Utgave: 4/2022

Henrik Hjartøy

(1892–1971)Innkjøpsordningens far – berømt eller beryktet?

Biblioteksjef Henrik Hjartøy Fotografert ved skrivebordet på Deichman av Leif Ørnelund i 1947. Oslo Museum / DigitaltMuseum
Biblioteksjef Henrik Hjartøy Fotografert ved skrivebordet på Deichman av Leif Ørnelund i 1947. Oslo Museum / DigitaltMuseum

I dag er Hjartøy mest kjent for Det Røde Bibliotek på Rjukan og Arbeiderbevegelsens arkiv i hovedstaden. Han lanserte også ideen om innkjøpsordningen, som fra 1965 ga landets folkebibliotek tusen eksemplarer av ny norsk skjønnlitteratur. Ikke alle bibliotekarer var like begeistret, men forfatterne fikk bedre inntekter og forlagene større sikkerhet. Ordningen ble senere utvidet, og sammen med momsfritak for bøker ble grunnen lagt for en ny og offensiv litteraturpolitikk.

Hjartøys forslag falt altså i god jord. Det var mange som ventet at dette skulle bli en solid motvekt til den dårlige utenlandske underholdningslitteraturen som «flommet inn» over landet. På 1950-tallet rapporterte både det statlige tegneserieutvalget og Statens folkeopplysningsråd om behovet for kulturell opprustning. Det er vanskelig å si om det var et reelt «forfall», men tidens mediepanikk styrket kravene om økte kulturbevilgninger.

Henrik Hjartøys sterke retorikk i sitt bibliotekpolitiske manifest Vår bibliotekpolitikk (1936) må ses på bakgrunn av tidens politiske motsetninger. Samme år laget Arbeidermagasinets tegner Bjarne Restan en sci-fi-skrekkvisjon om nazifisering av norsk litteratur. På bålet ligger bøker av Grieg, Ibsen, Garborg, Skram, Jæger, Undset og Kielland. Illustrasjonen er fra Bjørn Tore Pedersens standardverk Det var der vi ble til om ArbeiderMagasinet/Magasinet for alle. (2016).
Henrik Hjartøys sterke retorikk i sitt bibliotekpolitiske manifest Vår bibliotekpolitikk (1936) må ses på bakgrunn av tidens politiske motsetninger. Samme år laget Arbeidermagasinets tegner Bjarne Restan en sci-fi-skrekkvisjon om nazifisering av norsk litteratur. På bålet ligger bøker av Grieg, Ibsen, Garborg, Skram, Jæger, Undset og Kielland. Illustrasjonen er fra Bjørn Tore Pedersens standardverk Det var der vi ble til om ArbeiderMagasinet/Magasinet for alle. (2016).

Arbeiderkultur

Hjartøy var sønn av en gårdbruker, han var læregutt i et verksted og avanserte til kontorist. Fra 1913 ble han «hyllegutt» på Deichmanske bibliotek. Han kom tidlig med i fagforeningsarbeid og fikk verv i Arbeiderpartiet. Ved partisplittelsen i 1923 fulgte han kommunistene, men han kom senere tilbake til moderpartiet. Selv hadde han lite formell utdannelse, men det er tydelig at han skaffet seg gode språkkunnskaper og faglig innsikt både på biblioteket og gjennom Arbeidernes Opplysningsforbunds (AOF) kurs og studiesirkler.

