Utgave: 2/2020
ABM-utviklings vekst og fall
Meninger
ABM-utvikling – Statens senter for arkiv, bibliotek og museum, som var det fulle navnet – fikk aldri festet seg i det kulturpolitiske og -byråkratiske landskapet. Det kokte mer eller mindre hele tiden rundt organisasjonen fra den ble etablert i 2003 til den ble nedlagt i 2010. Og det er kanskje ikke så rart, for den var først og fremst en politisk konstruksjon og ikke en organisasjon som var faglig begrunnet.
Vi formidler en større artikkel om ABM-utviklings vekst og fall i denne utgaven, hvor tre forskere har sett nærmere på prosessen. I den forbindelsen har jeg lett litt i Bok og Biblioteks arkiv, hvor det ligger en rekke artikler om ABM-utvikling. Jeg synes denne kommentaren, «Realpolitikk med kikkertsikte», som ble publisert av undertegnede på bokogbibliotek.no 13. februar 2010, sier litt om klimaet rundt avviklingen, og gjengir deler av den her:
«I dag er det bitterhet og skuffelse som preger de ansatte i ABM-utvikling. Optimistiske forventninger er snudd til misnøye. Flammer har blitt til fuktige glør. Tørt krutt har blitt til blaute fisebomber. Da Kulturdepartementet sendte sitt brev 12.2.10, var B-delen av ABM-utvikling for alltid tapt. Det sørges i “Halvbroren” på Solli plass i Oslo. Det er forståelig. Men biblioteksektoren er så uendelig mye mer enn et direktorat i Oslo. Heldigvis. Avviklingen av B’en i ABM-utvikling betyr ikke at slaget er tapt for folkebibliotekene.
Vi fikk tidlig vite at noe alvorlig holdt på å skje. Da Trond Giske fredag 17. april 2009 presenterte den lenge varslede stortingsmeldinga om bibliotek, fortalte han at forholdet mellom ABM-utvikling og Nasjonalbiblioteket skal gjennomgås. Da jeg spurte om departementet så det som mulig å flytte deler av B’en over til Nasjonalbiblioteket, svarte han tørt: «Det er en mulighet, ja, men vi har ikke konkludert».
Dette hørte mange av de som var til stede på Grünerløkka bibliotek denne vårdagen. Men Giske var liksom blitt den store bibliotekfaderen, så alvoret prellet av som hagl på en paraply. Så lenge vi står sammen under Giske-paraplyen, kan ingen skumle politikere true oss, lød refrenget.
Jeg stilte Giske det samme spørsmålet om forholdet mellom ABM-utvikling og Nasjonalbiblioteket i et intervju på hans kontor i Akersgata noen uker senere. Her sier han om forholdet mellom ABM-utvikling og Nasjonalbiblioteket at dette ikke er en «dypt politisk sak, mer det som kan kalles en hensiktsmessighetssak, altså hvordan få til en best mulig organisering av det statlige byråkratiet for å få til en best mulig biblioteksektor». Det vi har sett siden 17. april 2009 er realpolitikk med kikkertsikte. Et presist bevis på at politikk handler om å ville noe og å få til noe. Brevet av 12.2.10 måtte bli utfallet.
Nå skal ABM-utvikling inn i en prosess hvor direktoratet skal bidra til å sørge for at flyttingen av B’en til Nasjonalbiblioteket foregår på en mest mulig fornuftig måte. Her trenger ABM-utvikling all den støtte det kan få.
Nå teller ikke lenger klaging på Biblioteknorge og NBF-veven. Nå må argumentene og ideene formidles inn i det politiske kraftfeltet. Det nytter ikke lenger å snakke om hvordan ting kunne ha skjedd. Prosessens åpenhet eller mangel på sådan, er ikke lenger interessant. Nå må diskusjonen handle om hvordan ting skal skje framover. Det vil si – hvordan Nasjonalbiblioteket best mulig skal kunne forvalte sitt nye og store ansvar...»
Dette ble skrevet for nesten nøyaktig 10 år siden, men debatten om Nasjonalbibliotekets ansvar og muligheter er fortsatt like aktuell, i dag som i 2010.
Du finner artikkelen «ABM-utvikling og avvikling: hva skjedde?» på side 14-21.
