Ordskifte
Generativ KI på innkjøpsordningen?
Det blir for enkelt å sammenligne generativ KI med en sag slik redaktør i Bok & bibliotek Arne Olav Hageberg gjorde på årets brukermøte i Bibliofilforeningen. KI er kanskje et verktøy, men det er et verktøy med potensial til å sage av greinen vi sitter på, skriver Henry Bronken i dette innlegget.
Dette er en meningsytring. Bok & bibliotek deler ikke nødvendigvis holdninger og meninger som kommer til uttrykk.
På årets brukermøte i Bibliofilforeningen holdt redaktøren for Bok & bibliotek, Arne Olav Hageberg, et tankevekkende innlegg om bøker, bibliotek og kapital. Han skisserte noen av utfordringene som landets folkebiblioteker står overfor i årene som kommer.
En av disse er kunstig intelligens og han antydet, kanskje med rette, skepsisen blant bibliotekarene. Han sammenlignet det med andre teknologier man kan frykte, i dette tilfellet en elektrisk kappsag. En kappsag kan være farlig men, som Hageberg påpekte, har man først lært seg hvordan den skal håndteres og brukes, kan en glede seg over mange års kapping uten uhell.
Javel, men hva om sagen er i ferd med å kappe av grenen vi sitter på?
Hvor mye KI tåler innkjøpsordningen før den ikke lenger kan forsvares?
I tillegg til å være bibliotekar, er jeg også illustratør og serietegner.
1. mai marsjerte jeg sammen med andre illustratører, serietegnere, kunstnere og forfattere under parolen "Stans KI-tyveriet! Vern om opphavsretten!".
Generativ KI er trent opp på andres kunstverk uten kunsternes samtykke, og tiden er overmoden for regulering. I kjølvannet av denne aksjonen har jeg blitt gjort oppmerksom på flere bøker der generativ KI er blitt brukt til å lage omslaget i stedet for en illustratør.
En av disse var en roman for ungdom kjøpt inn på Kulturrådets innkjøpsordning!
Hvor går grensen? Hva om dette hadde vært en gjennomillustrert bok eller bildebok? Hvor mye KI tåler innkjøpsordningen før den ikke lenger kan forsvares?
Hageberg var inne på dette med formellitteratur og at KI kanskje kan erstatte forfattere av serier og krim, men hvorfor stoppe der?
Hvis en anerkjent forfatter, la oss si Jon Fosse, lar en språkmodell trene på hans bøker så vil den kunne skrive romaner i hans stil. Hvis Jon Fosse i tillegg legger fra seg alle skrupler, og sier at dette har han skrevet for egen hånd, så vil forlaget ta ham på ordet. Boken gis ut, og kjøpes inn for offentlige kulturkroner.
Mulig jeg er naiv og gammeldags, men jeg tror menneskelige lesere ønsker bøker laget av andre mennesker. Hva skjer når bedrageriet blir avslørt? Når tilliten leseren hadde til at litteraturen var menneskeskapt blir brutt? Det er lett å se for seg et dystopisk scenario der forlag, forfattere (og illustratører) mister all troverdighet og svinner hen, mens desillusjonerte lesere finner noe annet å gjøre enn å lese bøker. Enda godt at det lokale "biblioteket" har utlån av både symaskiner og blokkfløyter.
De stakkarene som fortsatt ønsker å lese bøker må betjene en automat med en hallusinerende språkmodell som anbefaler bøker som ikke eksisterer.
Joda, jeg er skeptisk, men jeg skal lære meg kappsaga. Slik at jeg kan skru den av.
