Forfattere mellom barken og veden

Publisert Sist oppdatert

Høsten 1989 og de neste to årene falt kommunistregime etter kommunistregime. Hele staten DDR – Øst-Tyskland, som nettopp hadde feiret 40-årsjubileet sitt – ble borte. Og midt inne i stormen sto de østtyske forfatterne, mange av dem tidligere idealister som nå var blitt dissidenter.

 

Tekst: Reidar Jensen, journalist

Foto: Odd Letnes 




Høsten 1989 og de neste to årene falt kommunistregime etter
kommunistregime. Hele staten DDR – Øst-Tyskland, som nettopp hadde
feiret 40-årsjubileet sitt – ble borte. Og midt inne i stormen sto de
østtyske forfatterne, mange av dem tidligere idealister som nå var
blitt dissidenter.

 

Tekst: Reidar Jensen, journalist

Foto: Odd Letnes

 

Mange østtyske forfattere hadde vært aktive i protestbølgen som
gikk over DDR før regimet endelig kollapset. Dette hindret ikke at flere av dem,
etter den tyske gjenforeningen, ble beskyldt for samarbeid med den beryktede
østtyske overvåkningstjenesten, Stasi.

     I en del av tilfellene
foreligger det dokumentasjon for et slikt samarbeid, noe som blant andre
gjelder den verdensberømte forfatteren Christa Wolf. I andre tilfeller later
det til å dreie seg om ren mistenkeliggjøring.

     Stasi, forkortelse for
"Ministerium für Staatssicherheit" (Ministeriet for statssikkerhet), var
etterretnings- og overvåkningstjeneste i DDR fra 1950 til 1990. Tjenesten hadde
orwellske dimensjoner, med anslått 90.000 ansatte og 300.000 rapportører. Da
arkivene ble åpnet etter gjenforeningen, ble det funnet opplysninger om 4
millioner østtyskere og 2 millioner vesttyskere – og ingen vet hvor mange som
da var slettet.

 

Tysk
nulltime.
Etter at krigen var over i 1945, lå mye av Tyskland i ruiner. Den
vestlige delen var okkupert av vestmaktene, den østlige av Sovjet. Det var
denne delen av Tyskland som i 1949 ble til staten DDR – av mange senere omtalt
som "Det andre tyske diktaturet", etter nazi-regimet.

     Ikke for ingenting blir
perioden i Tyskland kalt "Stunde Null", eller "Nulltimen". Omtrent på samme tid
falt også filosofen Theodor Adornos kjente ord om det umulige i å skrive poesi
etter Auschwitz. Forfattere og skribenter følte at de befant seg i et kulturelt
vakuum, og at det først og fremst var nødvendig å ta et oppgjør med nazismen.

     Langsomt begynte så det
litterære livet å blomstre igjen, også i østsonen. Dramatikeren Bertolt Brecht,
som hadde tilbrakt en del av krigsårene og de første etterkrigsårene i USA,
flyttet i 1949 til Øst-Berlin, der han fikk stor innflytelse ikke bare på tysk
teater, men på europeisk teater og litteratur i det hele. Hans måte å lage
teater på, gjennom den stiliserte "fremmedgjøringsteknikken", der tilskuerne
skulle få klart for seg at de betraktet et teaterstykke og ikke en etterligning
av virkeligheten, fikk tilhengere over hele Europa.

 

Sosialistisk
realisme.
Brecht ble, selv om han ble regnet som en overbevist kommunist,
aldri medlem av det statsbærende østtyske enhetspartiet SED, og han beholdt
sitt sveitsiske statsborgerskap. Til tross for at han opprinnelig hadde støttet
regimet, rykket han ut etter arbeideroppstanden i Øst-Berlin i 1953 og foreslo
i en kritisk tekst ("Buckower Elegien") at regimet burde oppløse folket og
velge et nytt.

     I likhet med Brecht slo
også en rekke andre tyske forfattere som var blitt drevet i eksil av Hitler,
seg ned i DDR, i håp om en demokratisk utvikling. Dette gjaldt blant andre
Stephan Hermlin og Stefan Heym. Men under et regime som strengt håndhevet
doktrinen om "sosialistisk realisme" og krevde positive helter, som kunne tjene
som eksempler, var det ikke alltid lett å være forfatter. Etter Stalins død og
oppstandene i Berlin i 1953 og Ungarn i 1956 kom imidlertid en viss
liberalisering, og Stefan Heyms kjente roman "Fem dager i juni", om
Berlin-oppstanden, ble til under denne perioden.

