Det store Bokåret – året etter

Bibliotek i Norge

Det er mange typer bibliotekhistorie. Vi har et rikt utvalg av jubileumsbøker om institusjonene (søk i nb.no!) Et godt eksempel er Nils Johan Ringdals bok om Deichman. Temaet bibliotekpolitikk er godt dekket av Geir Vestheim, og Johan Henden har gitt et solid biografisk tilskudd om Axel Drolsum. Foreløpig finnes det ingen biografi om den største pioneren, Haakon Nyhuus. Minst vet vi kanskje om brukerne, men Helge Terland laget korte biografier(!) over de første lånerne på Deichman. Men foreløpig har vi ingen samlet Norges bibliotekhistorie. Bibliotekforeningen hadde dette som et bebudet mål til sitt hundreårsjubileum, men prosjektet strandet. Selv den digitale erstatningen, «dugnadswikien» bibliotekhistorie.no, ser ut til å være utåndet?

Noen av oss har likevel hatt et hjelpemiddel for hånden: Vi har skaffet oss en kopi av Gerhard Munthes upubliserte manus til en norsk bibliotekhistorie. Vi har referert til den som Ms.fol. 4434 som er Nasjonalbibliotekets arkivkode, der den er kjent under tittelen: Norsk bibliotekhistorie – Fra de eldste tider og fram til 1920. Takket være forskningsbibliotekar Johan Henden kan alle nå lese Munthes historie på to måter, enten i Hendens redigerte, korrigerte og leservennlige versjon som ligger på Bokselskap.no eller på Nasjonalbibliotekets sider som nå har en fotografisk versjon av originalmanuskriptet.

Riksbibliotekar Gerhard Munthe var historiker, og som pensjonist fra 1989 til sin død i 1997 arbeidet han med sin bibliotekhistorie. Munthe rakk ikke å få med så mye om 1900-tallet, og fagbibliotekene har bredere dekning enn folke- og skolebibliotekene. Den beste oversikten får vi i kapitlene om bibliotekene og den boklige kulturen fra middelalderen og fremover. I dag, nesten tyve år etter at han døde, ville kanskje historien vært skrevet på andre måter. Men Munthes oversikt er til stor nytte for alle som vil oppdage hvordan gode bibliotek endrer seg i takt med samfunnet ellers.

«Boka om boka – gjennom to tusen år»

Hans Johan Sagrusten starter på pendlertoget inn til byen: Hvor er det blitt av alle herrene som gjemte seg bak de store avisene? Dagens passasjerer sitter opptatt med hver sin smarttelefon. De minner nesten om antikkens skrifttavler. Sagrusten lager interessante sammenligninger med store sprang i tid og sted. Han viser at forskjellige eksemplarer av håndskrevne bøker langt fra er like. Slik ser han at de ligner på dagens digitale tekster som kan oppdateres når du minst venter det, mens den trykte boken har en fiksert, stabil tekst. Han illustrerer likheter og forskjeller også når det gjelder formater. I antikken var de viktige religiøse tekstene skrevet på ruller. I kodeksen, som tilsvarer vår bok, ble det mulig å bla raskt til riktig sted. Dessuten kan den betjenes med en hånd, og du kan lese en side i gangen. I den digitale versjonen leser vi igjen rulletekst, men på skjerm og brett.

Vi får en bred innføring i den eldste historien. Sentralt står overgangen fra skriftruller til kodeks og om bruken av materialer som papyrus og pergament. Forfatteren kan sikkert ha rett i at det var selveste Julius Cæsar som var den første til å bruke små kodekser til å nedtegne sine erobringer. Det er i Roma denne utviklingen skjer, og det var her Markusevangeliet kom som «moderne» bok. Forfatteren er teolog og bibeloversetter. Det er naturlig at han henter de fleste eksemplene fra de kristne skriftene. Den nye religionen bygget nettopp på «skriften», evangeliene og brevene som ble spredt til de nye menighetene. Det startet med Ordet, «og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud» som det heter i åpningen av Johannesevangeliet.

Den trykte boken

Da Gutenberg gikk i dekning for å utvikle sin revolusjonerende trykketeknikk var første prosjekt Bibelen. Dette valget var naturlig og taktisk. Det ga maksimal oppmerksomhet. Resultater ble både vakkert og vellykket. Det viktigste var at trykkingen var så effektiv. Opplagene steg, bøkene ble spredt og la forutsetninger for så vel reformasjon som opplysningstid. Underlig er det likevel at det tok så lang tid før hele Bibelen kom på norsk. Det var i 1854. Like rart er det at Det britiske bibelselskapet spredte dobbelt så mange norske bibler frem til 1894. For britene var Norge fortsatt en misjonsmark!

