Kan Pippi, kan jeg!

Mange mener at Astrid Lindgren burde ha fått Nobelprisen i litteratur. Selv fleipet forfatteren med det. ”Så fint at jeg ikke fikk den i år, det ville bare ha vært et hinder for min karriere,” skal hun ha sagt som 79-åring. Det er i disse dager 10 år siden Lindgren døde.

Tekst: Odd Letnes

Mange mener at Astrid Lindgren burde ha fått Nobelprisen i litteratur. Selv fleipet forfatteren med det. ”Så fint at jeg ikke fikk den i år, det ville bare ha vært et hinder for min karriere,” skal hun ha sagt som 79-åring. Det er i disse dager 10 år siden Lindgren døde.

Tekst: Odd Letnes

– Jeg synes ikke Astrid Lindgren burde ha fått Nobelprisen mens hun levde. Hun skrev ikke den typen ”nybrottslitteratur” som kreves for en Nobelpris. Men Nobelkomiteen burde ha gitt nobelprisen i litteratur posthumt til trekløveret Astrid Lindgren, H. C. Andersen og Tove Jansson. Det ville ha plassert Lindgren der hun hører hjemme – i den internasjonale litteraturens toppklasse.

Ordene kommer bestemt fra litteraturforsker og anmelder Kristin Hallberg der hun sitter på andre siden av bordet og forsøker å hindre at Krakel, en liten tiger av en skogskatt, velter kaffekoppen min med halen. Jeg er i Sverige, på jakt etter Astrid Lindgren som ville ha fylt 100 år i år (artikkelen sto opprinnelig på trykk i Bok og Bibliotek nr 4/2007, red.anm.). I går snakket jeg med professor Vivi Edstrøm, som selv traff Lindgren ved noen anledninger. I dag er jeg på besøk hos Hallberg.

– Astrid Lindgren er ingen mild barnebokforfatter. Hun er farlig, hun er dynamitt, sier Halberg og tar en slurk sterk espresso.

1964

Men denne historien starter lenge før min tur til Stockholm. Året er 1964. Det er bursdag på Tøyen i Oslo. De sitter rundt det firkantede bordet på kjøkkenet som de pleier. Men de er fine i tøyet i dag. Mamma har blomstrete kjole og hvitt perlekjede. Pappa har skiftet fra rutete flanellskjorte til hvit skjorte og slips. Bursdagbarnet har også hvit skjorte, og strikkslips. Lillesøster vrir seg utålmodig på stolen og trekker i museflettene. Jeg er sulten, sier hun.

Joda, lillesøster skal få mat. En kasserolle står på komfyren med 10 pølser fra slakteren på hjørnet. Men først er det gavetid. Mamma strekker seg, åpner en skuff og tar fram en flat, hard pakke med fargesprakende klovnepapir. Han smiler med røde bollekinn. Helt klart ikke strømper.

En bok! På omslaget flyr en liten tjukkas i rødrutete skjorte og blå bukser og propell på ryggen og holder en lys pjokk i armene. På den blanke siden vis a vis tittelbladet i boka står det: ”Kjære Odd, gratulerer hjerteligst med 6-årsdagen din. Fra mamma og pappa og Gerd.”

Det er ”Karlsson på taket flyr igjen” av Astrid Lindgren.

Det er min første bok.

Kan Pippi, kan jeg

I dag, mer enn 40 år senere, står boka sammen med over 1000 andre bøker i en stue et annet sted i Oslo. Jeg har lest den for begge sønnene mine. Den er flekkete, lealaus og forsterket i ryggen med kontaktpapir. ”Heisan, hoppsan, Lillebror.” Jeg setter den tilbake og ser på klokka. Det er på tide å dra. Sekken er pakket med fotoapparat, diktafon og notisblokk. Jeg skal til Stockholm og lete etter Astrid Lindgren.

Siste opprop for flyet til Stockholm. Jeg finner plassen min og spenner på sikkerhetsbeltet. Litt lengre fremme sitter en mor og en datter på kanskje 7-8 år. Moren bøyer seg mot datteren og holder en bok mellom dem. Er det Astrid Lindgren? Ved siden av meg sitter en mann i dress og slips, krumbøyd over Finansavisen. Definitivt ingen åpenbar Lindgren-fan.

