Både struktur og ressurser

– Hvilke deler av
B’en kan det være aktuelt å flytte fra ABM-utvikling til Nasjonalbiblioteket?

–
Her har vi ikke konkludert og det gjenstår videre utredningsarbeid, sier Trond Giske
og legger til at han ikke ser på dette som en dypt politisk sak, mer det som
kan kalles en hensiktsmessighetssak, altså hvordan få til en best mulig
organisering av det statlige byråkratiet for å få til en best mulig
biblioteksektor.

Tekst: Odd Letnes

Foto: Thomas Bjørnflaten

– Vi kan ikke styre norsk biblioteksektor fra Akersgata 59. Mulighetene
som ligger i stortingsmeldinga må først og fremst gripes og utvikles lokalt,
mener kulturminister Trond Giske.

Tekst: Odd Letnes

Foto: Thomas Bjørnflaten

– Kan jeg hjelpe deg, spør
betjenten bak skranken.

     –
Jeg har en avtale med Trond Giske klokka elleve, svarer jeg og sjekker at
diktafonen ligger i høyre jakkelomme. Batteriene er fulladet og det er over to
timer ledig plass på minnet. Noe som holder i massevis, siden jeg bare har fått
en halvtime.

     –
Har du legitimasjon?

Han ser vekselvis på Visakortet og
skjermen.

     –
Elleve sa du?

     –
Ja.

     Betjenten
løfter av røret og slår et kortnummer. Tre sekunder seinere: – Jeg har en
Letnes her nede som sier han har avtale med Giske klokka elleve.

     Det
går tre sekunder til, seks, ni. Jeg sjekker veska, jo der ligger arket med
spørsmålene. De nådeløse, pågående og avslørende spørsmålene.

     –
De sier at avtalen er flyttet til klokka fem i ettermiddag, sier betjenten.

     –
OK, så jeg kommer tilbake da.

     Utenfor
departementet passerer en russebuss med Alexander Rybaks eventyr på full guffe.
Det er mandagen etter at den unge sjarmøren satte Norge på Europakartet for en
stakket stund.

Sms-forstyrrelse

Det er betraktelig stillere nå
klokka fem enn i formiddag. De fleste byråkratene har dratt vestover, hjem til
middag. Men i resepsjonen sitter betjentene, og registreringen går nå like
greit som å ta opp et rådyrt årsabonnement på SATS. Snart sitter jeg i den
låste avdelingen til politisk ledelse i Kultur- og kirkedepartementet og blar i
en avis og forsikrer meg for n’te gang om at diktafonen er på plass.

     Så
er jeg der. På kontoret til Giske. Det er så ryddig at man skulle tro det var
et utstillingskontor. Statsråden selv står bak pulten og sender en sms. – Ja,
det er jo en stund siden bibliotekmeldinga ble lagt fram, sier jeg famlende for
å bryte stillheten. Giske fortsetter å taste, alvorlig, uten å se opp. Jeg
skjønner at jeg gikk i baret og holder kjeft.

     –
Bare slå deg ned, sier han og gjør en bevegelse mot sofagruppa. – Jeg må bare
gi en beskjed. Han kommer straks tilbake og setter seg vis a vis meg, med sprikende
bein og åpen skjorte i halsen og ser meg i øynene: – Fyr løs.

Ikke krise

I flere debattinnlegg de siste
ukene i kjølvannet av stortingsmeldinga om bibliotek (St.meld. nr. 23
(2008-2009)), har det blitt hevdet at biblioteksektoren først og fremst er
rammet av en ressurskrise og ikke en strukturkrise. Mange åpnet derfor meldinga
og forventet å finne en budsjettproposisjon. Skuffelsen ble merkbar, det freste
i blogger og andre bibliotekfaglige debattfora.

     Kulturministeren
vil gjerne nyansere dette.

     –
Jeg vil ikke bruke ordet krise, men vil understreke at det er viktig å se på
biblioteksektoren med henblikk på både struktur og ressurser. Hvis det bare
handlet om ressurser, hadde vi ikke trengt å lage en stortingsmelding, da kunne
vi i stedet brukt statsbudsjettet. Når vi lager en stortingsmelding, er det for
å se på organiseringen av sektoren, dens muligheter og utfordringer og
samspillet mellom dens aktører. Den røde tråden i meldinga er at vi tror at
biblioteket vil være like viktig i framtida, selv om vilkårene endrer seg for
eksempel gjennom digitaliseringen.

Flere nivåer

Strukturspørsmålet må drøftes på flere
nivåer, mener Giske. Det kommunale, det fylkeskommunale og det statlige.

     –
På det kommunale nivået ser vi at det er altfor mange små enheter. Mange
mangler fagutdannet bibliotekar og mange har en altfor lav stillingsprosent. Vi
tror større enheter vil gjøre fagmiljøene sterkere og tilbudet til brukerne
bedre. Men i stedet for tvungen konsolidering, går vi inn for å stimulere til frivillig
samarbeid, som igjen vil utløse statlige midler.

     –
Noe annet vi foreslår er at det etableres modellbibliotek, som kan virke som
forbilder og utstillingsvinduer for gode erfaringer og vellykket praksis. Det
kan være nye måter å organisere filialer på, oppsøkende virksomhet, biblioteker
på jernbanestasjonen eller andre steder hvor folk ferdes og liknende. Også slike
kan følges opp med statlige midler, sier Giske og slå fast av det ikke er snakk
om samarbeid for å rasjonalisere i betydningen spare penger, men for å styrke
bibliotekene faglig og gi et bedre tilbud til brukerne.

