Dagsorden 2014

Dagens bibliotekverden bygger på begreper
og forståelser fra forrige århundre. I 2014 vil de nye designprinsippene være
på plass.

Av Tord Høivik, førsteamanuensis, JBI,
Høgskolen i Oslo

Dagens bibliotekverden bygger på begreper
og forståelser fra forrige århundre. I 2014 vil de nye designprinsippene være
på plass.

Av Tord Høivik, førsteamanuensis, JBI,
Høgskolen i Oslo

Biblioteknorge
har lenge vært politisk fragmentert. Samlingen av Statens bibliotektilsyn og
Riksbibliotektjenesten under ABM-utviklings store paraply fungerte ikke samlende. Det var heller ikke å forvente – når museumssektoren
ble tvangsgiftet med bibliotekene, når de viktigste fagbibliotekene må følge
universitetenes og høgskolenes strategier, og når de tyngste statlige
institusjonene – Nasjonalbiblioteket, Riksarkivet og universitetsmuseene –
hevet seg høyt over prosessen.

         ABM-reformen
var et administrativt påfunn uten faglig bakkekontakt. Men gjort er gjort og
spist er spist. Det vi kan håpe på, er at partiene, politikerne og deres
departementale rådgivere lager bedre analyser neste gang. I 2014 bør vi begynne
å utrede Biblioteknorge 2030.

         I
vår venter vi på departementene. Det tenkes sikkert hardt, men intet siver ut.
De lukkede arbeidsformene fra forrige århundre henger igjen. Faglig debatt
underveis er bare til bry. Et godt råd: bruk Danmark og Storbritannia som
modeller. Der jobbes det konkret, bevisst og langsiktig for å integrere
bibliotekene i de nasjonale kunnskapsstrategier.

         Nasjonalbiblioteket
kjører sitt eget løp. Her skal det digitaliseres! I 2014 – er planen – vil
kanskje halvparten av samlingene foreligge i digital form. En liten gruppe
forskere vil glede seg. Folk flest vil overse det hele. Siden
Nasjonalbiblioteket er like lukket som departementene, er det vanskelig å
vurdere hva NB tenker om brukere og bruksmåter. Men det lille jeg har sett av
strategidokumenter tyder på at interne overveielser og samlingsinteresser
fortsetter å dominere.

         Rett
skal være rett: Nasjonalbiblioteket tenker både stort og strategisk. Det jeg
savner er viljen til å tenke i fellesskap. NB har også et tett samarbeid med
sine europeiske kolleger. Men hele dette miljøet er preget av en  "skattkammerholdning" som
tonull-generasjonen møter med et gjesp. Hvordan ivaretas våre
konkrete behov i 2014? Hvor levedyktig er det europeiske alternativet til
Google? Hvor blir det av den faglige trafikkanalysen av Europeana?

         I
den nye tekstøkonomien er det ikke leverandørene, men brukerne som bestemmer
spillets regler. Alle
nasjonalbibliotek opplever et voksende press fra nye tjenester og nye brukere.
Tilpassingen går raskere i Canada og Australia enn i det tradisjonstunge
Europa.  Men jeg regner utfallet
som gitt. De ytre kreftene – det vanlige mennesker velger å gjøre i sine
daglige liv – er sterkere enn alle lokale interesser og tradisjoner.

Solveig
og Nora

Historiske overganger er både spennende og smertefulle. Dype
tekniske endringer omkalfatrer språket, begrepene og samtaleformene. Det som
var gyldig mister sin gyldighet. Autoritetene forvitrer. Bibliotekreform 2014
tok noen vaklende skritt i riktig retning. Men analysen ble for innadvendt.
Digitaliseringen av samfunnet er en teknologisk revolusjon – ikke et
IKT-selskap.

         Bibliotekene
har kontakt med endringskreftene. Fagbibliotekene er forskernes støttespillere.
Folke- og skolebibliotekene er kunnskapsformidlere – og kan
være endringsaktører hvis de vil. Men velferdsstaten har
dempet bibliotekarenes aktivisme. Museene og arkivene har begynt å
utfordre det velmenende borgerskap. Bibliotekene foretrekker den trygge
kulturformidlingen.

         De
indre spenningene, bruddlinjene og det radikalt nye ufarliggjøres.
Bibliotekarene har tilpasset seg, men sjelden gått i forkant. Miljøet er – som
det heter i organisasjonsspråket – reaktivt heller enn proaktivt: Solveig
heller enn utbryter-Nora.

Arbeidslivet

Bibliotekene i det private arbeidsliv er få og små. Her er det
bibliotekarene – ikke bibliotekene – som har mulighet for å vokse seg store og
fete i framtida. Hvis de altså kommer seg over brua som går fra offentlighetens
trygge til næringslivets utrygge verden … I Danmark går svært mange
bibliotekarer ut i privat sektor. I Norge skjer det foreløpig sjelden. Det norske bibliotekmiljøet har et dypt
tvetydig forhold til markedet. Det er selvsagt bruk for kunnskapsorganisering
overalt. Men penger og profitt er suspekt. Profesjonen vil være universell og
offisiell på samme tid. Hva situasjonen kommer til å være i 2014, er det umulig
å vite. De sentrale aktørene vakler og vet ikke hva de vil satse på: pur
offentlighet eller mye marked?

