Dansk kulturpolitikk: Fra opplysning til kulørte lykter

På slutten av 1990-tallet fikk kultursosiolog Peter Duelund i oppdrag å lage en 18-binds utredning om dansk kulturpolitikk. Den jobben ville han ikke fått i dag, tror han. Den sittende regjeringen ser i stedet på ham som en radikal og kritisk ”smaksdommer” den aller helst ville ha parkert på et tørkeloft.

– Av Odd Letnes

Det er noe satt på spissen, men illustrerer den vendingen som har skjedd i dansk kulturpolitikk de siste årene, mener Duelund. Med Fogh Rasmussen og hans kulturpolitiske våpendrager, Brian Mikkelsen, har det skjedd en klar dreining mot høyre. Flere av de kulturpolitiske grunnpilarene vakler.

– På hvilken måte?

– Det mest tydelige er at kulturpolitikken har inngått et ekteskap med næringslivet og privat kapital, og dermed blitt unndratt demokratisk styring. Dessuten har det skjedd en varm omfavnelse av nasjonale og konservative verdier, svarer Duelund bestemt.

– Men for å få et klarere bilde av hva som har skjedd, må vi gjøre noen oppvarmende runder innom de siste tiårene.

NordSat i vasken
Han trekker en tynn bok ut av bokhyllen og legger den på bordet. ”Tilskuer eller deltaker?” På omslaget er det en ung mann som viser en fingeren. Noe er i gjære. Det er et bilde som forteller om uro. Året er 1982. Et år som står som en milepæl for Duelund.

For i 1982 trakk Danmark seg ut av NordSat-samarbeidet. Dermed gikk hele det nordiske kulturpolitiske prosjektet om en felles satellitt for seriøs TV-formidling i stå, mener Duelund. Det var en kulturpolitisk katastrofe. Nå ville Norden bli et lett bytte for den internasjonale kulturindustrien som systematisk rullet inn over nye samfunnssegmenter.

På hvilken måte skal vi nå kunne stå imot invasjonen fra den globale og ta vare på det beste fra den nordiske kulturpolitikken? Hva skal vi samle oss om, spurte han den gang. Dermed startet han sitt eget felttog, hvor offentlig engasjement, kulturell deltakelse og mangfold er viktige stikkord.

Brukeren i sentrum
Da det danske kulturdepartementet ble opprettet i 1961 skulle kulturpolitikken, og det gjaldt hele Norden, sørge for en demokratisering av kulturen. Kulturen ble forstått som en enhet av kulturelle goder som kan formidles til befolkningen. Tidligere hadde denne kulturen – representert ved teatre, opera, symfonier, bildekunst, skjønnlitteratur og så videre – vært forbeholdt borgerskapet. Gjennom den nye kulturpolitikken, skulle man sørge for at ”alle” fikk del i denne kulturen.

Ved inngangen til 1970-årene kommer nye toner inn i den nordiske kulturpolitikken. Kulturen skulle ikke lenger bare demokratiseres, hele kulturbegrepet skulle utvides. Kulturen skulle utvides til å romme lokalt engasjement, den skulle gi alle muligheter til kulturelle opplevelser ut i fra egne forutsetninger og den skulle fremme deltakelse.

– Men så la vi 1970-tallet bak oss, og kartet stemte ikke lenger like godt med terrenget. Kulturindustrien, som flere tyske samfunnsforskere hadde advart mot allerede rett etter krigen, vokste og inntok stadig flere arenaer. Jeg har alltid vært inspirert av disse tyske kritikerne, den såkalte Frankfurterskolen, men samtidig så jeg at man ikke lenger kunne håndtere en samfunnskritikk ut i fra så strenge kriterier.

På 1980-tallet dukket det opp alternative teorier, som satte brukeren og hans erfaringer mer i sentrum. Brukeren blir sett på som en aktiv medskaper i kulturelle prosesser, og ikke bare en tom beholder hvor man skulle fylle kulturelle opplevelser. Disse perspektivene ligger i bunnen i Duelunds lille bok fra 1982. Det grunnleggende prinsippet er at kultur ikke kan isoleres fra samfunnets øvrige sektorer.

– I stedet for det isolerende begrepet kulturpolitikk, foretrekker jeg å bruke uttrykket en ”kulturbasert samfunnspolitikk”, sier Duelund og viser til en annen og langt tjukkere bok, ”The Nordic Cultural Modell”, som er et prosjekt som analyserer den nordiske kulturpolitikken i etterkrigstiden.

Det kommersielle overgrepet
– Hvordan har det gått med de forventingene du hadde i 1982? Har vi fått et mer mangfoldig kulturelt demokrati, har vi blitt mer deltakere og mindre tilskuere?

