Biblioteket skal verken være arkiv eller reservat
– Folkebiblioteket må nytenke sin måte å formidle kultur på. Ellers ender biblioteket som reservat for de høyutdannede, og det er et demokratisk problem, advarer Kirsten Drotner, professor ved Syddansk Universitet og medlem av et utvalg som ser på fremtidens bibliotektjenester for barn.
– Av Lone Sewerin, dansk journalist
Les også:
Folkebiblioteket må nytenke sin måte å formidle kultur på.
Ellers ender biblioteket som reservat for de høyutdannede, og det er et
demokratisk problem, advarer Kirsten Drotner, professor ved Syddansk
Universitet og medlem av et utvalg som ser på fremtidens bibliotektjenester for
barn.
Hvordan vurderer du
den offentlige debatten om framtidens bibliotek?
Det har vært stor avstand mellom den konstruktive interne
prosessen i bibliotekmiljøene omkring visjonsutvikling for bibliotekene, og den
offentlige debatten som gi i mediene like etter jul. Den første ser framover,
den andre tilbake. De som har ytret seg i den offentlige debatten, har enten
vært profesjonelle synsere eller folk fra forlagsverdenen.
Dermed ble biblioteket en anledning til å drøfte noen andre
problemstillinger, for eksempel hvordan boksalget skulle utvikle seg framover.
Så man har hatt en meget uproduktiv og også meget tilbakeskuende debatt for og
i mot bøker på biblioteket.
Det som bekymrer meg, er dersom denne debatten fører til
ureflektert politisk handling. Hvis man for eksempel endrer bibliotekloven slik
at bøker får forrang fremfor andre medier, noe man jo har i mange andre land –
så vil borgerne ha færre kulturelle og sosiale ressurser. Det vil uten tvil
føre til en økt sosial polarisering i det danske samfunnet.
Hva synes du man skal
diskutere?
Hvis man tar folkebibliotekenes formålsparagraf alvorlig, skal
bibliotekene ikke oppbevare bøker, det har vi arkivene og nasjonalbibliotekene
til. Folke- og skolebibliotekene skal formidle kultur. Jeg tror det er viktig
at vi holder fast på formålsparagrafen, men jeg mener også at det er viktig å
tenke nytt om hvordan bibliotekene i dag formidler kultur som offentlige
institusjoner.
Debatten kan med fordel ta utgangspunkt i bibliotekloven, som
jo snakker om at folkebibliotekene skal være katalysatorer for kulturutvikling
og kulturformidling. De skal "fremme opplysning, utdanning og kulturell
aktivitet". Vi har en meget flott og visjonær formålsparagraf. Utfordringen
liger i hvordan vi kan omforme den til praksis under nye vilkår.
Hvilke nye vilkår?
Det er flere megatrender. Den ene og meget viktig endring,
er den teknologiske utviklingen, først og fremst datamaskinen og internett. Den
andre er de krav som stilles til det å være en kompetent borger og kunne
fungere i samfunnet i dag. Der spiller bibliotekene en ny rolle. Ikke som
adgangsdør, men som rom for å fremme kulturelle opplevelser eller omskape
informasjon til kunnskap og opplevelser.
Og det også derfor den debatten vi hadde på begynnelsen av
året, setter kikkerten mot det blinde øyet, fordi den stadig vekk fokuserer på
adgang og fordi den kun fokuserer på ett medium. Dermed forholder den seg slett
ikke til bibliotekenes grunnproblematikk, og det er ergerlig for bibliotekene. Men
hva som er mer avgjørende, er forholdet til utviklingen av et demokratisk
samfunn – siden man ikke forholder seg til hvordan biblioteket kan være med på
å gi folk redskaper som gjør at de forstår deres omverden og kan delta i den.
Men er ikke det en
oppgave for skolene?
Her må man skjelne mellom undervisning og læring.
Bibliotekene skal ikke være et undervisningssted, men man skal på en
profesjonell måte arbeide med kulturformidling og være oppmerksom på at når man
gjør det, så blir biblioteket også et læringsrom av den enkle grunn at du ikke
kan åpne øynene uten å lære noe. Vi lærer når vi bruker kultur, når vi leser en
bok eller ser en film. Biblioteket har snart i 100 år vært et tilbud som kan
gjøre hele befolkningen i stand til å delta i samfunnet. I dag må vi ta på
alvor at vi også lærer når vi tror at vi ikke lærer.
Hva er det så for kunnskap
og ferdigheter man kan få ved å bruke biblioteket?