Haakon Lie, som senere ble partiets mektige sekretær, var l4eder i AOF. Sammen laget Lie og Hjartøy publikasjonen Om lesning (1935) med studieteknikk og en omfattende leseliste med anbefalt litteratur. De tok ikke med skjønnlitteratur, men innrømmet likevel at den kunne ha verdi hvis den tok opp sosiale og politiske tema. Dette gjaldt riktig nok først og fremst for kvinner og ungdom. Slik kunne også de få «en sosialistisk viden som de ellers ikke vilde få!». Forfatterne viste også frisinn og åpnet for at frisk og naturlig erotikk måtte tillates. Det gjaldt å skape et bibliotek som «folkets brede lag» kunne ha nytte av. (Hjartøy & Lie 1935)

Henrik Hjartøy skaffet seg faglig innsikt både på biblioteket og gjennom Arbeidernes Opplysningsforbunds (AOF) kurs, studiesirkler og utgivelser.
Henrik Hjartøy skaffet seg faglig innsikt både på biblioteket og gjennom Arbeidernes Opplysningsforbunds (AOF) kurs, studiesirkler og utgivelser.

Et sterkt manifest for bibliotekene

I 1917 var det 33 søkere til stillingen som biblioteksjef i industribyen Rjukan. Jobben gikk til den 25-årige Hjartøy. Ikke bare fikk han skikk på folkebiblioteket, men han bygde også opp en imponerende samling av sosialistiske klassikere og samtidens radikale litteratur. Utvalget av tysk litteratur er spesielt interessant, med sjeldne publikasjoner som senere ble beslaglagt i Nazi-Tyskland.

Fra 1933–35 var Hjartøy formann i Norsk Bibliotekforening. Nils Johan Ringdal sier i Deichmans jubileumsbok (1985) at Hjartøy raskt ble både «aktet og fryktet i hele Bibliotek-Norge». Ledelsen i Arbeiderpartiet ønsket at Hjartøy kom tilbake til Oslo, slik at han kunne lage et bedre arkiv for bevegelsens egen historie. Det lyktes først i 1936, da han ble katalogsjef på Deichman og styreleder for arkivet.

På biblioteket skapte utnevnelsen en langvarig og krass strid. Det er lett å se at det kunne oppstå motsetninger når vi leser den boken som Hjartøy ga ut på Arbeiderpartiets forlag i 1936, Vår bibliotekpolitikk. Det er en praktisk håndbok om hvordan partiets politikere kunne påvirke den lokale bibliotekutviklingen, men boken er også et ideologisk manifest. Det gjaldt å utvikle bibliotekene i pakt med «tidens sosiale og kulturelle gjæring». Bibliotekenes oppgave var å skape «et oplyst og aktivt demokrati». Nå måtte man motvirke tidens konservative tendenser, og dem fant han også blant sitt eget personale!

Henrik Hjartøy på lesesalen i «Det røde bibliotek» på Rjukan, der han var sjef fra 1917 til 1936. Han skaffet biblioteket en stor samling av sosialistisk litteratur. «Det røde bibliotek» ble av enkelte kalt en «marxistisk giftflaske». Kvinnen ved vinduet er trolig Tora Hersæter.
Henrik Hjartøy på lesesalen i «Det røde bibliotek» på Rjukan, der han var sjef fra 1917 til 1936. Han skaffet biblioteket en stor samling av sosialistisk litteratur. «Det røde bibliotek» ble av enkelte kalt en «marxistisk giftflaske». Kvinnen ved vinduet er trolig Tora Hersæter.

Til angrep på «grå bibliotek-frøkener»

Hjartøy sparte ikke på kruttet når han kritiserte bibliotekarene. Det var bare borgerskapets døtre som hadde råd til å koste på seg en bibliotekarutdanning i USA. Derfor ble de rekruttert fra «spissborgerlige» og «reaksjonære» miljøer. Bibliotekene ble preget av en «særdeles grå frøkenfarve». Hjartøy hadde heller ikke noe særlig til overs for den korte og ensidig tekniske utdanningen de hadde fått i USA. Nå var det på tide å få en norsk skole som kunne gi bibliotekarene innsikt i sosiale sammenhenger. Bibliotekarene skulle oppdra til «frisinn» og stimulere småkårsfolk til «systematisk lesning». Retorikken var, som ellers i tidens radikale miljøer, nesten krigersk og krenkende.