– Jeg må dessverre si at utviklingen på mange måter har gått i motsatt retning. I stedet for en sammenhengende kulturpolitikk som integrerer det lokale, det nasjonale og det globale, har vi fått et fragmentert opplevelsessamfunn. Markedet og økonomien er de styrende kreftene i opplevelsesøkonomien. Et eksempel er sammenblandingen av kultur og turisme. Man lager ikke lenger et kulturhus eller et museum for å gi rom for kulturell aktivitet og opplevelse. Kultur, enten det er en festival eller et monumentalbygg, skal sette stedet, byen eller landet på det store opplevelseskartet. Målet er å trekke til seg turister – og penger.

– Det skrives i dag utredninger om symbiose mellom kultur og næringsliv. Det unike ved den nordisk kulturmodellen er truet. Det viser seg særlig på tre områder, mener Duelund.

– For det første er den individuelle kunstnerstøtten truet. Som den første regjeringen i Norden har man i Danmark innført skattelette til næringslivet for innkjøp av kunst. Det betyr at de lukkede styrer i firmaene blir de som styrer kunsten og bestemmer hvilken kunst som skal leve og dø. Bedriftsstyrene har ingen informasjonsplikt, noe som betyr at samfunnet ikke har innflytelse på utviklingen av kunsten.

Som en mot vekt mod dette foreslo Duelund i vår i Folketingets kulturutvalg at det skulle lages en oversikt over hva slags kunst som støttes av det private næringsliv, slik at det offentlige hadde en mulighet til å gå inn med støtte på områder som ikke falt i næringslivets smak.

– Men det fikk jeg ikke noe gehør for i den nåværende regjerningen. Vi skal ikke ha slik kulturstalinisme i Danmark, lød svaret.

Likhetsprinsippet truet
For det andre er det sentrale likehetsprinsippet – alle skal ha rett til kulturelle opplevelser – i ferd med å bli uthult, mener Duelund.

– Det offentlige har hittil stått som en garantist for det kulturelle deltakerdemokratiet, med folkebibliotekene som kulturformidlingens flaggskip. Jo, flere krav det stilles til privat kapital i kulturen og regnskap med positiv bunnlinje, jo større er faren for at den smale og ”unyttige” kulturen blir skjøvet til side.

– For det tredje er hele den nordiske opphavsretten under sterkt press fra krefter som ønsker en amerikansk copyright-modell. I en slik modell selger kunstneren retten til verket sitt, ofte for en slikk og ingen ting, mot at utgiveren kan tjene gode penger på det.

Mikkelsen – et vendepunkt
– Ser du på dagens kulturpolitikk som en forlengelse av dansk kulturpolitikk de siste årene, eller som et vendepunkt?

– Et vendepunkt. Vi ser en klar tendens til større privatisering, med salget av det statlige TV2 som det tydeligste eksempelet. Et annet eksempel er den neoliberalismen jeg nevnte i forbindelse med private firmaers skattefradrag for innkjøp av kunst. Dette er betenkelig fordi den enkelte skattebetaler faktisk bør ha innflytelse på hvilken kulturpolitikk som føres.

Duelund ser også en fare i den store kommunale reformen, ”strukturreformen”,som ble vedtatt i 2004. Målet med reformen er å slå sammen kommuner til større enheter, og oppgavene for de nye kommunene vil bli mange og tunge.

– Eldreomsorg, barnehager og skoler vil stå i fokus. Det vil ikke bli gitt øremerkede tilskudd til bibliotekene. Disse vil derfor måtte slåss om offentlige blokktilskudd. I hvilken grad bibliotekene vil bli hørt i sine saker, vil både være opp til den enkelte biblioteksjefs evne til å overbevise politikerne og politikernes egne preferanser. Det hersker foreløpig en ”kulturell taushet” rundt strukturreformen. Jeg savner en mer offensiv holdning innenfor biblioteksektoren på dette området.

– For i en kulturpolitikk som ledes av prinsippet ”the survival of the fittest” vil både det lille sognebiblioteket og tilbud til brukere med spesielle behov, stå under konstant press.

Ny nasjonalisme
Et annet klart uttrykk for høyrevridning er det Duelund betegner som en ny form for nasjonalisme.

– Det handler om neonasjonalisme. Vi skal tenke dansk og beskytte oss mot det fremmede. Det handler om en konservativ ideologi, med romantiske undertoner som ”et språk, en nasjon, et folk”. På oppdrag fra regjeringen er nå en rekke komiteer i gang med å lage nasjonale kanoner på samtlige kulturområder. Slik skal vi få vite hva som er god dansk kunst. De lages ikke ut i fra kunstneriske kriterier, men ut i fra nasjonale hensyn.

Dette skapte til å begynne med en het debatt, med skarp kritikk fra venstresiden i dansk politikk. Men gemyttene har roet seg. Blant annet har regjerningen sørget for å ta kritikerne med i flere av de utvalgene som skal bestemme.

