Digitaliseringen øker bibliotekbruken

Et bibliotek er en institusjon som initierer og organiserer sosiale prosesser – først og fremst sosiale prosesser knyttet til læring og kulturformidling.

Av professor Ragnar Audunson, JBI,
Høgskolen i Oslo

Et bibliotek er en institusjon som initierer og organiserer sosiale
prosesser – først og fremst sosiale prosesser knyttet til læring og
kulturformidling.

Av professor Ragnar Audunson, JBI,
Høgskolen i Oslo

Hvert nytt trinn i utviklingen av
digital teknologi har ført til spådommer om krise og snarlig død for
bibliotekene. Sist ute var Trond Andreassen fra Norsk faglitterær
forfatterforening og Mads Liland fra forvaltningsorganisasjonen LINO. De
skriver innsiktsløst om temaet i en kronikk i Aftenposten 29. april. – Hva skal
vi med folkebiblioteket når mer og mer av litteraturen digitaliseres og
brukerne kan laste ned de bøkene de har lyst til å lese direkte på sin
datamaskin hjemme i stua, spurte Andreassen og Liland i den kronikken.

     La
oss starte med se på hvordan den norske befolkningens bruk av og forhold til
bibliotek faktisk har utviklet seg gjennom de ulike fasene av datateknologiens
utvikling:

     1978: Bibliotekautomatiseringen er i
sin spede begynnelse. Men bibliotekarene er åpenbart langt mer oppmerksomme enn
andre profesjoner på den digitale utviklingen som er under oppseiling.
Forsknings- og utdanningsprogrammet Norsk dokumentdata som ble opprettet
nettopp for å arbeide med bibliotekautomatisering, kan i 1978 markere sitt
fem-årsjubileum. BIBSYS har seks års fødselsdag. MARC-formatet er forlengst
utviklet. Statens bibliotekskole har gått til anskaffelse av en mikromaskin og
begynt å undervise i EDB

     F.W.
Lancaster publiserer sin velkjente og innflytelsesrike bok om papirløse
informasjonssystemer dette året. Norsk Data har startet sin marsj fram mot
internasjonal suksess. Dette året har selskapet i underkant av 400 ansatte.

     Statistisk
sentralbyrå gjennomfører i 1978 den første undersøkelsen om bruk av
folkebibliotek på oppdrag av Statens bibliotektilsyn. 25 prosent av
befolkningen oppga å ha brukt folkebiblioteket minst en gang siste år. Fra og
med dette året ble slike brukerundersøkelser gjentatt med omlag 10-års
mellomrom.

     1988: Digitaliseringen har eksplodert. PC-ene
har gått sin seiersgang og erstattet minimaskinene og stormaskinene.
Automatisering er på full fart inn i alle typer bibliotek. Landets største
folkebibliotek Deichman, har nylig startet opp sitt automatiseringsprosjekt. På
bibliotekskolen er mikromaskinen med fire terminaler fra tidlig 1980-tall
erstattet med et stort datarom der 30-40 studenter kan jobbe samtidig. Alle
lærerne har kastet skrivemaskinene ut av kontoret og fått PC i stedet. Kommunikasjon
skjer i økende grad pr. E-post.

     Norsk
Data har mer enn ti ganger så mange ansatte som ti år tidligere – omlag 4200.
Men dette norske dataeventyret er i ferd med å bli utkonkurrert av PC-revolusjonen.
Nedturen har startet.

     Statistisk
Sentralbyrå gjennomfører sin andre brukerundersøkelse for Statens bibliotektilsyn.
Andelen i befolkningen som oppgir at de har brukt folkebiblioteket minst en
gang siste år, har eksplodert. I 1988 var 45 prosent bibliotekbrukere etter
denne definisjonen. Det innebærer en økning på 20 prosentpoeng på ti år.

     1998: Den viktigste utviklingen fra
1988 er naturligvis framveksten av Internettet. Det er nå blitt en del av
menneskenes hverdag. Er du ikke på nett, er du ikke med. Automatisering av
husholdningsrutinene i norske bibliotek er langt på vei sluttført. Når er det
Internettilgang som gjelder. Antallet bibliotek som knyttes til nettet
eksploderer. Ved utgangen av 1995 hadde f.eks.. bare 35 folkebibliotek slik
tilknytning. Ett år seinere – ved utgangen av 1996 – var 140 folkebibliotek
knyttet opp mot Verdensveven. I følge LIBECON-rapporten var det i 1998 292
publikumsterminaler med internettilgang i norske folkebibliotek – et tall som
økte til 1392 i 2001.

