Bibliotekets samfunnsoppdrag er redelig tilgjengeliggjøring

Når jeg skriver dette, er sommeren 2023 på hell, og igjen har ytringsfrihet vært et av de store debattemaene. Dette er tett knyttet sammen med bibliotekenes rolle som arenaer for folkeopplysning og som det jeg har kalt lavintensive møteplasser – møteplasser der vi eksponeres for interesser og verdier som er annerledes enn våre egne, og må lære oss å forsone oss med dem som legitime.

Hva er ytringsfrihet, og hvorfor er ytringsfrihet avgjørende? Hva er folkeopplysning, og hvordan er folkeopplysning knyttet tett opp mot ytringsfriheten?

Verdibaserte og faktabaserte ytringer

Ytringsfrihet er retten til å gi offentlig uttrykk for meninger og standpunkter uten begrensninger og sensur. Meningene vi gir uttrykk for, kan være verdibaserte, som i spørsmålet om det er riktig å sende våpen til Ukraina. Er det en etisk forpliktelse å støtte opp om landets legitime forsvarskamp mot en okkupant, eller kan ikke våpenleveranser forsvares etisk fordi det bidrar til mer død og lidelse enn man ellers ville hatt?

Oppfatningene vi gir uttrykk for, kan også være knyttet til faktuelle forhold – hvordan verden faktisk ser ut og henger sammen. Hvor effektive var for eksempel de ulike nedstengningstiltakene under pandemien rent faktisk med hensyn til å bremse smittespredning og redusere dødelighet?

I spørsmålet om våpen til Ukraina står ulike verdier som alle er legitime, opp mot hverandre. En åpen og opplyst offentlig samtale forutsetter at den verdimessige kompleksiteten gjøres synlig, og at vi får til en samtale der ulike verdivurderinger møtes og balanseres mot hverandre. Det forutsetter ytringsfrihet og vide rammer for debatt.

I det andre eksempelet er vi kanskje enige om verdiene som skal realiseres gjennom folkehelsetiltak og smittevern. Spørsmålet som det er uenighet om, er hvordan ulike tiltak rent faktisk vil virke. Skal vi i størst mulig grad ha en kunnskapsbasert politikk, forutsetter også det en friest mulig debatt. Sannheten er noe vi nærmer oss gradvis, som den forrige ytringsfrihetskommisjonen ledet av Francis Sejersted skrev i sin innstilling fra 1999. Med ganske få unntak er vi ikke i mål. Vi kan kanskje si at vi med hundre prosents sikkerhet kjenner effektene av røyking. Derfor er det ingen grunn til, i ytringsfrihetens navn, å tillate tobakksreklame. Men så sikre fasiter har vi nesten aldri ellers. Kritikk, ny empiri og forbedrede metoder gir ny kunnskap – bringer oss videre på veien mot sannhet. Sannhetskriteriet blir dermed en helt avgjørende begrunnelse for ytringsfrihet og informasjonsfrihet. Virkeligheten er kompleks. Blokkerer vi for faglig forankret kritikk av etablerte sannheter, blokkerer vi samtidig den veien som kan bringe oss nærmere sannhet og en adekvat virkelighetsoppfatning.

Velinformerte valg

Så er det samtidig slik at verdier og faktakunnskap som oftest er filtret sammen på kompliserte måter. Er for eksempel faktagrunnlaget med hensyn til effekten av mRNA-vaksinene på smittespredning og redusert dødelighet tilstrekkelig til å trumfe andre verdier som kan være viktig, for eksempel personlig integritet og selvbestemmelse? Klimakrisa gjør det nødvendig med en kraftig reduksjon i bruk av fossil energi. Men hvordan skal dette balanseres mot den sultkatastrofen som truer dersom tilgangen på kunstgjødsel som vi er helt avhengig av for å brødfø verdens befolkning, reduseres dramatisk som følge av avkarboniseringen? Slike dilemmaer står vi overfor hele tiden. Ytrings- og informasjonsfriheten skal synliggjøre dem for oss og hjelpe oss til å gjøre mest mulig velinformerte valg. Hjelpe oss fram mot å være myndige mennesker.

I parentes bemerket: Det at sannhet er noe vi nærmer oss, og det at faktakunnskap og verdivurderinger er filtret sammen på komplekst vis, gjør virksomheten til for eksempel Faktisk. no problematisk i et ytringsfrihetsperspektiv. De har et for enkelt syn på faktum og sannhet, noe som kan virke innsnevrende på den åpne debatten.