Læringsmiljøet

Bibliotekene i skoleverket og høyere utdanning er det lettere å
bedømme.. Kunnskapsøkonomien forutsetter kontinuerlig produksjon av ny kunnskap
– og vedlikehold av den etablerte kunnskapskapitalen. Skoler, høyskoler og
universiteter koples tettere til produksjonen. Utdanningen inngår i
produksjonsapparatet. Utdanningsbibliotekene må tilpasse sin virksomhet til
studentenes behov for fleksible læringsarenaer. Omformingen av skole- og fagbibliotek til læringssentre er i
full gang.

         Siden
læringsformene forandrer seg, må bibliotekene tilpasse seg. Om vi kaller dem
bibliotek eller noe annet spiller ingen praktisk rolle. Læringssenterets logikk
betyr å gi rom, verktøy og faglig støtte til læringsvirksomhet. Siden lærerne
er skeptiske, kan bibliotekene til og med hjelpe dem på vei. I årene som kommer
vil de beste læringsbibliotekene være steder for pedagogisk utprøving og
digital innovasjon.

Fritid og lokalsamfunn

Fagbibliotekene styres av sine moderinstitusjoner.
Folkebibliotekenes framtid er langt mer åpen. De har et bredere mandat og et
representerer en langt mer frittstående virksomhet. Framtidas folkebibliotek, tenker jeg, vil opptre i tre
skikkelser: som fysisk sted, som virtuelt nettsted og som frittsvevende
tjeneste. Digitaliseringen fører
til at bibliotekarene må satse på alle tre arenaer. Bibliotekrommet må
tilpasses nettets nomader – som alltid er online. Nettstedene krever faglig
forankring i informasjonsarkitektur og økonomisk forankring i trafikkmålinger.
I dag vet vi knapt hvilke nettressurser som blir brukt. De distribuerte
tjenestene forutsetter at vi åpner våre databaser mot nettet og lar brukerne
kombinere bibliotekdata med andre typer data slik de selv finner for godt.

         Steds- og innholdsdebatten har kommet lengst. Alle
oppegående folkebibliotek ser at de må tenke nytt i forhold til brukerne. I
2014 vil de nye designprinsippene være på plass. Stedet må åpenbart snus på
hodet. De tradisjonelle tjenestene – utlån, referanse, stille lesing – sklir
ned langs en synkende kurve. I
femten år har etterspørselen etter nye medier kompensert for det fallende
bokutlånet. Nå begynner også samlede utlånet å falle. Hele Europa ser ut til å oppleve det samme. Det
brukerne fortsatt vil ha, er et rikt og mangfoldig kultur- og
kunnskapssenter uten kjøpepress og strenge trafikkregler. 
Det betyr ikke en nedvurdering av bøker og lesing, men en
utvidelse av bibliotekets rolle. Den tradisjonelle identifikasjonen av bok og
bibliotek forsvinner. Det nye biblioteket inkluderer kaffe,
mobiltelefoner, sitteputer, alle medier og alle typer mediebasert virksomhet.

Et nytt og merkelig medium

Mange betrakter fortsatt nettet som et speilbilde av den fysiske
verden. Alle organisasjoner med respekt for selv oppretter egne nettsteder.
Hvis topplederne får bestemme, likner nettsiden på organisasjonskartet. De
første bilene så ut som hestedrosjer, og de første filmene etterlignet
teaterstykker. De færreste ledere
forstår mediets egenart – hvor skulle de lært det? Deres smukke
portretter troner øverst på
hjemmesidene og ønsker velkommen, velkommen til gårds!

         Innen
2014 er begrepskartene fra nittenhundretallet erstattet av en
tjenesteorientert arkitektur. De
store portalene, som Kulturnett, Skolenettet, Detektor og norge.no, tar
tankegangen fra forrige århundre et skritt videre. De ser for seg at brukerne
vandrer fra leverandør til leverandør – slik de gjør det i den harde materielle
virkelighet. Da er det fristende å lage et et nettsted som  viser vei til
alle kulturtilbudene, eller læringsressursene, eller de gode nettstedene, eller
de offentlige tjenestene i Norge. Vi vil ligge øverst, het det på syttitallet.
I dag er drømmen den samme. Hvis vi ligger øverst, må alle komme
innom våre sider før de går videre …

Brukerne bestemmer

Men nettet er et horisontalt medium. Brukerne beveger seg
sidelengs. De fleste portaltjenester koster mer enn de smaker. Så lenge eierne
lar være å måle kost og nytte, kan satsingen fortsette selv om millionene
renner ut. Men jeg tror staten besinner seg før 2014. Vi ser at brukerne
konsentrerer seg om noen få nøkkelinnganger til nettet – som Google, Wikipedia,
ABC Startsiden og de mest populære sosiale tjenestene. Portaler er passé. I
økende grad lager brukerne sine egne "personaliserte" innganger til
nettet – med iGoogle som et nærliggende eksempel.

         Når publikum ikke vil
komme til katalogen, får katalogen komme til publikum. Biblioteknorge bør
derfor flytte sine knappe ressurser fra å flikke på portaler til å levere
etterspurte tjenester til brukernes egne jaktmarker. Siden katalogen er
bibliotekets kjerneteknologi, sitter beslutningen langt inne. Skal vi virkelig
åpne skattkammeret og drysse dukatene ut i folkemengden? Men i 2014 bør de
fleste ha rettet nesen og blikket framover. Det er ikke vi, men den allmektige bruker som bestemmer
bibliotekets framtid.