Amatørkritikkens styrke og svakhet

Bibliotekarenes boktips: De er vanligvis nøkterne og tørre. Følelser får oftest bare slippe til i ett eller to avsluttende adjektiv. Bibliotekarene viser sitt engasjement ved at boka faktisk omtales, ikke i noe som berører dem personlig.

 Av førsteamanuensis Helge Ridderstrøm, Høgskolen i Oslo, avd. JBI

Bibliotekarenes boktips: De er vanligvis nøkterne og tørre. Følelser får oftest bare slippe til i ett eller to avsluttende adjektiv. Bibliotekarene viser sitt engasjement ved at boka faktisk omtales, ikke i noe som berører dem personlig.

Av førsteamanuensis Helge Ridderstrøm, Høgskolen i Oslo, avd. JBI

Bloggosfæren og de sosiale mediene ekspanderer, og mengden informasjon på nettet er ifølge noen forskere nå flere millioner ganger større enn i alle bøker som noensinne er skrevet. Verdensveven er det ultimate beviset på at ting går fort i vår tid. Det er ikke så lenge siden ”Bit Bang” fant sted, og ekspansjonen går i mange retninger. Nettet har blitt et sosialt kontaktnett og et diskusjonsforum for alt mellom himmel og jord. Og vi setter av mye tid til disse aktivitetene. Det internasjonale nyhetsbyrået Reuters anslo i 2007 at ansatte i bedrifter verden over tilbrakte en femtedel av arbeidstiden med personlige aktiviteter, med internett som den aller største ”tidstyven”.

På nettet kan alle ytre seg, også om litteratur. Mange bibliotek legger ut boktips på bibliotekets hjemmeside under headinger som ”Boktips”, ”Biblioteket anbefaler” og ”Anbefalingsbloggen”. Og det hender en sjelden gang at lånere kommer til orde på sider som ”Leserne anbefaler!!!”. Vi kan kalle begge deler for amatørkritikk. Amatørkritikken finnes mange steder på nettet og rommer ulike skrivestrategier, men bibliotekene konsentrerer seg i all hovedsak om én eneste: Det korte og informative boktipset. Dette har styrker og svakheter som vil bli kommentert nedenfor.

Nylig gjorde Dagbladet et framstøt for godtfolks meninger om bøker. Spesielle nettsider ble tilrettelagt for anmeldelser og diskusjon: ”Har du irritert deg grønn over anmeldere som slakter favorittforfatteren din? Tenkt at dette kan du da virkelig gjøre mye bedre selv? Vel, nå får du sjansen. I forbindelse med en kraftig oppussing av Dagbladets litteratursider på nett, lanseres i dag en ny bokportal […]. Dagbladet tar imot alle nye anmeldere med åpne armer, men kjapp deg: De 3000 første får ei bok som belønning. – Særlig spennende kan det jo bli å høre hva folk synes for eksempel om bestselgere som Dan Browns ”Da Vinci-koden” og bøkene til Paulo Coelho. Disse får gjerne hard medfart av kritikerne, men selger i bøttevis. Det skal bli interessant å høre hva leserne synes er bra ved dem.” (Dagbladet 15. juni 2010) Nettsider som bokelskere.no er tilsvarende arenaer for folks engasjement og kritiske dømmekraft om litteratur.

I USA har et stort antall litteraturkritikere dannet en ”Campaign to Save Book Reviewing”, der de vil skape bevissthet om kvalitetsforskjellene mellom profesjonell kritikk og amatørkritikk. Irlenderen Rónán McDonald ga i 2008 ut boka The Death of the Critic for å argumentere for at den profesjonelle dagspressekritikken er nødvendig, selv om mange tydeligvis synes den blir mer og mer irrelevant. De profesjonelle (og ofte akademisk utdannete) kritikerne føler seg tydeligvis truet. Kanskje bloggerne snart gjør dem arbeidsløse, og deres kulturelle betydning skrumper inn. Kritikerlagets Leif Høghaug uttalte til Dagbladet 24. august 2008: ”En undersøkelse Norsk Respons gjorde for Nordiske Mediedager i Bergen i fjor, viste at flertallet av de spurte ikke fant det interessant å lese anmeldelser. På spørsmål om anmeldelsenes påvirkningskraft, krysset de fleste av for ”i liten grad” og ”ikke i det hele tatt”. ”

De tallrike boktipsene som publiseres i bibliotekregi, fungerer som korte anmeldelser, med karakteristikker av innhold og ofte en avsluttende kvalitetsvurdering av hver bok. Det er både litteraturformidling og -kritikk, til glede for nye lesere. Og noen bibliotekarer tar et litt lengre skritt inn i amatørkritikken. Et eksempel er bloggen ”Rullerusks rablerier”, med ”Rabuleringer om mine kulturelle og litterære utskeielser”. Denne bloggeren presenterer seg slik for leserne: ”Rullerusk er bibliotekar, litteraturviter, tegneserienerd og skravlebøtte”. Også barn og unge våger seg utpå med sine meninger. På Bærum biblioteks nettsider finner vi anbefalinger som disse: ”[Ellinor Rafaelsens Katja-bøker:] Jeg syns det var dumt at det bare var 15 bøker. Jeg likte best de bøkene hvor hun var yngst, for da identifiserte man seg mest med henne. Etter hvert som hun ble eldre, ble ikke bøkene like bra. Allikevel er dette de beste bøkene jeg har lest. Anbefales på det sterkeste! Benedicte, 14 år” – ”[Magnhild Bruheims Ny melding:] En fantastisk ungdomsbok. Kan faktisk få ungdommer i dag til å like nynorsk!  Julie 15 år”.