– Regjeringen har med andre ord kjøpt seg goodwill. Hele kanonprosjektet er et stort tilbakeskritt.

– Hva mener kulturminister Brian Mikkelsen om deg?

– Han respekterer nok min forskning, som jeg har bedrevet i 25 år. Men dypest sett ser han på meg som en kulturradikal kritiker, sosialistisk orientert, som egentlig ikke passer inn i hans kulturpolitikk.

Duelund trekker fram en tredje bok. Det siste bindet i en serie på 17 bind, hvor Duelund på 1990-tallet vendte enhver stein i dansk kulturpolitikk etter krigen.

– Jeg fikk denne oppgaven på midten av 1990-tallet av daværende kulturminister Jytte Hilden. Brian Mikkelsen ville ganske sikkert ikke gitt meg en slik jobb.

Kultur og økonomisk rasjonalitet
Et annet trekk ved høyrevridningen av dansk kulturpolitikk er det Duelund ser på som en politisering av kulturpolitikken. Et gyllent prinsipp i dansk kulturpolitikk har vært det såkalte ”armlengdeprinsippet”. Det offentlige skulle støtte kunsten, men samtidig holde seg på armlengdes avstand og ikke påvirke innholdet. Det skulle de offentlig oppnevnte kunstfaglige utvalgene gjøre.

– I dag er armene blitt korte. Stadig mer kultur styres direkte fra embedsverket. Kulturministeren har en egen sigarkasse full av penger som han kan åpne og lukke etter egen lyst. Myndigheten gir ikke penger direkte til institusjonene og har tillit til at de forvaltes fornuftig. Nei, man inngår resultatkontrakter med dem, med næringslivets logikk som rettesnor. Det har skjedd en instrumentalisering av kulturpolitikken. Kulturen skal være et middel for å oppnå noe innenfor en økonomisk rasjonalitet. I dag støtter regjeringen for å kunne styre.

På samme måte har men kuttet i støtte til seriøs kulturforskning, hevder Duelund.

– Mens man i Norge har styrket forskningen om kultur og kulturpolitikk, blant annet for å gi et bedre beslutningsgrunnlag for kulturpolitikken, utføres slike prosjekter av kommersielle konsulentfirmaer i Danmark, som foretar nokså overflatiske spørreundersøkelser. Enkelte mener visst at det er risikabelt å grave for dypt i materien.

Mangfold og frihet
– Den borgerlige enhetskulturen som på et visst tidspunkt var det kittet som holdt nasjonalstaten sammen, er pulverisert. Det har oppstått kunstneriske uttrykksformer og genre som man ikke en gang drømte om for 40 år siden. ”Nothing is true – everything is possible”. Kulturen er spontan og upartisk, og det er fritt valg fra alle hyller. Fortidens normer for kvalitet er avløst av spontan opplevelse. Enkelte har snakket om tivolisering av kulturen, hvor opplysning er blitt erstattet med kulørte lykter.

Hvor blir det av kvaliteten i alt dette? Hvem skal bestemme hva som er riktig og galt når de felles målestavene er brukket?

– Jeg frykter at opplevelsesindustrien kan få alvorlige følger for vår forståelse av kvalitet. For alt er ikke like godt eller like riktig. Men vi skal ikke forsøke å etablere en ny enhetskultur, og jeg tror ikke de kanoner regjeringen er i ferd med å etablere, er en fruktbar vei å gå.

– Problemet med opplevelsesindustrien er at den iscenesetter vår hverdag på en ny og meget forførende måte. Men samtidig reduserer den kulturelle opplevelser til varer og økonomi. Hele kultursfæren er i ferd med å bli gjort om til et stort supermarked. Vi får et utvendig forhold til kultur, på samme måte som vi får til de fleste andre kommersielle produkter vi bruker og kaster. På sikt vil dette kunne tømme samfunnet og borgerne for engasjement og kulturelle initiativ.

– Derfor tror jeg det er viktig at samfunnet sørger for at det finnes kulturelle fora og møteplasser, hvor vi kan utfolde oss i mangfold og frihet. Folkebiblioteket, kulturhus, konserthus og teatre er blant slike fora. Her kan vi møtes, ansikt til ansikt, til kulturelle arrangementer eller bare søke den informasjon og de opplevelser vi selv ønsker, frigjort fra den kulturindustrielle tvangstrøyen vi ellers ofte presses inn i.

– Kulturelt mangfold og kulturell frihet, tror jeg må være grunnsteiner i en fremtidig kulturpolitikk. Men det krever at det offentlige tar et ansvar og ikke overlater utviklingen til aktører som først og fremst styres av kommersielle og kortsiktige interesser, sier Peter Duelund.

Av Odd Letnes