Alle disse forkortelsene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve bibliotekene som ble sterkere institusjoner

EBLIDA er den europeiske paraplyorganisasjonen for bibliotek og arkiver. De jobber for bibliotekenes interesser på europeisk nivå og legger til rette for nettverksbygging på tvers slik at vi kan sørge for enda bedre bibliotek for de over 100 millioner brukerne i 70 000 bibliotek.

I løpet av de første dagene av denne 33. EBLIDA-konferansen ble organisasjonens strategi vedtatt. Den slår fast visjonen: «Democratic, equitable, and sustainable European societies, where libraries ensure free and unhindered access to information, knowledge, and culture.» Demokratiske, rettferdige og bærekraftige europeiske samfunn, der bibliotek sikrer fri og uhindret tilgang til informasjon, kunnskap og kultur.

Færre festtaler

Hver gang jeg møter andre som står i demokratiets tjeneste, blir det tydelig for meg at det er veldig lite som skiller oss og mye som samler oss. Ett av de sterkeste innleggene under konferansen kom fra det ukrainske nasjonalbiblioteket og handlet om bibliotekets rolle i krise og usikkerhet.

Årsmøtet på første dag hadde få kontroverser, men ett viktig forslag kom inn: En uttalelse om å strekke ut en hånd til våre bibliotekvenner i USA som står ovenfor et alvorlig angrep på et helt bibliotekfelt og de verdiene som ligger i bibliotekets grunnmur, om å jobbe for mangfold, likeverd og inkludering. Altså Trump-administrasjonens nedleggelse av IMLS-instituttet under dekke av å bekjempe DEI.

Trusselbildet er helt reelt, og oppleves også her hjemme nå som konkret på en helt annen måte enn tidligere. Når jeg snakker med andre i biblioteks- eller kulturfeltet er det tydelig at oppgaven om å beskytte og bevare oppleves mer akutt og aktuell. Det er mindre festtalepreg og mer alvor over arbeidet vi gjør nå.

De politiske strømningene treffer også oss, og påvirker oss, enten det gjelder book banning eller mangfoldpolitikk i norske bedrifter. Ungarns ferske vedtak som forbyr pridemarkeringer og bruker ansiktsgjenkjenning for å identifisere deltakere, føyer seg inn i rekken av sensur, politisk press og innskrenking av frihet.

Demokratibygging

Interessepolitikk er ofte preget av forkortelser og stammespråk, og prosjektet ELAN (European Library Associations Network) er en gjenganger. Dette er et prosjekt som skal se på demokrati, bærekraft, digital transformasjon, kulturdiplomati og påvirkningsarbeid og komme med konkrete verktøy og anbefalinger. Det er grunn til å tro at det vil gi resultater vi kan bruke, i en tid der mange bibliotek og organisasjoner selv må kutte på alt som ikke er strengt tatt nødvendig for å sikre daglig drift.

ELAN-prosjektet springer ut av EUs kulturplan 2023–2026 som slår fast at «Libraries play a key role in Europe’s democratic, social, cultural, and educational landscape at all levels.» De har altså slått fast det vi allerede vet, at demokrati, kultur og kunnskap henger uløselig sammen.

Dette er også utgangspunktet for en annen, mystisk forkortelse som svirrer i luften når europeiske bibliotekfolk samles: OMC. Forkortelsen viser egentlig til arbeidsmetoden, «Open Method of Coordination group». En ikke så hurtig, men til gjengjeld grundig arbeidende gruppe med ekspertmedlemmer fra hvert EU-land der Norge deltar som observatør. De skal undersøke hvordan vi kan løfte fram bibliotekenes rolle i demokratibygging, og hvordan vi kan måle effekten, og styre synligheten. Ekspertgruppen vil levere rapporten sin i løpet av 2025. Under EBLIDA-møtet fikk vi en sniktitt på arbeidet, og det ser ut som de har funnet fram til mange ange relevante erfaringer, statistikk og argumentasjon som vil kunne overføres direkte til en norsk sammenheng.

Å vise fram det usynlige

Det skjer mye på bibliotekfronten i Europa, der kunst og kultur får en tydelig rolle i politikkutvikling på høyt nivå. Vi ser også spor av dette i politikk her hjemme. For eksempel peker den etter hvert så omtalte totalberedskapsmeldingen på EU-rapporten Culture and Democracy: The Evidence. Denne viser sammenhengen mellom deltakelse i kulturelle aktiviteter og aktivt medborgerskap og demokrati. Dette er også temaer som nettverket Public Libraries 2030 (PL 2030) jobber med, og er en av flere temaer som er gjenkjennbare i norsk sammenheng.

Vi deler også utfordringene med å konkretisere verdien av bibliotekene. Hvordan kan man peke på det grunnleggende arbeidet som gjøres i bibliotekene, når det ofte er så lite synlig? Hvordan teller man hvor viktig det er å bli sett, inkludert og anerkjent? Hvordan kan vi måle effektene av det forebyggende arbeidet, bygd på gjensidig respekt og humanisme, som bidrar til å hindre utenforskap og frafall fra arbeidsliv og samfunn? Så langt meg bekjent har vi ikke knekt koden her, men kanskje hjelper det å være flere som tenker. En framlegging av OMC-gruppas arbeid i løpet av dagene i Riga gjorde det i hvert fall tydelig at er utfordringsbildet er skremmende likt over hele kontinentet, og behovet for å bygge fakta, kunnskap og argumentasjon sammenlignbart.

Det som står på spill

Vi kommer igjen tilbake til det samme: Redselsbildet er trussel om nedleggelse og en utradering av bibliotekfeltet, og dermed også av demokratiet, det frie ord, samtalen mellom mennesker, og nysgjerrigheten og evnen vår til å tåle det som ikke ligner nøyaktig oss selv.

Det som er under angrep er kunnskap og tilgang til informasjon, kunnskap om hva vi kan tro på og hva vi skal stole på. Dette er motstandskraften vår som enkeltmennesker og som samfunn. Den er skjør, men også det som gjør oss umenneskelig sterke, når den virker sammen.

Alle disse forkortelsene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve bibliotekene som ble sterkere institusjoner, kan man kanskje si. Men det er tydelig at gjennom en styrt og villet politikk skjer det utvikling, utveksling og kunnskapsarbeid.

Og det er jo nettopp det bibliotekene gjør godt: samtaler, møter og kunnskapsarbeid. Utvikling av bibliotekfeltet skjer ikke av seg selv, og det skjer ikke i et vakuum. Bibliotekene er i, og responderer på det som skjer rundt oss, hele tiden, i organisasjonen eller institusjonen, i lokalmiljøet, eller i verdenssituasjonen. Det er vår styrke, men det er også det som gjør at vi er avhengige av å være oppmerksomme og aktiverte. Det krever en politisk styring som har politisk vilje og ambisjoner på vegne av bibliotekene.

Vi har nasjonal bibliotekstrategi som går ut i år. Norge går foran som et av de beste eksemplene i klassen i flere sammenhenger internasjonalt, fordi vi har hatt politikere som har villet og satset. Bibliotekstrategiene har vært med på å peke vei og vise retning, og bibliotekene har svart med å gjøre det de har fått beskjed om, og litt til. Vi ser nå at det skjer mye rundt oss. Vi bør ikke være dårligere.

Vi vet nå hva som står på spill. Det er for viktig til å la være.