Den svenske forskeren Ann Steiner, som har undersøkt amatørkritikken på nettet, hevder at amatørkritikerne har en tendens til å være mindre nyanserte enn profesjonelle kritikere. Hun antar at mange av dem ikke skriver primært for andre lesere, men for sin egen del. Amatørkritikerne gir teksten en troverdighet gjennom at de tyr til tastaturet – for de får jo ingen betaling. Det er viljen og engasjementet som ligger i bunn, og anmeldelsene vitner ofte om leseglede og begeistring. For leserne av anmeldelsene vil det være spesielt morsomt, og dessuten gi høy grad av troverdighet eller tillit, å lese anbefalinger skrevet av folk man kjenner privat. Bokkritikkene blir en måte å bli bedre kjent med sine venner på. Det er jo ikke uvanlig å bli skuffet over bøker som anmeldere har rost opp i skyene. Da er et alternativ å lese kritikk av en anmelder som er ”nærmere deg”, i interesser og personlig.

Profesjonelle anmeldere får ofte boka lagt på pulten, leser den og gir en nøktern avveining. Blant amatørameldere er det derimot vanlig at det er bøkene som allerede har blitt lest og som har skapt begeistring, som anmeldes. Litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen skriver i boka Litteraturkritikk at en god kritiker ”skriver på en måte som viser litteraturens betydning i kulturen og i livet”. Tendensen er at profesjonelle kritikere viser den kulturelle betydningen, amatørkritikere viser betydningen for deres liv. Amatørkritikerne er opptatt av bøker som har hatt en positiv betydning i deres egen tilværelse. Derfor blir språket gjerne preget av mer subjektivitet, humor eller aggressivitet – i det hele tatt høyere temperatur – enn i dagspressen. Men unntaket her er bibliotekarenes boktips. De er vanligvis nøkterne og tørre. Følelser får oftest bare slippe til i ett eller to avsluttende adjektiv. Bibliotekarene viser sitt engasjement ved at boka faktisk omtales, ikke i noe som berører dem personlig. De imiterer i kortform den akademiske kritikken ved å utelate det personlige. Språket signaliserer vanligvis snarere pliktarbeid enn leseglede.

Kanskje trenger vi en ny sjanger i tillegg til det informative og korte boktipset, en sjanger for anmeldelser av bøker som bibliotekaren brenner for. En slags skriftlig parallell til lesesirkel-innlegget, eller et personlig litteraturessay. Vi trenger tekster om bøker som har gitt en sterk, subjektiv opplevelse, som har berørt og forført, som har satt i gang leserens vilje til tolkning, egen tilegnelse, med private refleksjoner og drømmerier. Det individuelt særpregete er borte i de vanlige boktipsene, men bibliotekarer har litterær kompetanse til også å reflektere rundt og tolke litteratur, ikke bare beskrive boka. Tolkninger er totalt ekskludert fra boktipsene slik de skrives i dag. I tolkning kommer den subjektive dømmekraft sterkt inn. Og tolkninger forblir interessante over tid. Det er den forsiktige ”objektiviteten” som falmer raskest. Begeistrete utbrudd kan også være intetsigende, mens refleksjoner, perspektiveringer og tolkninger tettere berører litteraturens verdi for person og samfunn.

La oss gjøre følgende tankeeksperiment: Nettet eksisterte da Undset ga ut Jenny (1911). Anmeldere og mange lesere skal ha vært opprørt over erotiske antydninger i romanen, men boka ble likevel Undsets kunstneriske gjennombrudd. Etter denne romanen var hun et stort navn. Hva var det egentlig som skjedde når folk leste hennes tekst? Historien om Jenny kan oppleves som en psykologisk nedbrytingsprosess, som en heslig eller herlig kjønnsfiksert tekst, som et skjebnedrama og mye annet. Hvis boka hadde blitt presentert eller diskutert av vanlige lesere på nettet, ville vi i dag hatt et uvurderlig verdifullt kildemateriale.Vel å merke hvis reaksjonene var subjektive, ikke korte innholdsreferat med en avsluttende vurderingsdom. Det er den private betydningen, den individuelle oppfatning eller tolkning som ville hatt verdi for oss. Tekster leses og oppfattes på grunnlag av aldersmessige, kjønnsmessige, geografiske, livssynsmessige, kulturelle og sosiale skillelinjer. Derfor er det viktig å vite noe om leseren også, ikke bare om boka.

Bibliotekarer skal selvfølgelig ikke skrive boktips for å lage interessant historisk kildemateriale, men det å stå fram med personlige betraktninger og tolkninger, gjør anbefalingene mer autentiske og tiltroverdige. Den historiske verdien blir en tilleggseffekt. Hva litteraturen betyr for våre liv er viktig både for våre egne liv og for våre etterkommeres forståelse av våre liv. Men det er i dag svært få bibliotek som bruker nettsidene sine til å la leserne komme til orde. En ”vanlig” lesers reaksjoner på og statements om litteratur har kanskje for øyeblikket ikke interesse for andre enn leseren selv, men det er verdi stor nok. Det er ikke en blomstrende litterær diskusjon som viser om en slik anmeldertjeneste har verdi. Og den store mengden nøytrale bokomtaler skrevet av bibliotekarer viser ikke godt nok fram litteraturens betydning. Vi trenger ikke mer av den profesjonelle kritikkens svada på nettet (av typen ”en modig, interessant og tankevekkende bok”), men den personlige touch. Bibliotekarens individuelle hjerte og smerte skal ikke flyte utover bokanmeldelsene, men personlige innsikter, refleksjoner og tolkninger bør vektlegges mer.