jahr på Deichmanske
bibliotek-Holmlia, hvor hun er ansvarlig for prosjektet. De har lenge jobbet
med å samle inn den alternative lokalhistorien. Men innsamlingen av
innvandrerhistorier og personlige minner har vist seg å være komplisert.

     –
Alle har vært veldig positive til idèen, mange har meldt sin interesse, men det
er generelt vanskelig å få folk til å skrive ned egne fortellinger og
erfaringer, sier Jahr. Delvis på grunn av språkbarrierer, men også fordi det
ikke er bare å sette seg ned med penn i hånd, og produsere minner på et papir.

     –
Derfor kom dette prosjektet som bestilt, sier hun.

     –
Vi er egentlig ganske overveldet over interessen rundt om i landet. Etter at vi
satte i gang, har flere kommet til oss og sagt. "Jammen, dette har vi også
tenkt på". Vi er veldig glade for at vi nå kan samle en del av disse mindre,
lokale prosjektene på et mer nasjonalt nivå, legger Vedeld til. Hun tror mange
kan ha nytte av å se at det finnes folk som driver med liknende ting over hele landet
nå.

Mangfoldsår hvert år

– På Holmlia er det kulturelt
mangfoldsår hvert eneste år, bemerker Helland Jahr.

     Biblioteket
har fått flere priser for sitt arbeid for flerkulturelt samhold og som pådriver
i det antirasistiske arbeidet i bydelen. Filialen har også Norges største
spesialsamling av bøker, tegneserier og filmer for barn og ungdom på flere
språk (ARI), og er tidligere kåret til årets bibliotek.

     Konseptet
mangfoldsår blir kanskje lett en floskel på Holmlia, men både Vedeld og Helland
Jahr er enige om at for mange av landets lokalhistorie- og folkeminnelag kan
det være en god påminner og inspirasjon. Lokalhistorieskrivingen og
samtidsdokumenteringen har tradisjonelt vært ganske "kritthvit". Og
innvandrerorganisasjonene har kanskje heller ikke sett viktigheten av å selv
bevare disse viktige avtrykkene i norsk historie.

     –
Det er ofte slik at først når noe er i ferd med å forsvinne, så forstår man
viktigheten av å bevare det. Det vi gjør nå er faktisk å fylle igjen et hull i
den norske samtidsdokumentasjonen. Det er bra at mangfoldsåret er i 2008 og
ikke i 2028, sier Vedeld. — Da hadde det vært for sent.

Snøfnugg på en solvant panne
Hvordan kjennes det første snøfnugget på en solvant panne? Hva slags lyder
lager suset over furua i et øre som alltid har lyttet til hektisk storbystøy?
Hva tenkte den norske sauebonden første gang han så en turban i køen på Rema
1000? Mangfoldige minner består av to helt konkrete innsamlinger: En av
ny-innvandredes (første) møte med det norske lokalsamfunnet, og en innsamling
av de muntlige tradisjonene i flerkulturelle miljøer – fra voggesanger via
eventyr og sagn til vitser og liknende.

     –
Å dokumentere folks første møte med det lokale stedet er en liten utfordring,
fordi sekundærflyttingen blant innvandrergrupper generelt er ganske stor. Mange
ankommer steder de kanskje bare er i en kort periode før de flytter videre til
en annen kant av landet. Jeg har for eksempel møtt flere "klimaflykninger". —
Altså innvandrere som har emigrert fra f.eks Finnmark til Halden på grunn av
dårlig vær, ler Vedeld. 

     Om
noen uker kommer hun tilbake til Holmlia med båndopptaker og spørreskjema i
hånd for å intervjue. Der det er språkbarrierer, kommer hun til å bruke tolk.
Og hvis ingen stiller på Biblioteket, så går hun ut på senteret og finner
intervjuobjekter

     –
Alle mennesker med språk har en rikdom i språket de kanskje ikke klar over. Det
er denne rikdommen vi vil fange opp, sier hun.

Mangfold er så mangt

Ida Vedeld blir antakeligvis ikke
nødt til å gå utenfor bibliotekets vegger for å jakte på flerkulturelle hun kan
intervjue. Her til lands er det nettopp flerkulturelle grupper som bruker
folkebibliotekene aller mest.

     –
Det er ikke hvite menn med Dagens Næringsliv som først og fremst frekventerer
dette biblioteket, sier Jahr. – For mange er bibliotekene det første møtet med
landet. Bibliotekene er både verdinøytrale og et lavterskeltilbud, og spiller
sånn sett en viktig rolle som møteplass og inngangsbilett inn i et nytt
samfunn.

     –
På Holmlia jobber vi ikke spesifikt med "mangfold". Her er mangfold en
integrert del av hverdagen, sier hun. Vi deler ikke inn i "oss og dem". Vi
jobber først og fremst for at biblioteket skal være et godt tilbud, avslutter
Jahr. – For alle.