     Norsk
Data som litt mer enn 10 år tidligere pustet Norsk Hydro i nakken på børsen
(Statoil var ikke børsnotert enda), finnes ikke lenger.

     I
1998 gjorde Statistisk Sentralbyrå sin tredje brukerundersøkelse for Statens
bibliotektilsyn. Brukerandelen i befolkningen hadde økt med enda noen prosentpoeng
– fra 45 til 47. Andelen som svarer at de aldri har brukt biblioteket er redusert
fra 14 prosent i 1988 til 6 prosent i 1998.

     2006: Nå er det sosiale teknologier
alle snakker om: Web 2.0, bibliotek 2.0, folksonomier og lignende termer preger
diskusjonene på bibliotekfeltet. Er du ikke sosial og digital, er du ikke med.

     Statistisk
Sentralbyrå gjennomfører sin fjerde brukerundersøkelse, denne gangen med
ABM-utvikling som oppdragsgiver. Brukerandelen er påfallende stabil
sammenlignet med 1998: 48 prosent i 2006 mot 47 i 1998. En tredjedel oppgir at
de har vært på biblioteket i løpet av de siste tre månedene

Bibliotekets funksjon

Utviklingen har altså gått i
motsatt retning av hva profetene har spådd. Hvis det er krise, har vi å gjøre
med en krise på høyt nivå. For hver ny omdreining på informasjonsteknologiens
skrue har ikke ledet til mindre men til mer
bruk av bibliotekene. Nettopp i det tiåret da digital teknologi slo igjennom
som massefenomen – da PCen fant veien til de fleste norske hjem og oppkobling
mot Internettet ble vanlig – eksploderte samtidig bruken av bibliotek? Hvordan
kan det forklares?

     De
nordiske bibliotek- og informasjonsfaglige høgskolene er nå i ferd med å
utvikle et felles program for forskning på det vi kan kalle den nordiske
folkebiblioteksmodellen. I forslaget til forskningsprogram står naturligvis
digitaliseringen sentralt. Der formuleres blant annet dette spørsmålet: "Can
there be a library without books and bits? To answer this question we must look
into the function of the library in the past and now".

     Så
la oss gjør det. Hva er bibliotekets grunnleggende funksjon tidligere, nå og
hva vil være funksjonen i framtida – om det er noen funksjon igjen?

     Jeg
tror vi kan beskrive bibliotekets grunnleggende funksjon slik: Et bibliotek er
en institusjon som med utgangspunkt i samlinger av dokumenter – digitale eller
fysiske – initierer og organiserer sosiale prosesser, først og fremst sosiale
prosesser knyttet til læring og kulturformidling.

    Les
den setningen om igjen – den er den viktigste som står i dette nummeret av Bok
og Bibliotek: Biblioteket er en
institusjon som med utgangspunkt i fysiske og digitale dokumentsamlinger
organiserer sosiale prosesser. Den rommer en forståelse av hva bibliotek er
og fanger kjernen av hva bibliotek alltid har gjort, samtidig som det peker
framover mot en oppgave som blir viktigere og viktigere i det digitale
samfunnet: å sørge for at kommersialisering og individualisering ikke bryter i
stykker sosiale arenaer. Den gir en forståelse av bibliotek som knytter
institusjonen til kultur og litteratur samtidig som det frigjør fra binding til
bøker – til "books and bits" – og til utlån.

     Dette
peker på en grunnfunksjon som binder sammen alle typer bibliotek og alle
bibliotekarer. Skal vi beskrive hva som er felles for en bibliotekar på et
universitet som arbeider blant doktorgradsstudenter i kjernefysikk og en
folkebibliotekar som arbeider blant språk- og lesesvake innvandrerkvinner fra
Nord-Afrika i en drabantby i Oslo, er det nettopp dette: Begge forsøker å
initiere læringsprosesser med utgangspunkt i samlinger av dokumenter. Dette var
bibliotekenes funksjon da Hakon Nyhus etablerte det moderne norske
folkebibliotekvesenet – dette er bibliotekenes rolle nå og dette vil være
bibliotekenes rolle framover.

