Løsningen er opplevelsesbiblioteket

Folkebiblioteket er døende i sin tradisjonelle form. Men det finnes en farbar vei framover, som går via opplevelsesbiblioteket.

Av Odd Letnes, redaktør i Bok og Bibliotek

Folkebiblioteket er døende i sin tradisjonelle form. Men det finnes en farbar vei framover, som går via opplevelsesbiblioteket.

Av Odd Letnes, redaktør i Bok og Bibliotek

Minervas redaktør Kristian Meisingset har gitt noen kritiske refleksjoner om folkebibliotekets framtid de siste ukene, hvor han mener at det tradisjonelle folkebiblioteket er klart for historiens skraphaug. Han har rett i mye av kritikken, men han trekker ikke resonnementet langt nok. Han burde tatt en kikk på forslaget til ny biblioteklov som nå er ute på høring.

I det forslaget har biblioteket fått en ny formålsparagraf (§1). Her heter det blant annet at folkebibliotekene skal være ”en møteplass og arena for offentlig debatt”. Vi kan gjerne kalle den ”litteraturhus-paragrafen”, for det er helt tydelig at suksessen til Litteraturhuset i Oslo har vært en påvirkende kraft under forarbeidene til lovforslaget.

Vi trenger fortsatt en stund de tradisjonelle bibliotekene, men ser vi biblioteksektoren under ett, tror jeg ikke slike bibliotek kan være veivisere inn i framtida. I min krystallkule ser jeg en helt annen type bibliotek, det som enkelte nå, særlig i Danmark, begynner å kalle opplevelsesbiblioteket.

Hva er så et opplevelsesbibliotek? Det er et sted hvor det i tillegg til tradisjonell bibliotekvirksomhet – utlån av bøker og andre medier – foregår en rekke andre ting innenfor kulturelle og pedagogiske rammer: konserter og utstillinger, teater og film, det er et sted for små og store læringsarenaer – og ikke minst et sted for debatt.

For at opplevelsesbiblioteket skal kunne bli en debattarena, må imidlertid en rekke forutsetninger være på plass: krav til beliggenhet og tilgjengelighet, design og innredning, økonomi, og ikke minst til de ansattes kompetanse og ferdigheter.

Det høres kanskje banalt ut, men dersom målet er å få 40 personer til å komme på en debatt, er det viktig at biblioteket ligger slik at det er lett å komme til det. I de store byene kan de færreste bibliotek tilby parkeringsplasser, men her er det til gjengjeld som regel gode tilbud av offentlige kommunikasjonsmidler. For bibliotekene i utkant-Norge, hvor bussene går bare noen få ganger om dagen, er det derimot viktig at det finnes godt med parkeringsplasser. 

Fortsatt er mange bibliotek fulle av reoler og andre tunge møbler som står bom fast. For opplevelsesbiblioteket blir stikkordene fleksibilitet, interaksjon og prosesser. Det forutsetter færre reoler, mer lys og luft – og reoler og annet tungt inventar på hjul, slik at de enkelt kan flyttes og frigjøre plass til forskjellige samhandlings- og formidlingsaktiviteter. 

Å arrangere en liten uformell sammenkomst i et lite bibliotek, trenger ikke å koste stort mer enn et halvt glass pulverkaffe og to pakker kjeks. Men tenker vi debattarrangementer i en større skala, vil det gjerne påløpe utgifter til ordstyrer, paneldeltakere, teknisk utstyr (dersom man ønsker noen form for kringkasting), overtidsbetaling til ansatte og liknende. Her må biblioteket sørge for å ha satt av en egen budsjettpost til slike arrangementer.

En annen mulighet er at arrangementene blir organisert som spleiselag mellom biblioteket og andre organisasjoner eller representanter for næringslivet. Dersom biblioteket i Stavanger skal arrangere en debatt om framtidens energiformer, ville jeg tro at Statoil kunne tenke seg å bidra økonomisk som et ledd i konsernets omdømmebygging.

I en sketsj for noen år siden med Harald Eia, Bård Tufte Johansen og Atle Antonsen, skulle Harald Eia framstille en glødende debattleder. Han spente forventningene høyt, nå skulle det virkelig bli debatt! Men det eneste bidraget han ga til debatten var å si ”Kjør debatt!”. Uansett hvor heftig han sa ”Kjør debatt!” ble bare de andre sittende og måpe. Sketsjen viser på en morsom måte hvor vanskelig det er å dra i gang og holde liv i en debatt.

Det er fristende å stille et spørsmål med en noe kjettersk vri: Er bibliotekarene i dag i stand til å oppfylle den nye formålsparagrafen? Det ligger ingen mistillit i spørsmålet, det betyr ikke at jeg ser på bibliotekarene som en flokk tamme høns som bare kakler rundt i en avgrenset hønsegård. Men likevel er det fristende å tenke at det å arrangere og gjennomføre debatter, er ikke akkurat det bibliotekarer er mest forberedt på. Det er ikke der tyngdpunktet i bibliotekarutdanningen ligger.

Det er fullt mulig å tenke seg en helgardering i forhold til biblioteket som mini-litteraturhus: Hvis biblioteket har ansatte som både er interessert i å arrangere for eksempel debatter og i tillegg har den riktige kompetansen og egenskapene, er ingen ting bedre enn om biblioteket kan gjennomføre alt i egen regi.

Dersom både gløden og kompetansen mangler, kan en annen løsning være å stille biblioteket til disposisjon for andre interessegrupper som har lyst til å arrangere debatt. På den måten blir biblioteket en arena for debatt, selv om debatten gjennomføres av organisasjoner eller politiske partier.

Dersom formålsparagrafen i forslaget til ny biblioteklov blir vedtatt, blir en viktig del av bibliotekenes samfunnsoppdrag å arrangere debatt. Det stiller nye krav til bibliotekarenes kompetanse, noe som igjen stiller nye krav til bibliotekarutdanningen, først og fremst ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Tidligere har bibliotekarutdanningen handlet mest om kunnskapsorganisasjon (”katalogisering og klassifikasjon”). Nå ser det ut til at utdanningen må handle vel så mye om å forberede bibliotekarer til det nye ”litteraturhus-biblioteket”.

Artikkelen sto på trykk i Aftenposten 30.10.2012, og er nettpublisert her.