Det handler om de grunnleggende ferdighetene. Du må fortsatt
kunne lese, skrive og regne, men i dag er det ikke nok. Du skal også være i
stand til å forholde deg refleksivt til for eksempel den bildeinformasjonen du
får når du ser på TV, og du skal være i stand til å forstå hva det betyr når du
kombinerer ord, bilde og lyd. Du må kunne selektere og kombinere – og kommunisere.
Vi har alltid kommunisert ved hjelp av kultur. Vi har alltid
snakket med hverandre, skrevet bøker og så videre. Men den kulturelle
kommunikasjonen er i dag helt avgjørende for at vi kan klare oss, fordi vi
lever i et globalt kunnskapssamfunn, hvor vi skal kunne kommunisere med andre
som vi ikke alltid forstår og kjenner. Den kulturelle kommunikasjonen har blitt
utvidet kvantitativt, fordi den omfatter flere materialer i dag. Den har også
blitt utvidet kvalitativt, så du har adgang til mer komplekse materialer enn
tidligere. Det er en enorm utfordring i vår kultur.
Prøv å forklare
konkret hvordan biblioteket kan være med på å fremme digital dannelse.
Det kommer an på hvor gammel du er, og hvem du er. Men hvis
vi nå sier at du er ei jente på 13 år, så må du allerede før du kommer til
biblioteket, vite at det finnes og hvilke muligheter som byr seg på
biblioteket. Det vil si at biblioteket skal være synlig, også andre steder enn
i selve bibliotekbygningen. Det må være et godt samarbeid mellom for eksempel
bibliotek og skole, men også med andre institusjoner.
Og så skal man være på nettet, også andre steder enn på
bibliotekenes egne nettsteder. Man må være på Arto, YouTube og Facebook, hvor
13-åringen ellers henter masse kulturell næring. Like ved inngangsdøra må jenta
møte innbydende medier, for det er hun vant til når hun besøker andre steder
for å leie en film eller kjøpe musikk.
Hun skal også møte andre brukere, og hun skal ha muligheten
til å gjøre noe sammen med de andre brukerne. På samme måte som hun kan delta i
speideren eller musikkundervisning, kan hun gå til biblioteket og delta på
historieverksted, fortelleverksted eller musikkverksted.
Og via inngangsdøra skal selvsagt jenta få lyst til å gå
lengre inn i biblioteket. Her må det gjerne være mange bøker og muligheter til
fordypning. Hun må møte fine og relevante medier, tematisk oppstilt – og hun må
møte profesjonelle medarbeidere.
Hvorfor er det så
viktig å skape opplevelser på biblioteket? Hvorfor er det ikke nok med
fordypning?
Det er for å oppfylle bibliotekloven, som jo sier at
biblioteket skal skape rom for kulturell opplevelse. Tidligere har man selvsagt
tenkt at du kan gå på biblioteket, låne en bok, ta den med hjem og sette deg
under leselampen. Det er den klangbunnen uttrykket kulturell opplevelse har –
og det er den som skal nytenkes! I dag er kulturell opplevelse i høy grad å
gjøre noe sammen med andre. Det er vanskelig å få opplysning og opplevelse til
å henge sammen, det stiller enorme utfordringer til bibliotekarutdanningen,
slik at man kan oppfylle de nye, profesjonelle kravene.
Men risikerer ikke
biblioteket å miste sin rolle som frirom?
Det er igjen avhengig av hvem du er. Vi vet fra en rekke
undersøkelser at den yngre del av befolkningen faktisk etterspør et profesjonelt motspill. Den 13-årige
jenta vil sette pris på en bibliotekar som er synlig og deltakende, mens den
mer målrettede og erfarne brukeren kanskje vil føle seg tråkket på tærne.
Men det ligger også en stor utfordring i at mange barn har
en forhåndsoppfatning av bibliotekpersonalet – som det nødvendige mellomleddet
mellom materialet og opplevelsen, og ikke som personer man kan få noe ut av. Her
er personalets utdanning viktig, for de eneste som kan endre disse rollene er bibliotekpersonalet
selv. Jeg mener ikke at bibliotekpersonalet skal bli showpersoner, men de må
utvikle et bredere faglig register. Hvis man har den kunnskapen barna
etterspør, blir man også tatt alvorlig. Og så skal man ikke underkjenne barnas
sult etter nye, utradisjonelle opplevelser og erfaringer.
Er det bibliotekets
oppgave å promotere enkelte medier, for eksempel boka?
Nei, bibliotekenes oppgave er, som bibliotekloven sier, å
sørge for kulturell kvalitet. Det er derfor man gir offentlige midler til
bibliotekene. Kvalitet kan finnes i mange avskygninger, men kvalitet er ikke i
utgangspunktet bundet til et spesielt materiale. Det er ikke slik at boka i
utgangspunktet har høyere kvalitet enn filmen. Men heller ikke omvendt. Derfor
mener jeg at man skal stimulere bibliotekpersonalets evner til å definere
kvalitet i alle medietyper.