Mens flyet tar av, begynner jeg å bla i den svarte notisblokka. Hva er det som gjør at Astrid Lindgren fortsetter å fascinere, både barn og voksne, i generasjon etter generasjon, har jeg skrevet. Lenger bak er notatene etter samtalen med professor Siri Meyer ved Universitetet i Bergen: ”Astrid Lindgren var den store forfatteren i min barndom,” sa hun…

– I motsetning til mange andre barnebokforfattere er hun verken belærende eller moraliserende. Hun skriver om hendelser og følelser det er lett og kjenne seg igjen i, men språket har allikevel sitt eget, poetiske liv. Bøkene er leseverdige i alle aldersgrupper. Mio, min Mio, som kom ut i 1954 og var en av de store bøkene den gang – jeg leste den i filler – har jeg lest opp igjen i voksen alder. Og Brødrene Løvehjerte har jeg faktisk bare lest som voksen. Astrid Lindgren er en stor forfatter, og hun er aller best i eventyrene, som Mio, min Mio og Brødrene Løvhjerte. Hun burde vært hedret med en Nobelpris i litteratur.

Pippi som rollemodell

Hun har et motto, professoren, som kort og enkelt lyder: ”Kan Pippi Langstrømpe, så kan jeg!”

– Hva mener du med det, spurte jeg.

– Pippi har åpenbare kvaliteter som rollemodell. En fargerik person; en skikkelig guttejente. Som rollemodell har hun endret seg over tid. Som småjente var det stort å ha en jenteheltinne, en som var modig og sterk og fulgte sin egen stemme. Det ga selvfølelse også i forhold til foreldre og andre voksne, som kommer dårlig ut i Pippi-bøkene. Den eneste voksne person som er beskrevet med sympati, er Pippis far. Men han er til gjengjeld så ukonvensjonell at han ennå ikke er godtatt. Nå har vi jo strøket ordet ”negerkonge” ut av bøkene, sa Meyer.

Som voksen har professoren vært opptatt av Pippi som ordkunstner og som skaperkraftens figur. Pippi skaper nye handlingsmuligheter ved å snu om på ordenes konvensjonelle betydninger. Strøsukker er selvsagt til å strø med. Men det å skape noe nytt har også et element av destruksjon, av at noe ”gammelt” går til grunne.

– Å skape noe kan dessuten være smertefullt. Disse dimensjonene ved skaperakten kommer til uttrykk i historien om Pippi som redningsmann. Etter å ha reddet to smågutter ut fra en brennende skyskraper, danser hun en vill og farlig dans på en planke, med flammene slikkende rundt seg. Da synger hun med hes røst, og Meyer senket stemmen så godt hun kunne:

Det brenner en ild,

Så het og så vill,

Den brenner i tusinde kranser.

Den brenner for deg,

Den brenner for meg,

Den brenner for alle som danser!

– Her antydes det at den skapende handlingen – dansen – og de brennende flammene hører sammen. Noe får form, og noe går under. Igjen ser vi hvordan Lindgrens bøker har språklige kvaliteter og tankekraft som langt overskrider barnelitteraturen.

Egner og Lindgren

– På hvilken måte sprenger fortellingene om Pippi grenser?

– De appellerer til mulighetssansen, både innholdsmessig og rent språklig. I Pippi-bøkene er alt mulig. Det som ikke lar seg gjennomføre i den virkelige verden, kan leves ut i fantasien, i språket, i fortellingen. Og disse virkelighetene har like stor realitetsverdi som den konvensjonelle verden.

– Der hvor Lindgren er åpen, undrende og utfordrende, er Torbjørn Egner konkluderende og til dels moraliserende. Eller er dette en altfor enkel påstand?

– Egner er først og fremst helt ufarlig: han dyrker harmonien og fellesskapet, og får selv røvere til å fremtre som gode på bunnen. Ingenting står på spill hos Egner. Hos Lindgren derimot merker vi sporene av livets mørke sider, foreldre som forlater sine barn, død og destruksjon. Og fremfor alt trekkes leseren mot gleden ved opprøret, en energi som gjør at Pippi gnistrer!

De siste notatene fra samtalen med Meyer er utydelige. Jeg skrur på leselyset og myser idet flyet lander:

– Dagens Pippi har fått en ny funksjon som rollemodell: hun representerer ”de fremmede”. Pippi har sin egen kultur, som avviker fra den normalsvenske. Men hun er intet offer: tvert imot; hun går i dialog med ”de innfødtes” kultur og omskaper den til en egen, personlig verden.

Det er søndag ettermiddag. Etter å ha sjekket inn på hoteller går jeg med raske skritt mot Dalagatan hvor Lindgren bodde i over 60 år. Utenfor nr 46 er det skrudd opp en liten messingplate som forteller at her bodde Astrid Lindgren fra 1941 til 2002. Jeg myser mot takene høyt der oppe. Men Karlsson sover visst middag nå.

Grand Old Lady

Mandag formiddag, en halv time nord for Stockholm, går jeg av bussen på Eneby Torg. Jeg skal møte professor Vivi Edström kl 13. Hun er blitt kalt en Grand Old Lady i svensk Lindgren-forskning kl 13. Jeg har beregnet altfor god tid, men finner heldigvis et bibliotek på andre siden av torget hvor jeg kan snuse litt på hyllene.

