ordskifte

Nedleggelsen av Pasientbiblioteket på Haukeland

Bøkenes verden

Deltakelsen på en ulovlig aksjonskonsert for et pasientbibliotek, fikk meg til å virkelig kjenne på hvor livsviktige bøkene er for meg.

Historie: Bildet ble tatt i februar til en reportasje i Bok & bibliotek 1-26. Nå er det fem år gamle pasientbiblioteket på Haukeland pakket ned. – Å legge ned et bibliotek er en skremmende nedvurdering av hva bøker kan ha å si, skriver Stine Karin Sætre i dette innlegget.
Publisert Sist oppdatert

Nylig deltok jeg, litt tilfeldig, på en aksjonskonsert mot nedlegging av pasientbiblioteket på Haukeland sykehus. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, men jeg kjente på meg at dette var en sak jeg ville støtte. Jeg var derimot ikke forberedt på hvor mye deltakelsen ville påvirke meg, få meg til å tenke, og kjenne på et engasjement dypt inni meg. 

Stine Karin Sæle

Fordi det handler om bøker, og ikke bare om bøker, men om helse. Det å legge ned et bibliotek er en skremmende nedvurdering av hva bøker kan ha å si, ikke bare innholdet i dem, men det å omgi seg med bøker. Det finnes uendelig mange historier om hva bøker har betydd for mennesker. Den eneste jeg kan fortelle, er min egen.

Mitt livs bøker

Bøker har alltid vært en del av livet mitt. Barnebøker, skolebøker, ungdomsbøker, religiøs litteratur, romaner, pensum, skjønnlitteratur, sakprosa. I ulike tider med ulike funksjoner, men de har alltid vært der. Noen har jeg hatt et anstrengt forhold til, som alle de spennende bøkene som plutselig ble uinteressante fordi de sto nevnt på en pensumliste. Eller den rosa skinnbibelen som i mange år lå på nattbordet på jenterommet uten å bli åpnet, konstant omsluttet av en eim av dårlig samvittighet.

Andre bøker slukte jeg. Hakkebakkeskogen, Kardemommeby og Prøysen sine viser. Harry Potter og De syv søstre. Noen leste jeg flere ganger fordi de fascinerte meg, de fortalte meg nye ting hver gang. Ofte leste jeg bøker om liv som var milevis fra mitt, både i geografisk distanse og i innhold. Rusavhengige i USA, kriminelle i India, fattige i Afrika. Men også historier fra hjemlandet. Om rasisme, utenforskap, psykisk uhelse. I ferier leser jeg alltid romaner. De hjelper hjernen min å ta ferie fra jobb, hverdagsutfordringer og fra en kaotisk verdenssituasjon.

Etter hvert ble jeg også glad i Bibelen, så mye at jeg leste hele flere ganger, først på engelsk, så på bokmål. Bibelen er både frustrerende og inspirerende, med så mange lag at jeg aldri vil rekke å komme til bunns i dem.

Utbrent

Vinteren for fem år siden ble jeg utbrent. Sykemeldt. Jeg gikk fra å kjøre på i 110 km/t til å ligge langflat på sofaen med beskjed om å hvile. Jeg skjønte fort at mye av det jeg tidligere hadde tenkt på som hvile, ikke lenger fungerte som hvile. Selv om jeg fikk et minimum av frisk luft hver dag, var det å gå tur til tider blytungt. Strikking, som jeg alltid har slappet av med, krevde plutselig for mye. TV var i perioder uaktuelt fordi lydene var for intense og bildene for raske og omskiftelige. Det samme gjaldt å snakke med venner på telefonen. Lyden av folk sine stemmer skar i ørene mine. Å lytte til musikk innebar for mange inntrykk og for mye lyd.

I møte med romanene oppdaget jeg en form for kravløs kreativitet som foregikk inni meg uten at jeg løftet en finger.

