Den vanskelige godheten

Illustrasjon: May Linn Clement
Publisert Sist oppdatert
Helene Heger Voldner. Foto: Nikolaj Blegvad/NBF

Problemet er ikke at vi ikke vet det. Bokbransjen er hvit. Flertallet av de som skriver bøker, de som antar og utgir dem, og de som anmelder og formidler bøkene, ligner hverandre. Og, jeg kommer ikke unna det, de fleste ligner på meg. Hvit, kvinne, middelklasse. Oppvokst med hyllemeter med bøker, selverklært antirasist. Jeg kan jo ikke være en del av problemet? Jeg vil jo bare godt?

Men så er det akkurat denne godheten som står i veien. Jeg tror det er godheten som er problemet, for sånne som meg.

Den viktigste endringen når det kommer til mangfold, må skje på det politiske og strukturelle planet, men da må vi som samfunn og enkeltpersoner også anerkjenne at representasjon handler om både strukturer og makt. Det handler om at enkeltpersoner må oppgi privilegier, og at vi som tilhører majoriteten, må risikere å ta feil. For det er her jeg tror utfordringen ligger. Vi skal ikke oppgi privilegier av vår godhet, men fordi det er så mye vi ikke kan. Og det er ubehagelig å måtte gjøre ting på nye måter, og å måtte innrømme at vi har mer å lære.

Dette ubehaget må vi som jobber i bibliotekene også stå i, mer enn vi har gjort til nå, fordi biblioteket har helt særegne muligheter. Vi som jobber i bibliotekene, har mulighet til å skape magi hver dag, når vi tar erfaringene som finnes i rommet, på alvor. Både bøker og mennesker blir mest interessante når vi begynner å snakke sammen i stedet for bare til hverandre. Ulike mennesker ved siden av hverandre er viktig og fint, og har en verdi, men det er når en likeverdig dialog etableres, at vi faktisk blir klokere.

Bibliotekene er med på å definere samtiden for ettertiden. Samlingsutvikling og arrangementsavvikling, kaller vi det. Men egentlig er det historieskriving. Vi som innehar posisjonene i bibliotekene, sitter med definisjonsmakt. Alle som er med på å bestemme hva vi tar inn – og jeg må si vi, for jeg er en del av det selv – er med på å definere hvem vi er, hva vi verdsetter, og hvordan vi ser verden. Hvem er innafor og ikke, hvem er relevante, interessante og aktuelle? Vi peker på tiden rundt oss og definerer hva som skal bli stående, og vi skaper fortellingen om Norge i dag. Og her er en av skjevhetene. Jeg, som er med på å definere denne sannheten, kjenner ikke virkeligheten til mange av de som definerer Norge i dag. Dermed kreves det mer av meg.

Denne skjevheten vises også i den pågående representasjonsdebatten som blant annet handlet om kritikerstandens hvithet. Flere mener at de som anmelder bøker og skuespill, ikke har erfaringene som er nødvendig for å sikre en god lesning. Bøker blir for enkelt avskrevet som «innvandrerromaner» og bedømmes ut fra andre kriterier enn fortellingene fra majoriteten. Dette er en uhyre interessant debatt, fordi den kan peke på noen paradokser som er viktige for oss som jobber i bibliotek. Vi fungerer som og opptrer som portvoktere. Vi bestemmer hvilke bøker som kjøpes inn, hvilke bøker som stilles ut, hvilke bøker som anbefales, hva slags tilbud vi har i bibliotekrommet, hvilke forfattere som inviteres på arrangementer, og under hvilken overskrift vi inviterer til samtale. På samme måte som kritikerne blir utfordret på hvilke briller de har på når de anmelder kulturuttrykk, bør også bibliotekene undersøkes med argusøyne.

Det er på sin plass når forfattere som Sumaya Jirde Ali etterlyser flere anmeldere som har en lesning som ikke begrenser litteraturen, slik hun uttalte til Klassekampen vinteren 2021. Mange er raske til å sette innvandrerstempelet på bøker og reduserer forfatterne til stereotypier og endimensjonale eksempler. Hun, og andre kloke stemmer i samfunnsdebatten, ønsker en mer nyansert lesning og forståelse. Jeg kan velge å lene meg tilbake og si meg enig og dermed gjøre en plass ledig til andre som har den erfaringen. Ikke stå i veien.