I fagavdelingen har de flere bøker av Vivi Edström. Hvem er Astrid Lindgren, spør hun i innledningen i en av bøkene.

”Utan tvivel är hon en vildtoring, i släkt med sine egen Ronja röverdatter,” skriver hun. Som Ronja er hun dristig og balanserer på kanten av tekstens stup, bare for å kneise med nakken med en spøk. I neste øyeblikk befinner hun seg ved leirbålet, som den magiske og fantasieggende…

Et annet sted gir hun en kort karakteristikk av Lindgrens tekster. De virker spontane, med en muntlig tone i rytmen. ”Men språkets vev er som oftest tett av stiliseringer og formler, helt ut i de fonetiske detaljene. Den verbale sprengkraften har bare blitt sterkere med årene.”

Alt dette vil jeg vite mer om, og snart banker jeg på i Cädervägen 49.

– Jeg holder akkurat på å gå gjennom manuset til min siste bok som kommer nå i høst i forbindelse med Lindgrenjubileet. Bare stig på, sier hun og leder meg inn i stua, hvor hun har dekket på med kaffekopper og et fat med kanelboller. Vi er i et rekkehus i Eneby kommune, det hun kaller den ”fatige søsteren” til Danderyd kommune, hvor de rike bor, blant annet Wallenbergslekten og Bjørn Ulveus fra Abba.

Hissig temperament

Astrid Lindgren debuterte med ”Britt-Mari letter sitt hjerte” i 1944. Da var Vivi allerede i slutten av tenårene og rakk aldri å lese Lindgren som barn. Det var som voksen hun møtte Lindgrens bøker. På universitetet, 1960-tallet.

– Jeg hadde begynt å interessere meg for fortellerstrukturen i Lindgrens bøker, særlig i Emil-bøkene. Det er lett å tro at Lindgren er en ”enkel” forfatter, men ser du nærmere etter finner du en forfatter som absolutt har et bevisst forhold til sitt håndverk.

Vivi er ”göteborgare” og jobbet ved Göteborg universitet. Hun var nå blitt så fascinert av Astrid Lindgren at hun fikk lyst til å treffe henne, og etter å ha fått ja fra forfatteren selv, befant hun seg en dag i Dalagatan 46. Men det var en forbanna Astrid Lindgren som møtte henne.

Hun gikk over gulvet og kom med forskjellige utbrudd. I hånden hadde hun en nylig utgitt tysk oversettelse av en av Emil-bøkene. Hun pekte på illustrasjonene. ”Smålendske bønder er ikke tjukke, de er tynne”, raste hun.

– Ingen ”snäll sagotant” akkurat, sier Edström. – Jeg ble nesten skremt. Det er tydelig at hun hadde temperament. Siden roet hun seg ned og vi hadde en lang og god prat bøkene hennes.

Finn på noe, Emil!

Edström traff Lindgren flere ganger. Som forsker var hun selvfølgelig interessert i å få vite så mye som mulig fra Lindgren, om hennes liv, hva hun har lest, hvordan hun jobber og så videre. Men hun var blitt advart: Astrid Lindgren pleier ofte å ”lure” intervjueren ved å spørre intervjueren om hennes barndom.

– Flere ganger merket jeg at jeg plutselig satt og fortalte om min barndom. Nå lurer hun meg, tenkte jeg da. Jeg tror ikke det var for å samle stoff til bøkene sine, men heller fordi hun var genuint interessert i barndommen.

– Ble hun stormannsgal av all berømmelsen?

– Nei, det var nok hennes styrke at hun beholdt bena på bakken. Jeg er en enkel bondejente, sa hun ofte.

– Med en såpass stor produksjon er det fristende å tro at Astrid Lindgren hadde utrolig lett for å skriv, at det bare var å sette seg ned, så strømmet det på.

– Nei. Hun var enormt kritisk og streng mot seg selv. Hun skrev om hele tiden og kunne skrive den samme siden opptil 10 ganger før hun var fornøyd. Hun har også fortalt at hun kunne slite med skrivetørke. Under arbeidet med bøkene med Emil kunne hun gå omkring på gulvet og si til Emil: Finn på noe da, gjør noen skjemt!

– I Norge er Astrid Lindgren ofte uløselig knyttet til Småland. Hva tenker du om det?

– Småland er selvsagt viktig. Men hun bodde tross alt mesteparten av livet i Stockholm. Jeg synes ofte man legger for stor vekt på Småland når man snakker om Lindgren. Hun er ingen ”landsens forfatter” som først og fremst øser av muntlige fortellinger hun hørte som barn.