     Når
det gjelder den statlige delen av strukturkartet, handler det blant annet om
forholdet mellom ABM-utvikling og Nasjonalbiblioteket.

     En
person kommer diskret inn og gir ministeren en God morgen yoghurt.

     – Hvor langt har dere tenkt? Hvilke deler av
B’en kan det være aktuelt å flytte fra ABM-u til Nasjonalbiblioteket?

     –
Her har vi ikke konkludert og det gjenstår videre utredningsarbeid, sier Giske
og legger til at han ikke ser på dette som en dypt politisk sak, mer det som
kan kalles en hensiktsmessighetssak, altså hvordan få til en best mulig
organisering av det statlige byråkratiet for å få til en best mulig
biblioteksektor.

     – Ser du for deg Nasjonalbiblioteket som et "bibliotekenes
bibliotek"?

     –
Det er jo det i den forstand at de tar i mot pliktavlevert materiale og er en
ressurs for alle biblioteker gjennom å stille til rådighet det de har i
magasinene og databasene sine. Et spørsmål vi må drøfte videre, er om
Nasjonalbiblioteket også skal ha utviklingsoppgaver.

     – Så du ser for deg at Nasjonalbiblioteket vil
kunne forvalte et eventuelt FoU-program?

     –
Det er en av flere muligheter. Men som sagt, det er for tidlig å konkludere,
sier Giske og tar en god munnfull yoghurt.

Fylkesbibliotekene

Enkelte av fylkesbiblioteksjefene
mobiliserte kraftig før meldingen ble lagt fram. Budskapet var at
fylkesbiblioteket burde styrkes som en regional utviklingsaktør. Men regjeringen
foreslår å fjerne lovpålegget om fylkesbibliotek i alle fylker.

     – Betyr det at dere ser på dem som mindre
viktige?

     –
Nei, vi mener at fylket kan spille en viktig rolle som regional
utviklingsaktør, som koordinator, katalysator, initiativtaker til
utviklingsprosjekter og så videre. Men denne ressursen trenger ikke å være
organisert som et eget fylkesbibliotek. Fylkeskommunens bibliotekstab, for å
bruke det uttrykket, kan gjerne være lagt til et stort folkebibliotek. Fylket
må selv avgjøre hvordan dette skal organiseres, det er fylket selv som vet hvor
behovene ligger og hvordan de best kan møtes.

     – Du er ikke redd for at systemet kommer til
å rakne og at man bare satser lokalt?

     –
Det viser seg fra andre sektorer at fylkene spiller en viktig rolle i regional
utvikling. Fylket har en nærhet til kommunene som staten ikke har, og kan
fungere som et formidlingsledd mellom kommunene og staten. Derfor har vi også
sagt at vi ønsker å inngå bilaterale avtaler med fylkene om de behovene og
mulighetene de ser i sin region.

     – Det kom ikke noen statlige øremerkninger
til for eksempel bokbusser og biblioteklokaler, slik de for eksempel har i
Finland. Hvorfor ikke?

     –
Ordførere og fylkesordførere er stort sett enige om at de ikke ønsker statlige
øremerkninger. De ønsker frie midler og vil selv fordele dem i forhold til
kommunens eller fylkets behov. Det er en hjørnestein i norsk politikk. Men jeg
ser heller ikke bort fra at for eksempel bokbusser eller andre mobile tjenester
kan bli del av utviklingsprosjekter og dermed oppnå statlig støtte.

Stole på hvem?

–
Men kan vi stole på kommunene så lenge de må prioritere mellom helse, sosial,
turisme og bibliotek, bare for å nevne noe?

     –
Kan vi stole på staten, parerer Giske umiddelbart. – Kommer Fremskrittspartiet inn
i lokalene her vi sitter nå, blir det ikke store kultursatsinga. Men dette er samtidig
en del av den politiske virkeligheten i Norge. Folket velger sine politikere. Noen
kommuner har valgt politikere som satser på kultur, andre har valgt politikere
som prioriterer andre ting. Vi kan ikke styre norsk bibliotekvesen fra
regjeringskvarteret i Oslo.

     – Hva tror du bibliotekarene og
biblioteksektoren kan gjøre for å styrke sin posisjon i forhold til sine eiere,
kommunene?

     –
Jeg tror større enheter er viktig for bibliotekenes mulighet til å profilere
seg. I en liten kommune med en halv stilling i biblioteket er det ikke lett for
den bibliotekansatte å drive lobbyvirksomhet i forhold til kommuneledelsen. Men
dersom fem-seks kommuner slo seg sammen og fikk en større stab, og kanskje i
tillegg kunne starte noen spennende utviklingsprosjekter som ble fulgt opp av
statlige midler – da hadde man straks hatt en aktør med mye større tyngde. En
aktør som kunne gå inn i et nettverk sammen med skoleverket, næringslivet,
forskningsmiljøer, organisasjoner og så videre.

     –
Da hadde det vært enklere å drive lobbyvirksomhet og vise politikerne og
beslutningstakerne hvor viktig biblioteket er, avslutter Giske.

     Yoghurten
er tom. Han ser på klokka.

     –
Da er det på tide å fortsette Grand Prix-maratonet, sier han og gjør seg klar
til Dagsnytt 18. Senere på kvelden ser jeg ham på TV. Da er skjorta kneppet
igjen. Og slipset på plass.