Kompisen og den curlende ytringsfriheten

Det var i vinterferien. De norske langrennsløperne hadde gått fiskebein ut av skjermen, til brøl fra reportere som hørtes ut som de drev med ambassadebrenning. Kompisen lå deprimert i sofaen, mens han nippet til en gintonic, ytterst forsiktig med tonicen. Sneipen hadde tatt snøbrettet sitt til fem tusen og dratt til skolekameratene i bakken. Sjefsbibliotekaren ruget på nye toleransedekreter fra kontoret sitt bak folkets bøker. Kompisen så på curling og tenkte at han burde vaske golvene i første etasje. Sjefsbibliotekaren hadde sitt å slite med, hun hadde fått en medarbeider med konstant hijab og vondt i en tann under ramadan. Men fordi det hadde vært ramadan, hadde hun ikke kunnet gå til tannlege Bollemedørepå før sola hadde gått ned, og da var jo Bollemedørepå gått. Og i vinterferien fikk medarbeideren mensen, og da kunne hun ikke be, så det var et svare strev på den flerkulturelle arbeidsplassen til sjefsbibliotekaren (fred være med henne), og alt dette gikk ut over Kompisen i heimen. Han burde svinge kosten, men det kunne jo hende at reporterne begynte å brenne flagget fordi resultatene var så dårlige, og det måtte han ha med seg.

Da ringte mobilen. Det var Kompisens venn fra barndommen, Leif. Som prøvde karva blad da han var elleve. Banna som en bilmekaniker og var påtrengende kjønnsmoden da han var tolv. Var dritings på fruktsjampis og konjakk som fjortenåring. Men Leif kom fra en troende heim, og synderen i ham ble banka inn på den smale vei. Etter gymnaset ble han så frelst at Kompisen ikke så noe mer til ham. Nå var han pastor og hadde trådt inn i middelklassen med godt betalte håndspåleggelser på søndagsfjernsyn. Leif hadde Audi og villa. Og han ville ha tak i Kompisen.
            ”Vi må ha med oss de intellektuelle,” sa han muntert. ”De som tør vise respekt for andre menneskers tro”.
            Kompisen, som tross sine særheter er en høflig og beskjeden mann, visste ikke hva han skulle svare med en gang, og like før at han hadde lagt på, lovte han Leif å stille på et møte dagen etter.

Det var mange aktverdige på møtet. Regjeringsfolk og imamer og prester og journalister. Man ba om unnskyldning på alle bauger og kanter. Leif omfavnet Kompisen, som lot være å nevne barndomsvennens store butikk i overtro. Leif har egen profetskole, der folk lærer å tale i tunger for seinere å kunne tale profetisk, dvs. uttale seg ekstatisk på et usammenhengende dansebandnorsk. Skolen heter Hojende Får, med tempel like ved Svinesund.
”Og nå”, sa Leif, ”skal mine venner imamene her, og Stålsett og jeg og alle de andre
få litt liv i blasfemiparagrafen. Det er her du kommer inn, sammen med våre venner der borte.” Han pekte på en ansamling norske middelklasseintellektuelle, som alle nylig hadde sagt unnskyld på vegne av moderlandet, og uttrykt seg som om de var kollegaer til Jonas i ambassadens buk. De så ikke ut til å føle seg helt vel, men knepte potene og hadde allerede begynt å gjemme det de måtte ha av ordklør.
            Kompisen har vært så lenge i middelklassen at han har lært seg å pakke ordene pent inn når han er edru. Men denne dagen hadde han stivet seg opp på noen gintonic, forsiktig med tonicen, og snerret til profeten Leif at han ikke gadd å snakke med folk som ennå ikke har skjønt at jomfrufødselen er en oversetterfeil. Så freste han til en imam at det ikke var det norske presteskapet som hadde invitert troende muslimer til Norge, det var det sekulariserte og svært ateistiske norske arbeids- og kulturliv. Kort sagt: Han tok sin verdslighet helt ut, og ble i toleransens navn snart geleidet mot bakdøra.
           
På sofaen hjemme fortsatte de olympiske leker med øvelser som det ikke gikk an å tro på. Sneipen kom og gikk og var uoppdragen. Og mens de norske skøyteløperne ikke kom til medaljehimmelen, snakket Sjefsbibliotekaren om at ytringsfriheten må praktiseres med klokskap, så høylydt at Kompisen hojet fårete: ”Kjeften på deg, kjerring!”. Sjefsbibliotekaren forlangte en unnskyldning, og da hun ikke fikk den, gikk hun ut på gårdsplassen og brant duffelcoaten til Kompisen. Slik  tar kvinner i den norske middelklassen ut sine frustrasjoner når mennene ikke viser dem respekt, og det er det mange menn i middelklassen som ikke tør å ha annet enn respekt for.
            Men ei Kompisen. Det er noen interessante paralleller som han kan tenke seg å beskrive nærmere, men han har tross alt rykket opp i middelklassen, og der er ytringsfriheten som kjent like relativ som alt annet, så han må være varsom. Det bedre med curling, synes Kompisen. Der sier mange middelklassemennesker hva de vil for åpen skjerm. Og slår hverandre ut med tunge steiner. Iallfall tror han det.

Dag Larsen