Bare barnebokforfatter?

Et viktig poeng i Vivis forskning om Astrid Lindgren er at hun er langt mer enn en barnebokforfatter.

– I mine arbeider har jeg lagt vekt på å se Astrid Lindgren som en langt mer litterær forfatter. Hun er meget belest, og som forfattere fleste henter hun inspirasjon hos andre forfattere, både innenfor fortellende prosa og poesi.

Lindgren viser en sterk stigning i bøkene sine, mener Edström. Det startet med ”konvensjonelle jentebøker” som er nokså blottet for det registeret av språk og fortellerteknikk som den senere forfatteren spilte på. Den nye kursen kom med ”Mio, min Mio” og Emil-bøkene og endte med Brødrene Løvehjerte og Ronja Røverdatter.

– Dette er fantastiske bøker, og det ville være altfor snevert å si at det er barnebøker. Det er bøker som hører til verdenslitteraturen. Det var ”Mio, min Mio” som ble hennes store gjennombrudd. Jeg pleier å si at ”Mio” ikke har noen feil. Hvert ord, hver hendelse, er riktig plassert.

Nei fra marxistene

Neste dag går jeg av T-banen i Ängby, en forstad vest for Stockholm, og blir møtt av Kristin Hallberg. Hun er litteraturviter og anmelder barnebøker i Svenska Dagbladet. ”Hej,” sier hun. ”Kristin, som etter Kristin Lavransdatter.” Hun forteller at faren er norsk og han rakk akkurat å bli født i Kristiania før byen skiftet navn til Oslo.

Vi rusler gjennom Ängby. Hun forteller at området ble parsellert ut til villaer til arbeiderne i området på midten av forrige århundre. De fikk kjøpt tomtene forholdsvis billig og måtte bygge husene selv. Standarden var enkel, det var ikke lov til å legge inn bad. I dag er Ängby en forstadsidyll. Og idyll er et passende tema for det jeg skal snakke med Kristin om – idyll og trussel hos Astrid Lindgren.

En utbredt misforståelse er at Astrid Lindgren er en enkel og ufarlig barnebokforfatter, begynner hun etter at vi har satt oss ved kjøkkenbordet. Omkring oss, iblant på bordet smyger kattene hennes seg. Hun har huset fullt av katter, og når den største, Krakel, nesten slår kaffekoppen over ende med halen, må jeg skjerpe meg for å holde fokus.

– Astrid Lindgren er en ”farlig” forfatter, sier Kristin og jager Krakel ned fra bordet med en rolig håndbevegelse. Hallberg vokste opp i et sosialdemokratisk intellektuelt hjem, og her passet Pippi godt inn. Man skulle jo være opprørsk.

Likevel ble ikke Pippi noen favoritt hos 68-generasjonen. Med en sekk full av penger var hun for tett knyttet til kapitalismen.

– Uansett hva de marxistiske litteraturkritikerne prøvde på, så passet ikke Lindgren inn i modellene. Hun tilbyr jo ingen politiske løsninger i marxistisk ånd.

Lebensangst

Astrid Lindgren er en dønn ærlig forfatter, mener Hallberg. Her er mye idyll. Bøkene om barna i Bakkebygrenda er idylliske, ja. Men hun legger aldri skjul på at verden er problematisk, at bak idyllen lurer hele tiden det truende. I bøkene om Pippi, Ronja Røverdatter, Brødrene løvehjerte og Mio, er de mørke og truende sidene ved livet som ligger under handlingen.

– Samtidig viser Lindgren at angsten og truslene først og fremst ligger inni oss, som ”Lebensangst” og dødsangst. Jeg må være sterk, sier Ronja. Om de underjordiske sier for eksempel Ronjas far, Mattis: De er ikke farlige om du ikke er redd for dem.

Tilbake i Stockholm rekker jeg en tur innom Kulturhuset på Sergels Torg før jeg må ta toget til Arlanda. Jeg sitter med en Ramløsa og ser ut over det som en gang var Gamle Klara, men som nå er kvadratisk glass og betong.

Kristin Hallbergs stemme sitter ennå i øret.

– Noe av det mest imponerende ved Ronja Røverdatter, er hvordan Astrid Lindgren har lykkes i å fortelle en drivende god historie om en manns utvikling, sa hun. – Alle tror boka handler om Ronja, det gjør den jo i og for seg, men historien om faren, Mattis, er helt unik. Det må være en av verdens litteraturens få historier om en manns utvikling i en barnebok.

En bok som burde ha vært obligatorisk pensum for det nye mannsrolleutvalget hjemme i Norge, tenker jeg og setter kurs for flytoget.

Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Bok og Bibliotek nr 4/2007