Boken er en av kulturens meget viktig byggesteiner, men den
er i dag én blant mange medier på biblioteket.
Hvordan kan
biblioteket få de forskjellige formene til å spille sammen, for eksempel bøker
og digitale medier?
Den røde tråden som binder dem sammen heter for eksempel
genre, periode eller forfatter. Hvis du har et dataspill, en film og en fagbok
og et stykke musikk, vil den gjennomsnittlige brukeren at det dreier seg om
fire forskjellig ting som rommer fire forskjellige opplevelser. Men den
profesjonelle bibliotekar kan ofte se en abstrakt rød tråd mellom de fire
materialene. Vi blir klokere når vi plutselig ser nye sammenhenger mellom ting
vi ikke trodde hang sammen.
Brukeren må selv skape sammenhengene, men
bibliotekpersonalet kan skru tingene sammen og presentere dem på måter som
oppfordrer til at man ser tingene i sammenheng.
Hva er bibliotekets største utfordring
akkurat nå?
Bibliotekene har en samfunnsmessig oppgave å holde i hevd.
De kan være med på å gi folk redskaper til velge ut informasjon, kombinere
informasjon og kommunisere. En annen viktig oppgave er å nytenke hva
kulturformidling over hodet betyr. Og i dag betyr kulturformidling kulturell
kommunikasjon. Kulturformidling bygger på den antakelsen at biblioteket rommer
en kunnskapsbank og noen profesjonelle medarbeidere, som kan formidle en
allerede eksisterende kunnskap. Mens kulturell kommunikasjon bygger på en
antakelse om at både bibliotek og brukere har noen ressurser – og at nye former
for kunnskap oppstår idet bibliotek og brukere møtes.
Det som er viktig for meg, er at biblioteket endrer sin
definisjon av kulturformidling fra å tenke ut fra avsenderperspektiv til å
tenke på kultur som kulturell kommunikasjon, hvor man er i et møtested mellom
den profesjonelle medarbeideren og brukeren. Det er en kjempe utfordring for
bibliotekenes innretning, det er en utfordring for utdanningen av
bibliotekpersonalet og det er en utfordring for den profesjonelle praksis.
Bibliotekene er kanskje den viktigste grunnpilaren vi har i
det danske samfunn, kulturelt sett, og derfor er det av fundamental betydning
at bibliotekene makter å forvalte sin klassiske kulturformidlingsrolle under
nye vilkår. Hvis de gjør det riktig, kan de medvirke til å fremme den
kulturelle dannelse og praksis i Danmark.
Hva skjer hvis man
ikke tar den utfordringen på alvor?
Da blir biblioteket redusert til de velutdannedes gratis
lånested. Da medvirker biblioteket til å øke de kulturelle og sosiale
forskjeller i befolkningen. For i fremtiden vil de kulturelle forskjellene i
stigende grad også bli sosiale forskjeller. De som er gode til å benytte seg av
det kulturelle mangfoldet, opparbeider noen ferdigheter som er fullstendig
avgjørende når de skal søke arbeid, når de skal ta beslutninger om bolig,
helse, om barneoppdragelse og om økonomi – alt det som betyr noe i folks liv.
Hvis bibliotekene ikke forplikter seg på dette, blir
bibliotekene et reservart for de høyt utdannede, og det er jo fullstendig i mot
det bibliotekene selv ønsker.
– Av Lone Sewerin, dansk journalist
Kirsten Drotner er ekspert i
mediehistorie og barn og unges mediekultur. Hun er professor i medievitenskap
og mediekultur ved Institut for Litteratur, Kultur og Medier på Syddansk
Universitet, hvor hun bl.a. leder Center for Børne- og Ungdomsmedier og Dream
(Danish Research Centre on Education and Advanced Media Materials).
Ministerutpekt medlem av "Udvalget vedrørende fremtidens biblioteksbetjening av
børn" og forfatter til bakgrunnsanalysen i utvalgets rapport, som utkom i mars
2008. Videre er hun formann i styret for det nye forskningsnettstedet
videnskab.dk, som har unge som spesiel målgruppe.
Artikkelen har stått
på trykk i Nyt fra Bibliotek og Medier. Oversatt og gjengitt med tillatelser
fra Styrelsen for Bibliotek og Medier.
Les også:
Forsker Jack Andersen, Danmarks Biblioteksskole: Hva vil vi med biblioteket?