Sosiale prosesser

Vi snakker om prosesser og
funksjoner som er fundamentalt sosiale. De blir ikke borte selv om dokumenter
og tekster digitaliseres. Når Andreassen og Liland i sin kronikk i Aftenposten tror
at når alle i sin egen stue får tigang til viktig stoff fra landets
kunnskapsbase, Nasjonalbiblioteket, ja så trenger de ikke umake seg med å
oppsøke sitt lokale folkebibliotek, tar de naturligvis feil. Grunnleggende
feil. Vi trenger fremdeles bibliotekene som lokale arenaer der de sosiale
prosessene som læring og kulturell kommunikasjon forutsetter, kan spille seg
ut.

     Vi
trenger bibliotekene mer enn før, fordi digitaliseringen kan lede oss i to retninger:
enten mot kommersialisering og individualisering der alle livets dimensjoner
blir produkter på Internettets globaliserte markedsplass – eller mot mer
samfunn. Bibliotekene skal, ved å være arenaer som initierer sosiale prosesser
med utgangspunkt i samlinger av informasjon, bidra til at den sosiale
utviklingsretningen vinner. Vi trenger fremdeles bibliotekarenes kompetanse.
Når tilbudet og valgmulighetene øker eksponentielt, øker behovet for formidling
og veiledning. Vi er ikke født informasjonskompetente.

     La
oss bruke et annet sosialt felt som parallell: Det siste tiåret har
treningssentra poppet opp som paddehatter. Det kan ikke være tvil om at de
representerer en bransje i vekst. Folk betaler villig vekk opp mot 1000 kroner
måneden for å ta sine armbøyninger og knebøyninger i et treningsstudio. Det de
gjør der, kunne de ha gjort helt gratis hjemme. Hvordan kan vi forklare det?
Hva er grunnen til at mennesker betaler tusenvis av kroner for å gjøre noe som
man akkurat like gjerne kunne gjort gratis? Naturligvis fordi vi er sosiale
individer. En aktivitet blir meningsfull og gir utbytte når den skjer i en
sosial kontekst. Og så vil vi gjerne ha tilgang til den fagkompetansen som for
eksempel en personlig trener kan tilby.

     Nå
er det naturligvis fullt mulig at vi kan trene digitalt og sosialt. Vi kan godt
tenke oss SATS 2.0. der vi ved hjelp av sosiale teknologier kommuniserer med
andre mosjonister og personlig trener via Internettet. Kanskje kan vi da til og
med få tilgang til ressursene på landets fremste kompetansesentra for den slags
aktiviteter – Olympiatoppen, den fysiske fostringens Nasjonalbibliotek Er det
sannsynlig at det vil erstatte de fysiske møteplassene? Naturligvis er det ikke
det. Vi trenger lokale arenaer der vi kan utfolde oss i fysisk aktivitet sammen
med andre. Akkurat på samme måte trenger vi det lokale biblioteket for å
utfolde oss som kulturelle og lærende mennesker sammen med andre.

     Samtidig
er det slik at treningsstudioenes eksplosive vekst er knyttet til grunnleggende
sosiale endringsprosesser. Dype trender knyttet til globalisering og
urbanisering har brakt oss ut av de dype skogene og inn i trendy
treningssentra. Men trauste norske idrettslag så ikke dette. De ble stående
igjen på sidelinja. Resultatet er at aktiviteter som tidligere foregikk på
demokratiske arenaer preget av frivillighet, fellesskap og samhandling nå er
blitt varer og omsettes på et marked. Vi tøyer og strekker side om side under
ledelse av en børsnotert personlig trener. Så går vi hver til vårt. Kropp og
helse er blitt vare. Markedet har overtatt. Vi står i fare for å miste en
demokratisk arena som har vært viktig i mange lokalsamfunn. Det er negativt.

     De
samme dype trendene preger den situasjonen bibliotekene står i. Også
bibliotekene kan bli stående igjen på sidelinja. Tallene vi refererte
innledningsvis, peker i retning av at de så langt ikke har gjort det. De tyder
på at bibliotekene så langt har klart å møte endringene og forbli relevante. Dermed
har de et godt utgangspunkt for å løse det som er hovedoppgaven deres i det
digitale samfunnet: organisere sosiale prosesser med utgangspunkt i digitale og
fysiske samlinger av litteratur og gjennom det bidra til å forhindre at kultur
og kunnskapsfeltet kommersialiseres på et globalisert og individualisert
Internettmarked – med de katastrofale konsekvensene det vil ha for demokratiet.