Sagrusten er ambisiøs, han vil ha to tusen års bokhistorie inn på vel to hundre sider. Men han er en god forteller som får leseren med seg. Resultatet er en vellykket innføring i grunnlaget for vår kultur. Det er også en flott bok som i sin grafiske utforming henter inspirasjon fra bokhistorien.

Amtmannens døtres liv

Neste bok fra 2019 handler «bare» om en bok. Det er Camilla Collets Amtmannens døtre som kom første gang i 1854-55. Vår første tendensroman har stått sentralt i litteraturhistorien. Men forskeren, Kamilla Aslaksen, søker ny kunnskap. Hun åpner for en bredere sosiologisk og bokhistorisk undersøkelse. Hun avdekker bokens plass i tidens lesekultur. Romanens personer blir en kilde til hvordan samtidens bøker ikke bare ble lest og omtalt, men også ga kunnskap og nye tanker. Slik blir boken et kommentert «bibliotek» med 150 referanser til tidens litteratur! Videre beskriver hun mottakelsen i offentligheten, som bare besto av menn. Det kostet å bryte ut av «de stummes leir», men boken ble en stor mediebegivenhet med ringvirkninger. De fleste visste nok hvem forfatteren var, men boken ble utgitt anonymt. Den neste boken røpet bare at den var «Af Forfatterinden til Amtmandens døttre».

Boken kom i mange forskjellige utgaver som preges av at romansjangeren endret seg. Samtidig speiler utgavene det som skjer av mer teknologisk og organisatorisk karakter. I starten var ikke forlag og salgsledd gode nok. Bøkene manglet en tidsmessig og attraktiv utforming. Men så kommer nye trykketeknikker og innbindingsformer. Forlagene og salgsleddene fornyes og kommersialiseres. Etter hvert kunne bøkene kjøpes ferdig innbundet. Den kostbare håndverksmessige og individuelle skinninnbindingen ble avløst av ferdige forlagsbind i tettvevet bomullsstoff, shirting. Den fikk gjerne gulltrykk, og hver forfatter framsto med sitt eget preg. Innbindingen kunne også ha bilder som illustrerte bokens tema. For Colletts vedkommende viser de senere utgavenes mer påkostede utstyr at forfatteren fikk økende anerkjennelse og klassikerstatus. Selv om bøker ble en serieprodusert vare, fikk de et eksklusivt preg som også kunne gi kjøperen identitet og status.

Bøker med festbunad

Det er faktisk slik at bibliotekene ikke kan gi en fullgod dokumentasjon av eldre bøkers originale visuelle og taktile sider. Bibliotekene hadde sine egne bokbinderier. I 1882 ble pliktavleveringen lovfestet, men trykkeriene leverte bare bøkenes «innmat», materie, i store ark eller i heftet utgave. Nasjonalbiblioteket og de andre fagbibliotekene som fikk avlevering, fortsatte med sine egne, solide standardinnbindinger. Bokomslag og reklameomtaler ble ofte fjernet.

Fra 1902 fikk folkebibliotekene sine «granitol-pansrede» bøker fra en felles leverandør. I de senere årene har mange bibliotek kassert kraftig i sine gamle samlinger. Nasjonalbibliotekets nettbibliotek er unikt og imponerende, og det kan erstatte mye av det tapte. Likevel er det lett å være enig med Aslaksen i at boken har en fysisk side som digitaliseringen ikke helt får med seg! Aslaksen har brukt og presenterer de originale utgavene. Materialet innbyr til å fornye bokhistorien og til å gi ny innsikt. Amtmannens døtre har fått et nytt liv, boken fortjener det.

Gerhard Munthe. Historisk oversyn over norsk bibliotekhistorie. Redaktør: Johan Henden. Oslo 2019. Bokselskap.no og Nasjonalbiblioteket (NB tema 6) Hans Olav Sagrusten. Boka om boka – gjennom to tusen år. Verbum 2019

Kamilla Aslaksen. Amtmannens døtres liv. En bokhistorisk undersøkelse av Norges første moderne roman. OsloMet Avhandling 2019:32. Publiseres også digitalt.