Når jeg sier at sannhet er noe vi nærmer oss, innebærer ikke det en relativisering av sannhetsbegrepet. Det er ikke, slik Märtha Louise en gang sa, at jeg har min sannhet, du kan ha din. Vi streber mot en best mulig felles forståelse av den verdenen vi lever i. Poenget er at vi knapt på noe felt har nådd erkjennelsens sluttpunkt. Derfor er kritikk og fri samtale nødvendig.

Folkeopplysning

Hvordan henger denne forståelsen av ytrings- og informasjonsfrihet sammen med bibliotekenes folkeopplysningsrolle?

Folkeopplysning er, slik tidligere bibliotekdirektør Asbjørn Langeland påpekte i en viktig bokartikkel fra 1992, noe som går langt utover instrumentell informasjon og opplysning. Folkeopplysning dreier seg like mye om vår relasjon til andre mennesker og vår rolle og vårt ansvar som samfunnsmennesker. Det skal bibliotekene bidra til. De skal være arenaer der vi eksponeres for denne kompleksiteten, forsone oss med og respektere mangfoldet og bidra til en informert og opplyst samtale som utvikler myndige borgere – samfunnsborgere som midt i kompleksiteten er i stand til å ta valg. Bibliotekene er kan hende den institusjonen som nå er best egnet til å løse denne oppgaven, som er helt avgjørende for demokratiet. En presse som i stadig større grad løper i flokk, ensrettes og jakter på klikk, er i mindre grad enn tidligere i stand til å ivareta en slik rolle.

Den redelige tilgjengeliggjøringen

Hva betyr dette i praksis for bibliotekene som ytringsfrihetsarena og lavintensiv møteplass?

For det første: Bibliotekenes oppgave som tilrettelegger av en opplyst og åpen offentlig samtale er å gjøre alle sider ved en sak og alle perspektiver og innfallsvinkler tilgjengelige. Plattformnekt bør i utgangspunktet være et fremmedord i biblioteket. Det er ikke minst viktig i konfliktsituasjoner slik vi nå har i Europa. I biblioteket skal man finne både Bjørn Samsets, og Bjørn Lomborgs perspektiver på klimakrise; man skal finne både foreningen Fris og WDI Norges perspektiver på kjønn og kjønnspolitikk. Går man på biblioteket for å orientere seg om krigen i Ukraina, må biblioteket også ha materiale som på en redelig måte viser hvordan den siden vi tar avstand fra, tenker og argumenterer. Når konfliktene er skarpe og det følelsesmessige engasjementet høyt, kan dette være krevende. Ikke desto mindre er det denne tilgjengeliggjøringen – en redelig tilgjengeliggjøring – av alle sider som er bibliotekets samfunnsoppdrag.

Fra Storhaug til Bhatti

For det andre: Vi lever i et flerkulturelt samfunn. Det er samfunnet som er flerkulturelt, ikke individene. En muslimsk innvandrer fra Pakistan på Søndre Nordstrand er ikke mer flerkulturell enn en innflytter til Oslo fra et vestnorsk indremisjonsmiljø eller en hipster fra Grünerløkka. De bringer alle med seg impulser til det som utgjør den flerkulturelle konteksten vi lever i. Oppgaven til biblioteket er å synliggjøre dette og bidra til å integrere dem alle i det flerkulturelle samfunnet, fra Hege Storhaug til Arfan Bhatti. Det er en viktig del av folkeopplysningsoppdraget slik det framstår på 2020-tallet. Løser vi ikke den oppgaven, kan det lede til gettoisering og fragmentering. Det er samtidig en oppgave som ikke lar seg forene med plattformnekt.

For det tredje: Som arena for samtale og debatt skal bibliotekene være folkeopplysere ved å bidra til å utvikle en sivilisert samtale. Bibliotekene bør ikke legge opp til debatter som framstår som kamper der man kårer en vinner og en taper, men heller organisere samtaler etter et diskursivt ideal.

Men det fremste budet til bibliotekene og bibliotekarene som agenter for ytrings- og informasjonsfrihet er dette: Når konfliktene er skarpe og engasjementet heftig slik tilfellet er nå, må aldri biblioteket gi etter for press og fravike samfunnsoppdraget, som er å gjøre alle sider av en sak tilgjengelig.