Når fag erstattes med frivillighet – hva taper vi da?

Dette er en meningsytring. Bok & bibliotek deler ikke nødvendigvis holdninger og meninger som kommer til uttrykk.

Storbybibliotekene i Bergen, Bærum, Drammen, Kristiansand, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim har fått innvilget utviklingsmidler til prosjektet «Lesevenn i barnehager». I prosjektsøknaden står det innledningsvis at det skal opprettes samarbeidsavtaler mellom bibliotek, barnehager og frivillige organisasjoner. Målet er å lage et landsdekkende program som gjør det enkelt og motiverende å bli lesevenn i barnehagene.

En «lesevenn» er altså en frivillig som kommer til barnehagene og leser høyt. Dette motiveres i søknaden med krevende kommuneøkonomi og varslede kutt, som vil gjøre det utfordrende for barnehagene å oppsøke biblioteket i samme utstrekning som tidligere. Man ønsker altså å belage seg på at den frivillige sektoren skal demme opp for dårlig økonomiske rammer for barnehagene og bibliotekene.

Når frivillige tar over bibliotekets kjerneoppgaver

Vi har allerede sett konsekvensene av denne typen tenkning andre steder i sektoren. 15. oktober sto det å lese i Bok & bibliotek at ved Gullhaug skole i Bærum søkte ledelsen etter frivillige som kunne holde skolebiblioteket åpent. Først hadde dårlig kommuneøkonomi gjort at skolen måtte kutte i utgifter, og dermed ble skolebibliotekaren fjernet. Dernest belager skolen seg på frivillige slik at elevene fortsatt kan komme til skolebiblioteket.

Å bruke frivillige som supplement kan være verdifullt. Men når de skal løse oppgaver som ligger til fagansatte, blir frivillighet et budsjettverktøy – ikke et pedagogisk eller litteraturfaglig grep. Vi ser det også som en hvilepute for politikere som ikke trenger å anerkjenne at god kompetanse og gode tilbud til barn, voksne og ungdom, krever økonomiske midler. Frivillighet skal komme i tillegg, ikke være en erstatning for at barnehagene ikke har nok personale.

Utvikling må bygge på kompetanse – ikke erstatte den

Dette er en ledelsesstyrt søknad, der de fagansvarlige bibliotekarene i Deichman ikke er blitt tatt med på råd. Når storbybibliotekene velger å bruke ressurser på å organisere frivillig innsats, i stedet for å styrke fagansattes arbeid, sendes et tydelig – og urovekkende – signal:

Ledelsen sier at fagkunnskap kan byttes ut. At det er mindre viktig hvem som formidler litteratur til barn – så lenge noen gjør det. De anerkjenner ikke at det å jobbe med formidling og det å jobbe med barn er noe som krever kunnskap og erfaring. Og anerkjenner heller ikke at barna fortjener det aller beste. Hvis vi faktisk vil ha leseglede rundt om i dette landet, så må lederne legge prestisje og varige tiltak bak de ordene.

Litteraturformidling er ikke nøytralt arbeid. Det krever kunnskap, erfaring, og evne til å bygge relasjon og kvalitetssikring. Vi som jobber på gulvet i Deichman gjør dette hver dag. Lesevenn-prosjektet tilfører ikke bibliotekene noe, men tar heller ut ressurser for at noen andre skal drive formidling i barnehagene. Man bygger heller ikke kompetansen hos de ansatte i barnehagene. Utvikling må bygge på kompetanse – ikke erstatte den. 

Robuste og varige tilbud

Vi som jobber i bibliotekene ønsker å bidra til regjeringens leselyststrategi. Men la oss bruke de ressursene vi har – og den fagkunnskapen vi allerede besitter – til å utvikle gode løsninger sammen med barnehager og nærmiljø. Nylig skrev Helene Voldner, leder i Norsk bibliotekforening, i Agenda Magasin: «Det er ikke prosjektene som skal redde oss. Det er grunnarbeidet, infrastrukturen, og fellesskapet.» På samme vis er vi opptatt av løsninger som ikke er avhengig av tilfeldige prosjektmidler og forbipasserende engasjement fra frivillige. Vi vil skape robuste, varige og meningsfulle tilbud – for barn, for ansatte og for biblioteksektoren som helhet.

Vi mener det er fullt mulig å utvikle bibliotektilbudet uten å uthule fagligheten. Det krever vilje, samarbeid, og tillit til de som kjenner feltet best: fagfolkene.