– En god bibliotekar er gull verdt

– Det er litt vondt å forlate J.M. Stenersens forlag og perleraden av forfattere og bøker som er planlagt for de neste årene. Nå går jeg fra en jobb jeg kan, til noe jeg ikke kan like godt, sier den nye generalsekretæren i NFFO, Cathrine Sandnes og smiler. Noe hun ofte gjør.

Hun har kjøpt kaffe og satt seg til rette i kafeen på Deichman i Bjørvika i Oslo, for å snakke litteratur, forlag, kulturpolitikk og kunstig intelligens, og om jobben hun snart skal ta fatt på.

Men hva Cathrine Sandnes kommer til å prioritere når hun tiltrer som generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, vil hun ikke si så mye om.

Endring må til

- Det er klart jeg har noen tanker, men først skal jeg snakke med alle de ansatte én til én, ta en prat med viktige samarbeidspartnere, med styret og med medlemmer, sier hun.

LES OGSÅ

Ut mot automatisk innkjøp av dårlege bøker

NFFO vil ha automatisk innkjøp for sakprosa, som for skjønnlitteratur. «Det skrives utrolig mange dårlige bøker. De har ingenting i bibliotekene å gjøre,» kontrar Grethe Fatima Syéd og kallar innkjøpsordninga ei heilag ku.

- Det blir interessant å finne ut hva som rører seg, hva de syns er viktig og å kunne få innspill fra de som har mer kunnskap om foreningen enn meg, sier hun.

- NFFO må utvikle seg. Da må man endre seg litt hele veien.

 Engasjement, inngående kunnskap om forlagsbransjen og bredt nettverk er noe Sandnes tar med seg inn i den nye jobben. I tillegg har hun lang erfaring som leder, helt siden hun 26 år gammel ble kulturredaktør i Dagsavisen. Hun har vært redaktør i tidsskriftet Samtiden, har skrevet bøker og kronikker og de siste årene vært forlegger i J.M Stenersens forlag. Og så er hun tidligere karateutøver og mor til to jenter, som ikke lenger er barn men unge kvinner på vei ut i verden – en verden der det å lese bøker ikke er noen selvfølge.

Netflix-generasjonen må selv ta grep

– Her må vi voksne være gode forbilder. Det er vi ikke nødvendigvis. Vi er dessverre en generasjon som har omfavnet Netflix og Facebook, på bekostning av egen lesning. Skal vi be de unge lese bøker, må vi selv også logge av og ta frem en bok, mener hun.

– Hva var den siste boka du leste?

– Jeg var nylig på ferie, da leste jeg Jon Fosses siste bok, og Virgina Woolfs Et eget rom. Den hadde jeg ikke lest siden jeg var 20. Da opplevde jeg den på en helt annen måte, som nokså langsom og med en problemstilling som hørte fortiden til. Nå er var den helt fantastisk. Å lese en bok på nytt etter mange år, er veldig interessant.

Leste fra A til Å

Cathrine Sandnes har alltid hatt et nært forhold til bøker. I oppveksten tilbragte hun mye tid alene på lokalbiblioteket i Røyken der hun bodde. Der kunne hun fortape seg inn i en annen verden.

– Jeg dro alltid dit etter skolen, de to dagene i uka det var åpent, og var der til de stengte. Jeg leste alt mulig, startet på A i barne- og ungdomshylla, og da jeg var ferdig med bøkene på Å, ba jeg bibliotekaren vise meg hylla med voksenbøker. Da startet jeg med Agatha Christie. 

Hun visste det ikke da, men tekst, formidling og bøker skulle vise seg å bli en viktig del av livet hennes, som litteraturviter, journalist, kulturredaktør, forfatter og mange år i forlagsbransjen og nå –altså headhuntet til generalsekretærjobben i NFFO.

 – Jeg har fortsatt et sterkt forhold til bibliotekene, som en frisone der ting ikke koster noe. Det er jo grunnpilaren. Man må passe på at bibliotekene ikke blir avhengige av inntjening. Og så mener jeg en god bibliotekar er gull verdt, en dedikert og engasjert person som kan vise deg nye veier i lesningen og få deg til å låne en interessant bok du aldri i utgangspunktet hadde tenkt å lese, som du ikke visste fantes.

Mye står på spill

Cathrine Sandnes hadde tenkt å fortsette i jobben i J.M. Stenersens forlag, der hun trivdes godt. Men tanken på å kunne være med og påvirke og styrke norsk språk og forfatteres rettigheter i en tid der mye endrer seg, og der endringene skjer raskt, fristet enda mer.

Politikken som har sikret norsk som kunnskapsspråk er under sterkt press, mener Sandnes. Å utvikle de norske språkmodellene, mener hun det er viktig å satse på.

- Utvidede innkjøpsordninger for sakprosa for både voksne og barn og unge har vært en viktig kampsak for NFFO. Hvordan tenker du å kjempe den kampen?

Hun tenker seg om. 

– Gjennom politikk og opinion og ved å få en sterkere felles virkelighetsforståelse – forstå hva som står på spill.

– Men tenker du at sakprosafeltet bør få en større del av kaka når det gjelder tilskuddsordningene?

– Nei, jeg håper at kaka totalt skal bli større, ikke at sakprosa skal få mer på bekostning av skjønnlitteraturen. Skulle jeg gått ut og sagt at vi skal ha mer, og de andre mindre ville det vært lite klokt – og ikke noe offentligheten eller leserne ville vært tjent med.

Alles kamp mot alle

 Sandnes opplever at konfliktnivået er ganske høyt innenfor bransjen hun er en del av.

– Hvorfor så mye konflikt, tenker du?

– Der nok litt en opplevelse av at det er alles kamp mot alle. Selv om vi alle jobber med produksjon av litteratur, som er noe kvalitativt annet enn å produsere duftlys, er ikke fokuset på det vi har av felles interesser. Men det er nok en felles frykt for et fallende marked.

– Liker du å være leder?

Cathrine Sandnes tar en bitteliten tenkepause.

– Jeg tenker ikke på det sånn. Det er ikke noe mål i seg selv, men det handler om å legge forholdene til rette for at andre skal gjøre en best mulig jobb. NFFO har vært en veldig viktig organisasjon som har laget gode rammebetingelser for medlemmene. For å fortsette å være det må vi ta med oss organisasjonens grunntanker inn i et litt annerledes landskap

Kunnskapsformidling under press

Det landskapet hun snakker om er et landskap der norsk språk blir stadig mindre brukt i akademia og forskning, der leseferdighetene blir dårligere, der kunnskap og kunnskapsformidling er under press, og der KI truer mange bransjer, også forfattere og oversettere. Enn så lenge er det mye som ikke kan erstattes av kunstig intelligens, mener Sandnes.

– For eksempel å være en dyktig god lærebokforfatter og formidler. Det er et yrke der du har kunnskap og egenskaper som algoritmer ikke kan gjenskape. Heller ikke skjønnlitterære oversettere kan erstattes av KI. Men det er nå. Ting kan endre seg, derfor må vi følge nøye med. Hvis vi ikke passer på, blir forfattere en råvareleverandør som andre tjener penger på, samtidig som vi blir langt svakere til å utvikle ny akademisk kunnskap og det norske språket