     Heym, som var født i
1913 og døde i 2001, bodde under krigen i USA, der han ble redaktør for den
antinazistiske avisen «Deutsches Volksecho». Etter å ha protestert mot
Korea-krigen reiste han i 1952 til DDR.

     På 1970-tallet ble Heym,
til tross for at han aldri betraktet seg som motstander av regimet, bare som
kritiker, overvåket av Stasi. Han hadde da først vært i polemikk med den
mektige SED-partisekretæren Walter Ulbricht og senere blitt kritisert av
etterfølgeren Erich Honnecker, nettopp på grunn av "Fem dager i juni".

     Heym drøftet i bøkene
sine ofte motsetningen mellom makt og sannhet, et tema myndighetene ikke alltid
satte pris på. På 1990-tallet ble han ærespresident i den tyske avdelingen av
ytringsfrihetsorganisasjonen PEN. Han satt, etter gjenforeningen, også en
kortere periode i den tyske Forbundsdagen, innvalgt for det
venstresosialistiske partiet PDS, men uten å være partimedlem. Da han, som
eldste representant, holdt åpningstalen i Forbundsdagen, nektet representantene
for de konservative partiene CDU og CSU å applaudere.

 

Et hull
i muren.
Den delvise liberaliseringen i de sene 1950- og tidlige 1960-årene
– sovjetlederen Nikita Krusjtsjovs tid – førte til at også DDR-litteraturen
fikk et mer individuelt preg. Det ble mulig å ytre en viss kritikk, forutsatt
at det ikke ble satt spørsmålstegn ved selve systemet. Sentrale navn i denne
perioden er Heiner Müller, Erwin Strittmatter og Christa Wolf, samt lyrikerne
Günter Kunert, Sarah Kirsch og Wolf Biermann.

     På denne tiden begynte
flere av dem å bryte rammene for den sosialistiske realismen, og etter hvert
ble det litterære innholdet like viktig som det ideologiske. Men i 1961 kom
Berlinmuren, og fra 1965 skjerpet regimet linjen overfor forfatterne.

     Et fremtredende navn i
1970-årene er Heiner Müller, som både i øst og vest ble regnet som den
viktigste tyske dramatikeren etter Brecht. Tyske kritikere mener at den
revolusjonære avantgarden ender med ham. Den sosialistiske fremtiden var ikke
lenger like lys. I skuespillene til Müller feide kalde vinder gjennom utdødde
byer, og også politisk var kulden merkbar, til tross for at den nye partisjefen
Erich Honnecker i 1971 lovte en kulturpolitikk «uten tabuer» så lenge den bygde
på sosialistisk grunn.

     I 1976 oppsto enda en
isfront mellom myndigheter og forfattere da Wolf Biermann, under en turné i
Vest-Tyskland, ble nektet tilbakereise. I kjølvannet av dette forlot blant
andre Sarah Kirsch og Günter Kunert DDR.

     Gunter Künert har
arbeidet innen alle litterære genrer, men er mest kjent som lyriker. Han
startet, som mange andre DDR-forfattere, med å advare mot nazismen. Fra 1963 og
utover ble han imidlertid mer og mer misfornøyd med den østtyske varianten av
sosialismen, og ble av regimet beskyldt for "ikke-marxistiske synspunkter". I
1977 ble han ekskludert fra kommunistpartiet, og i 1979 forlot han DDR og
bosatte seg i Vesten.

 

Lojal
dissident.
Også Christa Wolf var kritisk mot DDR-systemet, men sluttet opp om
den sosialistiske ideen, og ble derfor av mange omtalt som " lojal dissident".

     De tidlige bøkene hennes
skildret ofte hvordan hovedpersonene gjennomgår en utvikling som fører til full
oppslutning om det østtyske samfunnssystemet. Hun var imidlertid også opptatt
av konflikten mellom individ og samfunn, som i romanen "Nachdenken über Christa
T." (1968, norsk overs. 1970). Her fant hun ingen løsning på denne konflikten,
og romanen ble derfor sterkt kritisert i Øst-Tyskland.