Hva satt jeg igjen med da? Jeg tipper du har skjønt det allerede. Bøkene. Ikke de tunge, tykke, faglige, fornuftige bøkene, men skjønnlitteraturen og romanene. Historier fra nåtid og fortid, ofte romantiske og forutsigbare, men også lettleste og fengslende. Som utbrent orket jeg ikke å være kreativ på noen måte. Kreativitet ble for tett forbundet med prestasjon, med å skulle lage noe som skulle vises frem, og det orket jeg ikke. I møte med romanene oppdaget jeg en form for kravløs kreativitet som foregikk inni meg uten at jeg løftet en finger, uten at jeg måtte jobbe for det. Bildene og historiene som utspilte seg i tankene og fantasien min skulle ingen se. De skulle ikke vises fram, vurderes eller publiseres. Like fullt levde de sitt liv inni meg, og de gav meg hvile. Bøkene gav meg hvile. I denne perioden vet jeg ikke hva jeg skulle gjort uten bøkene.

Omgitt av bøker

For en del år siden oppdaget jeg noe interessant om meg selv. Midt i et alt for travelt liv, gikk jeg en dag litt tilfeldig inn i en bokbutikk. Jeg husker ikke hvorfor jeg gikk inn, men jeg husker at jeg ble værende. Lenge. Jeg startet ved kampanjebordet rett innenfor døren med bestselgerne, pocketbøkene og nykommerne. Så bevegde jeg meg innover, som om jeg var på oppdagelsesreise. Lot blikket gli over hyllene. Plukket ut bøker jeg synes så fine eller interessante ut. Lot tankene fly. Kjente en lengsel etter å kjøpe med meg en bunke bøker, reise til et øde sted og bruke et par dager eller uker på å bare lese.

Jeg forsto at jeg elsker å være omgitt av bøker. Det er noe trygt, stabilt, men også levende og eventyrlystent over det.

Om jeg faktisk kjøpte med meg noe, husker jeg ikke, men det slo meg at det ikke var første gang dette hadde skjedd, og det ble definitivt ikke den siste. Jeg forsto at jeg elsker å være omgitt av bøker. Det er noe trygt, stabilt, men også levende og eventyrlystent over det. Minst like ofte skjer dette på biblioteker. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vandret mellom hyllene på Bergen bibliotek uten mål og mening, men likevel med en følelse av nettopp mening. Alle gangene jeg bare skulle levere ei bok på det lokale biblioteket, og kom ut derfra med fem nye som jeg bare måtte ta med meg, selv om jeg ikke hadde hørt om noen av dem. Bøkene vekker nysgjerrigheten min. De gir meg etterlengtede pauser, de utfordrer meg, og de lærer meg ting jeg ikke hadde visst uten dem. Jeg leser som regel flere på en gang, i ulike sjangre, alt etter dagsform og humør. På mobilen har jeg ei lang liste med bilder av bøker jeg vil lese som jeg finner i bokanmeldelser, i butikker og hjemme hos folk. Bøker er rett og slett for livgivende til å la være.

Å holde ei bok i hendene

I fjor leste jeg førtifem bøker. Et par av de var lydbøker, resten papir og blekk. Analoge, fysiske, der jeg selv måtte holde boken og bla meg gjennom side for side. Øynene som beveger seg fra ord til ord. Ingen distraksjoner, ingen scrolling, ingen varsler som roper om oppmerksomheten. Bare meg, papiret og ordene. Og den kravløse kreativiteten som helt av seg selv oppstår inni meg.

Bøkene roper ikke, sånn som skjermene våre gjør. Bøkene bare står der, stille, og venter på å omfavne oss når vi åpner dem.

Hvordan noen kan finne på å legge ned biblioteker, spesielt på et sykehus, er for meg hinsides all forstand og fornuft. Spør du meg, er det ingen tvil om at bøker er helsefremmende, ja omtrent livsnødvendige. Utfordringen er kanskje at bøkene ikke roper, sånn som skjermene våre gjør. Bøkene bare står der, stille, og venter på å omfavne oss når vi åpner dem. Og for at det skal skje, må de være tilgjengelige. Så tilgjengelig som overhodet mulig. Så tilgjengelig at vi midt mellom skjermer og sykdom og hverdagsstøy hører bøkenes stille hvisken: 

Jeg vil ta deg med på en reise, gi deg pausen du trenger, utruste deg til å tåle det du står i, hvis du bare våger å åpne meg.

Først publisert på Substack fredag 24. april.


Powered by Labrador CMS