De «grå bibliotek-frøknene» tok til motmæle. Selv om de var fra «borgerlige» familier, var de neppe så konservative som Hjartøy hevdet. De var forarget over å bli dårlig behandlet og over at sjefen, i motsetning til dem, bare hadde «partibok» og manglet utdanning. I Deichmans jubileumsbok hevdet Nils Johan Ringdal at Hjartøy ikke engang hadde eksamen artium. Noen år senere måtte Ringdal, etter påtrykk, gå ut og avsanne «ryktet». Hjartøy hadde artium, men var privatist med dårlig snitt. (B&b 1989:8)

«Hjartøy sparte ikke på kruttet når han kritiserte bibliotekarene. Det var bare borgerskapets døtre som hadde råd til å koste på seg en bibliotekarutdanning i USA. Derfor ble de rekruttert fra ‘spissborgerlige’ og ‘reaksjonære’ miljøer.»

Systemer til besvær

Arbeidsmiljøet på Deichman ble ikke bedre etter at Hjartøy kom tilbake (fra krigsfangenskap) og ble biblioteksjef i 1946. Ringdal skriver at det i 1950-årene ble en administrativ skyttergravsstrid mellom ham og lederen for barne- og skolebibliotekene, Rikka Deinboll. Det dukket også opp feider om rent praktiske løsninger. Bibliotekets skjønnlitteratur var ordnet alfabetisk etter forfatternavn. Men Hjartøy ville ha dette på en annen måte: etter land og språk. En mulig grunn kunne ha vært at biblioteksjefen var NATO-motstander og ville styrke den nordiske litteraturen. Hjartøy ville også «justere» bibliotekets Dewey-klassifikasjon. Advarslene kom fra høyeste hold i Bibliotektilsynet, som holdt på felles systemer.

Det ble sterke motsetninger mellom biblioteksjef Hjartøy (ved bordenden til venstre) og avdelingsledere på Deichmanske bibliotek.
Det ble sterke motsetninger mellom biblioteksjef Hjartøy (ved bordenden til venstre) og avdelingsledere på Deichmanske bibliotek.

Ved slutten av sin yrkeskarriere

Da Hjartøy ble pensjonist, kom han med et nytt manifest i Bok og bibliotek med tittelen Hvorfor er vi bibliotekarer? (B&b 1963:152). Budskapet var omtrent det samme som i boken fra 1936. Han klaget fortsatt over hvor vanskelig det hadde vært å skaffe egnede bibliotekarer. De som kom fra USA, hadde ikke engang «nevneverdig kjennskap til den spirende og den gang radikale amerikanske litteratur». Hans ideal var «sjelelig åpenhet og det naturlige i barns positive undring over livets uendelige mangfoldighet, medfølelse og sosiabilitet, kunnskapstørst og vilje til å gi». Han var fortsatt oppgitt over rekrutteringen og at kvinnene forsvant fra yrket og inn i barnestell og husarbeid. Beklagelig var det også at bibliotekmiljøet hadde en «betont aversjon mot alt som luktet av arbeiderbevegelse, kanskje særlig av fagorganisasjon og LO». Det siste var nok ymtet på dem som bidro til å splitte bibliotekarene i mange fagforeninger, noe som ga dårlig uttelling i lønnsforhandlingene.

Henrik Hjartøy var på ingen måte typisk for sin stand, men han var et friskt pust som kan inspirere til diskusjon og nye tanker ikke bare om bibliotekets samfunnsmandat, men også om kjønnsroller, arbeidsmiljø, politikk og klassemotsetninger. Han hadde en skarp tunge, men som Geir Vestheim peker på, var Hjartøys grunnholdning «fundamentalt liberal og demokratisk». (1997:218)

Kilder:

Hjartøy, H. & H. Lie. (1935). Om lesning Hjartøy, H. (1936). Vår bibliotekpolitikk.Vestheim, G. (1997). Fornuft, kultur og velferd Ringdal, N.J. (1985) By, bok, borger Frisvold, Ø. (2021) Kunnskap er makt

Powered by Labrador CMS