ordskifte
Sommerles
Premier med bismak
Vi har knapt rukket å rydde bort årets Sommerles, og fristen nærmer seg allerede for å bestille neste års premier. Nå må vi ta en fot i bakken og spørre oss, hva er vi egentlig med på?
I ti år har Sommerles vært en nasjonal suksesshistorie, og kampanjen har blitt en viktig del av bibliotektilbudet for barn. Til tross for gode tall og glede over at barn leser i sommerferien, sitter vi med en bismak når vi bruker mer og mer penger for å ha nok premier til alle.
Skien bibliotek har i år brukt godt over 20 000 kroner på premier. Dette kunne gått til flere gratis familiearrangementer, mange nye bøker til samlingen, tøyveskebibliotek til flere barnehager og spill til barneavdelingen.
Paradokset er at premiene er så dyre at de spiser større og større deler av budsjettene, og samtidig så billige at vi setter spørsmålstegn ved produksjonen av dem. Hva får egentlig barna og bibliotekene for disse tusenvis av kronene?
Temu satt i system
Når vi stiller spørsmål om dette, svarer leverandøren BSEurobib at de fleste av premiene er produsert i Kina. Eurobib er bevisst på problematikken, har forsøkt ulike løsninger og prøver å minimere miljøavtrykket så mye de kan, men dette er ikke en enkel oppgave. I realiteten er det lite som produseres lokalt som er billig nok og engasjerer nok til å fungere som premier i Sommerles.
Så da står vi i spagaten. Vi må ha billige nok premier til at alle kan få. Det fører til at bibliotekene bruker penger på kinesiske bomullscapser, armbånd og bokmerker, nøkkelringer med plastleker på, og langreiste fossiler og krystaller.
Vi setter også spørsmålstegn ved hvilken levetid disse premiene reelt sett har. Vi vet at det er viktig for barna å hente premier, og foresatte svarer i evalueringen at det er en stor motivasjon for lesingen. Frykten er at vi likevel bidrar til å produsere det som i virkeligheten bare er søppel, eller nips som uansett rotes bort eller man blir lei av før det blir ødelagt. Er ikke dette Temu-problematikken satt i system?
Hva lærer vi barna våre?
Det er umulig å finne en modell som passer for alle de ulike bibliotekene og lesende barna i Norge. Noen leser fort, andre sakte, noen bibliotek har mange ansatte og kan finne alternative premier, andre må forte seg å bestille en ferdig pakke. Etter disse ti årene savner vi en utvikling i hele organiseringen og belønningsmodellen kampanjen bygger på.
Nå ønsker vi en samtale i biblioteksektoren om dette. Hva lærer vi barna våre om ansvarlig forbruk og bærekraft? Kan vi være med på denne forbrukskarusellen? Må barna få langreist nips som belønning for å lese? I Skien har vi begynt å tenke på om vi kan alliere med oss med det lokale næringslivet. Kanskje er det vel så hyggelig å få gavekort på en kopp kakao på kafeen i byen? Er kanskje tiden moden for å se på en annen modell for premier i Sommerles?