Men jeg som ikke har den egenopplevde erfaringen, hvordan kan jeg være med på å nyansere og utvide bildet og begrepene? Hvordan kan jeg unngå å bli så opptatt av å ikke tråkke feil, eller si feil, fordi jeg ikke selv har stått i de utfordringene andre har? Vi trenger flere som har de erfaringene, og det er det aller viktigste vi gjør. Det er den viktigste endringen som må skje – vi må få flere inn med sine erfaringer, vi må få flere inn som ikke ser ut som meg og ligner på meg. Og jeg håper jeg husker å gi plass når muligheten byr seg. Men inntil da må jeg kreve mer av meg.

For det handler om kunnskap, og det handler om at vi må være gode på det vi driver med. Det at jeg ikke har den egenopplevde erfaringen, kan jeg ikke gjøre noe med. Det er situasjoner og utfordringer andre har kjent på som jeg aldri har måttet stå i. Jeg har aldri fått spørsmålet «hvor kommer du egentlig fra», eller hatt problemer med at folk uttaler navnet mitt riktig. Jeg har aldri vurdert om mitt nærvær gjør andre redde eller ukomfortable, og jeg er oppvokst med hovedpersoner som ligner meg, i utseende og erfaringer.

Hvor vil jeg med dette? Jo – poenget her er at jeg mistenker at jeg er redd for å trå feil. Fordi jeg ikke kjenner disse erfaringene personlig, er jeg redd for at måten jeg angriper problemstillingen på, blir reduserende og misforstått. Jeg er redd for at jeg ikke klarer å se nyansene og å lese bøker, forfattere eller utsagn i lys av seg selv og i kraft av seg selv, samtidig som de må leses inn i en større historie, om rasisme og representasjon.

Jeg er redd for å være god på mangfold, men på den uinteressante måten. Jeg er redd for å være god på den naive måten, der mennesker reduseres til flate, ensidige inntrykk. Der vi ikke skaper samtaler som hekter seg på andre samtaler, og som utvider forståelsen vår. Men der vi inviterer mennesker kun som en ensidig størrelse. Denne godheten er både skadelig og uinteressant.

Noe av problemet tror jeg handler om at både vi selv og andre opplever bibliotekene som så gode. Vi er framifrå integreringsarenaer, må vite! Både kulturmeldingen og Nasjonalbibliotekets strategi slår det fast. Og det er så godt å være god. Å sørge for integrering av de nyankomne. Arrangere språkkafe og norsktrening, matlagingskurs og samarbeide med introkursene. Selvfølgelig er ikke noe av dette galt. Men det må heller ikke stoppe der. For det handler jo ikke bare om å lære folk norsk. Det handler om å lære av hverandre.

Den godheten som vi feiltolker til å handle om det motsatte av å være rasist. Den godheten som vi tenker at rasisme og mangfold handler om. Vi tror at gode mennesker, med gode verdier, de trår ikke feil. Men antirasisme handler ikke om å være god eller ikke. Reni Eddo-Lodge, hun som skrev Why I’m no longer talking to white people about race, sier dette bedre enn mange. Vi tenker at mennesker som er gode, de kan ikke være antirasister, skriver hun. Men det handler ikke om gode og dårlige eller onde mennesker. Det handler om å velge å forholde seg til det, å velge å være oppdaterte og å velge å gjøre det som er litt vanskelig, både i den store sammenhengen og i å måtte ta personlig risiko.

Vi må være gode i den andre betydningen av ordet. Vi må være oppdaterte, kunnskapsrike og ha mangfoldskompetanse. Dette kan vi lære oss. Vi kan kjenne igjen strukturer som reproduseres, og vi kan jobbe aktivt med å skape et rom der vi blir klokere. Og vi kan fortsette å utfordre oss selv. Først og fremst må vi ha flere med ulik bakgrunn i alle ledd av kultur- og biblioteksektoren, både som ansatte og i lederposisjoner. Men til da må vi i hvert fall ha selvtillit og kunnskap til å programmere og kuratere basert på innsikt, kunnskap og mot.

Hvis ikke er man bare en liten lort.

 

Powered by Labrador CMS