     Senere gikk hun over til
også å bruke fantastiske elementer og historiske bakgrunner. Et sentralt tema i
"Kassandra" (1983, norsk overs. 1985) er muligheten for å hindre at
menneskeheten ødelegger seg selv i en atomkrig. Her bruker hun Trojanerkrigens
kvinnelige seer til å bringe fram advarselen, og til å vise kvinners historiske
erfaringer.

     Wolf ble i 1977
ekskludert fra den østtyske forfatterforeningen, etter å ha protestert mot
utvisningen av Biermann. Hun fikk likevel utreisetillatelse til litterære arrangementer
i Vesten. Det viste seg senere at prisen hun og andre forfattere måtte betale
for dette, var et samarbeid med Stasi.

     Dette gjaldt også Monika
Maron, som er født i 1941 og hadde en stefar som senere ble østtysk
innenriksminister. For å få visum til Vest-Tyskland – og ut fra det Maron selv
kaller "en viss eventyrlyst" – samarbeidet hun i en periode fra 1976 med Stasi
og rapporterte om samtaler hun hadde med vestlige journalister. Fra 1978 ble
hun imidlertid selv en regimekritisk og overvåket skribent, og hun drøfter i
romanen "Stille Zeile sechs" (1991) ideologidannelsen og retorikken i DDR. I
romanen "Flugasche (Flygeaske)" tar hun opp industriforurensningen i landet og
problemene en ung kvinnelig journalist får etter å ha oppdaget denne – og i et
essay offentliggjorde hun senere rapportene hun hadde sendt til Stasi, etter at
hun i 1988 hadde emigrert til Vest-Tyskland.

 

Alltid
i opposisjon.
Også Wolf Biermann, som de fleste mener ikke kan beskyldes for
ettergivenhet overfor noen som helst, ble trukket med i skittentøyvasken.

     Biermann, sønn av en
jødisk verftsarbeider som døde i Auschwitz, overlevde det store bombeangrepet
på Hamburg i 1943 ved at moren Emma kastet seg i en kanal med ham og reddet dem
begge fra flammene.

     Moren hørte ikke med blant
de sentimentale, spesielt ikke når det gjaldt nazister og antatte
nazisympatisører.

     – Nå dør de menneskene
som vil drepe oss, sa hun til sønnen mens de begge lå i kanalen, der ildstormen
fra bombene gjorde vannet nesten kokende.

     Biermann flyttet i 1953,
da han var ferdig med gymnaset, til DDR, etter invitasjon fra ingen ringere enn
den senere partisjefen Erich Honeckers kone Margot, som han kjente fra
barndommen. Her begynte han å skrive dikt og sanger, og ble fort en meget
kritisk stemme. Ganske raskt fikk han forbud mot å opptre på teatre. Men dette
stoppet ikke Biermann, som i 1968 fikk smuglet inn opptaksutstyr fra vest.
Deretter fulgte flere vesttyske plateutgivelser, som ble illegalt distribuert i
DDR.

     Utvisningen i 1976
skjedde i forbindelse med en turné i Vest-Tyskland, dit han hadde fått
utreisetillatelse. Under en radiosendt konsert kom han med kritikk av DDR og
ble fratatt statsborgerskapet.

     Dette førte til at mange
DDR-forfatterere mistet alle illusjoner om regimet. I november 1976 offentliggjorde
13 kjente forfattere et åpent brev til partiledelsen der de krevde at
utvisningen ble omgjort. Initiativet ble tatt av Stephan Hermlin, som skrev
brevet sammen med Stefan Heym. Ytterligere et hundretalls forfattere og
kunstnere skrev under, noe som førte til at flere av dem måtte forlate DDR.
Også Biermanns stedatter, den senere punkrockartisten Nina Hagen, fikk
utreisetillatelse – etter å ha truet med at hun ellers ville bli den nye Wolf
Biermann.

     Biermann fortsatte sin
karriere som visesanger og lyriker i Vesten. Frittalende og høyttenkende som
han alltid hadde vært, gjorde han seg imidlertid kontroversiell også der. I
motsetning til det meste av den øvrige tyske venstresiden støttet han i 1999
krigen mot Serbia og senere krigen mot Irak. I 2006 brøt han med forlaget sitt,
etter at det hadde utgitt en bok der det ble hevdet at han hadde vært medlem av
kommunistpartiet, og først brutt med kommunismen etter DDRs sammenbrudd.

