Litteratturhus meg her, litteraturhus meg der

Litteraturhuset i Oslo har satt en standard for hva et litteraturhus skal være. Den standarden kan ikke bibliotekene forholde seg likegyldig til, uansett hvordan de innretter seg.

Av Morten Harry Olsen, forfatter

Litteraturhuset i Oslo har satt en standard for hva et litteraturhus skal være. Den standarden kan ikke bibliotekene forholde seg likegyldig til, uansett hvordan de innretter seg.

Av Morten Harry Olsen, forfatter

Jeg skal ikke si et eneste vondt ord om selve Litteraturhuset – det som ligger i Oslo. Aslak Sira Myhre og hans mannskaper driver et bra sted. Til å ha behov for ganske store egeninntekter og derav følgende behov for ganske høye besøkstall, holder Litteraturhuset en rimelig balansert litterær profil. Det er ikke for kommersielt, ikke for dyrt, ikke for hipt. Det er litt av alt det, og det må det antagelig være for å overleve.

Som den smarte marxist Sira Myhre er, holder han nok bra orden i regnskapene, og har allerede begynt å se frem til den dagen Den Gode Fe Fritt Ord ikke lenger yter sitt skjerv, og lagger opp penger på kistebunnen til fremtidig vedlikehold og midlertidige driftsunderskudd.

Men når man hører at det planlegges litteraturhus i et titalls norske byer og tettsteder, fra Bergen til Odda og Lillestrøm til Tromsø, trenger naturligvis noen spørsmål seg på, og flere av dem handler om bibliotekets plass i dette. At det finnes et slags marked for frittstående litteraturhus i Oslo, Bergen og Stavanger kan man alltids tro på, men i Skien og Grimstad?

Det man kan frykte, er at det etableres litteraturhus histen og pisten, i en overstrømmende iver etter å eie noe så fint i sitt nærsamfunn, men uten det markedsgrunnlaget og dermed finansieringsbehovet som finnes i de store byene. For et litteraturhus – enten det er besøkt av myriader eller står tomt og spøkelsesaktig – krever vedlikehold og drift. Det er ikke nok å slepe en doldis- eller for den saks skyld kjendisforfatter innom en gang i måneden for å gjenskape den suksessen Litteraturhuset i Oslo er.

Et litteraturhus, slik Myhre har definert det gjennom handling, krever et daglig tilbud, et mylder av opplesninger, debatter, samtaler, kurs, seminarer og andre begivenheter, en innebygd bokhandel, en kafé/restaurant med noe mer enn fergelefser og lunken kaffe på kanne å by på. Det er drift. Åpne dører, et samlingssted med noen bøker på utstilling, en utstilling av bilder fra den lokale kunstforeningen, og en og annen diktopplesning skaper ikke et litteraturhus. Det finnes utallige kafeer i Norge som har akkurat dette tilbudet; de er der allerede og har vært det i mange tiår. De gjør en utmerket jobb for å spre litteratur, lese- og skriveglede. Men de er ikke litteraturhus.

Bibliotekene flest er heller ikke litteraturhus. Deres funksjon er klart beskrevet i bibliotekloven: De «skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet.» Det betyr at de må bedrive opplæring, instruksjon og informasjon på en helt annen måte enn litteraturhus skal.

De mangler også tradisjonelt en rekke av litteraturhusets kvaliteter: Mylderet, det redaksjonelle utvalget, det kommersielle utbudet (enten det er snakk om mat og drikke eller anledningen til å kjøpe bøker). De er rett og slett ikke utrustet for å tilby dette, fordi de er kommunalt eller fylkeskommunalt drevet. Det handler om så enkle ting som åpningstider (overtid og kveldsarbeid er dyrt) og skjenkebevilling.

Så kommer spørsmålet: Skal biblioteket konkurrere med litteraturhusene? I tilfelle må de bli mer kommersielle, mer selektive i hva de presenterer, og i tillegg oppfylle kravene til et variert utvalg av mat, alkoholholdig drikke, aktuell debatt med kjente navn, og åpningstid som varer langt utover kvelden.

Er dette et bibliotek vi vil ha? Eller vil vi ha begge deler – der det er rom for det?

I så tilfelle må biblioteket hevde sin rett og være med på utbyggingen av litteraturhus allerede fra et tidlig tidspunkt – som partner, på en eller annen måte, i tankegangen om hele omfanget av litteraturformidlingen i fremtiden.

Jeg har liten tro på at særlig mange litteraturhus rundt omkring kan etableres og drives uten kommunale eller fylkeskommunale tilskudd. Om jeg har rett i dette, vil litteraturhusene fort bli bibliotekets konkurrent – ikke bare om oppmerksomhet blant publikum, men også om offentlige midler. Plutselig har Odda eller Skien dobbelt så mye «litterær bygningsmasse» å vedlikeholde. Og det store spørsmålet blir da: Når det røyner på, hvem stikker av med midlene? Er det det trauste biblioteket med fagkunnskap og boksamlingen, eller det sexy litteraturhuset med kafeen (som naturligvis er outsourcet), bokhandelen og hvitvinen?

Jeg er ikke sikker, men jeg frykter at svaret kan bli et jeg ikke ønsker meg.

Hva så, om man stiller det motsvarende spørsmålet: Er det kanskje bra om bibliotekene blir mer like litteraturhusene? Det er jo noe av et tankekors at Litteraturhusets suksess tildels kan skyldes at det ikke er multimedialt: Det handler faktisk om litteratur og tanke og debatt, og ikke noe annet. Det har ikke en vegg med pc´er, gitarer til utlån, cd-bar eller mye annet som bibliotekene etter hvert har skaffet seg.

Det er også interessant å se i hvor stor grad debatten og samtalen preger Litteraturhuset. Da Norsk Forfattersentrum i fjor høst forsøkte å gi nytt liv til den gode, gamle Bokdagen, hvor alle forfattere i Østlandsområdet med bok av året kom og leste opp (på Litteraturhuset, så klart), viste det seg å være en dundrende fiasko. Det er altså ikke opplesningen som er det mest populære tilbudet.

Kanskje finnes det en mulighet for å møtes et sted i midten? Kanskje kan bibliotekene bli litt mer lik litteraturhusene. Men det krever nok vilje til endring både i biblioteksektoren og i det politiske omlandet. Er et kveldsåpent bibliotek med skjenkebevilling, en god kafé, et bokhandlerhjørne, en debattscene og et soleklart fokus på litteratur og tanke, overhodet en mulighet?

Jeg vet ikke. Men jeg tror at det er slike ideer som må utforskes før det anlegges altfor mange litteraturhus med en fremtid som kan vise seg å være et kommunalt pengesluk og en konkurrent til biblioteket.