     I 2007 ble han
æresborger av Berlin. Utnevnelsen var langt fra noen selvfølge, og Die
Linkspartei, etterfølgeren til kommunistpartiet i DDR, motarbeidet den. Men
æresborger ble han, tross trenering og protester.

 

Et
utydelig landskap.
De siste årene før murens fall i 1989 og den tyske gjenforeningen
året etter, viser et utydelig østtysk litteraturlandskap der bøkene ofte er
preget av resignasjon. Flere forfattere mente likevel, selv etter november
1989, at DDR burde bestå, og at det nå kunne bli mulig å bygge et virkelig
sosialistisk samfunn der.

     Christa Wolfs romaner
fra denne tiden lar leseren ane denne usikkerheten i landet, og hennes "Was
bleibt" (1990) utløste en bitter strid om forfatternes rolle i DDR.

     I denne boken skildrer
hun hvordan hun ble overvåket av Stasi, uten å nevne at hun fra 1959 til 1961
selv hadde vært med på overvåkningen. Dette kom først fram i 1993 og utløste
intens debatt. Hun ble også kritisert for å være "statspoet" og for å ha
unnlatt å kritisere det autoritære og vilkårlige ved regimet. I ettertid er det
imidlertid enighet om at hun stadig er en viktig litterær stemme. Det ser
heller ikke ut til at opplysningene hun ga Stasi var særlig viktige.

     Også andre
DDR-forfattere fikk, etter gjenforeningen av de to tyske statene i 1990, høre
at de hadde sviktet som talerør og bare halvhjertet og uten personlig risiko
hadde kritisert DDR-regimet. Blant disse var Heiner Müller, som ble beskyldt
både for Stasi-samarbeid og for stalinistiske tendenser. Men enda mer sentral
var debatten rundt Stephan Hermlin.

     Hermlin, som helt siden
1949 hadde vært en sentral DDR-forfatter og dessuten vært en personlig venn av
både Walter Ulbricht og Erich Honecker, ble nå kritisert både for å ha støttet
regimets undertrykkelse av oppstanden i 1953 og byggingen av Berlin-muren. Han
hadde imidlertid også tatt Wolf Biermann under sine vinger, og han kritiserte
den sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1968. Diskusjonen om Hermlin blir
i Tyskland regnet som en av de viktigste litterære debattene etter
gjenforeningen, og illustrerer sammen med debatten om Christa Wolf motsetningene
DDR-forfatterne måtte leve med.

 

DDR som
komikk.
Etter gjenforeningen oppsto et eget begrep for den nye
litteraturen som da ble skrevet: "Wendeliteratur", vendepunktlitteratur. Temaet
er stadig aktuelt: De politiske og økonomiske problemene gjenforeningen
medførte er nemlig på ingen måte løst, og motsetningene mellom "ossies" og
"wessies" er fortsatt stor.

     Blant de mest kjente av
disse nye romanene er Christoph Heins "Willenbrock" (2000), en historie om
hvordan mafiametoder fra Øst-Europa blir overført til Vesten etter murens fall,
og Thomas Brussigs "Helden wie wir" (1994). Brussig behandler tilstandene i det
tidligere DDR ikke som tragedie, men som svart komedie, med betydelige innslag
av grotesk komikk.

     I hans framstilling blir
Berlinmuren mer latterlig enn truende. Han sier selv at han skriver om DDR ikke
slik landet var, men slik det blir husket. Han er ikke alene – flere nyere
tyske romaner og filmer tar opp temaet DDR på en tilsvarende måte.

     Mange forfattere er
likevel fortsatt opptatt av det virkelige DDR, og av de 45 årene med nesten
total tysk adskillelse. Samtidig spøker den nazistiske fortiden. Det kommer
stadig nye oppgjør med nazitiden, som i Marcel Beyers "Flughunde", der
propagandaminister Joseph Goebbels og hans kones drap på sine egne barn blir
gjenfortalt.

     Sannsynligvis blir tyske
forfattere, i likhet med en rekke forfattere i andre deler av Europa, aldri
ferdige med dette oppgjøret. De minner oss samtidig om at vi ikke bør glemme
verken nazitiden eller perioden da Berlinmuren delte Europa. Dette er sentrale
hendelser både i tysk og europeisk historie, og mange brikker er ennå ikke er
falt på plass, selv nesten 65 år etter krigsavslutningen og 20 år etter Muren.

 

 

 

Powered by Labrador CMS