Ordskifte / Sommerles
Det er vi som gjør Sommerles levende
Det er et fag å kjenne litteraturen. Men det er også et fag å inspirere mennesker til å lese den. Bibliotekarenes innsats er det som gjør Sommerles til noe mer enn en digital plattform.
Dette er en meningsytring. Bok & bibliotek deler ikke nødvendigvis holdninger og meninger som kommer til uttrykk.
I en tid hvor det snakkes mye om satsing på barn og unge, opplever mange av oss som jobber i bibliotek med barnelitteratur og formidling at det er vanskelig å synliggjøre verdien av det vi gjør.
Resultatene lar seg ikke alltid telle eller plassere i et regneark. Likevel finnes de. De ligger i fagligheten i samtalen som får et barn til å prøve én bok til. De ligger i tilliten vi bygger og i kreativiteten vi bruker for å skape leselyst.
Verdien av det som ikke kan måles
Da jeg leste Emma Holtens bok Omsorg, kjente jeg igjen noe av utfordringen. Holten skriver om myke verdier som er vanskelige å måle, og som derfor lett blir undervurdert. Mye av det viktigste arbeidet skjer nettopp der – i kunnskapen, kreativiteten og i tiden som brukes på mennesker.
Slik opplever jeg også arbeidet som barne- og ungdomsbibliotekar.
Formidlingsarbeidet vårt er ikke noe som kommer i tillegg til bibliotekfaget. Det er bibliotekfaget.
Derfor savnet jeg også noe i Sommerles-debatten som nylig gikk i Bok & bibliotek. Debatten handlet om premier, poengsystemer, lesemotivasjon og kampanjens utforming. Det er viktige spørsmål. Kampanjer som Sommerles bør selvsagt utvikles, diskuteres og utfordres.
Men jeg opplevde at bibliotekarenes egen innsats ble stående litt i bakgrunnen, som om deres engasjement ikke får plass i et suksess-regnskap.
Og det er synd, mener jeg, for da glemmer vi en viktig bestanddel av det å skape leselyst.
Ansikt til ansikt
Sommerles er i utgangspunktet en digital plattform. Den består av nettsider, registrering, poeng og premier. Men ingen av disse tingene skaper leselyst alene. Uten menneskene rundt ville Sommerles i stor grad vært en nettside. Det er bibliotekarer over hele landet som gjør den til en lesekampanje.
For hva skjer egentlig når Sommerles møter bibliotekarer som tar eierskap til kampanjen og gjør den til sin egen?
Jeg jobber som formidler for barn og ungdom på Deichman Majorstuen. Nylig avsluttet vi det vi kaller Sommerlesturneen, hvor vi besøker skolene i kretsen og møter elever før sommerferien. I løpet av noen få dager møter vi tusenvis av barn ansikt til ansikt, i aulaer og gymsaler.
Andre kolleger i Deichman arrangerer kickoff når Sommerles starter. Vi har prøvd ut høytlesning for skolestartere, kombinert med informasjon til foreldre og barnehager. Vi lager utstillinger, arrangerer verksteder med utgangspunkt i årets tema, løfter fram aktuelle bøker og bruker premieutdelingen som en anledning til å snakke med barn om hva de har lest og hva de kan lese videre.
Gjennom vår kreativitet og vårt engasjement blir Sommerles noe mer enn en kampanje. Det blir relasjoner og et skikkelig møte med biblioteket.
Det gir oss en grunn til å oppsøke skolene. Det gir foreldre en grunn til å komme innom biblioteket før sommerferien. Det gir barn en grunn til å kikke nærmere på samlingen vår og spørre om hjelp til å finne bøker.
For meg er Sommerles først og fremst en mulighet til å gjøre noe eget ut av det verktøyet vi er blitt gitt. Vi trenger ikke mye handlingsrom, men litt.
Når vi står foran en skoleklasse og får dem til å rope i kor: «Jeg vil være med på Sommerles – kan du hjelpe meg?», føles det som om det vi først og fremst gjør, er å senke terskelen for å bruke biblioteket og minne barna på at vi er der for dem.
Et felles prosjekt
Jeg forstår bekymringen for de barna som leser minst, og det er viktig at Sommerles fortsetter å bli diskutert og utviklet. Men det må også inn i regnestykket at vi gjennom denne typen oppsøkende arbeid kan nå noen av de sårbare leserne, som trenger et ekstra dytt, et ansikt å kjenne igjen eller en konkret invitasjon.
Under debatten på Sentralen kom det fram mange gode forslag til hvordan Sommerles kan utvikles videre. Felles for flere av dem er at de forutsetter bibliotekarer som har tid til å forme, tilpasse og videreutvikle kampanjen lokalt.
Ragnhild Malfang uttrykte bekymring for om skolene får for stor plass når de tar eierskap til Sommerles, for eksempel gjennom egne markeringer og feiringer. Jeg tenker motsatt. Skal vi lykkes med å skape leselyst, må bibliotek, skole, barnehage, foreldre og andre lesende voksne dra lasset sammen, slik at hver enkelt tar eierskap til lesningen. Sommerles er et godt eksempel på et slikt felles prosjekt. Gjennom samarbeidet blir vi bedre kjent med hverandre, og vi kommer tettere på barna vi er til for.
Skal bibliotekene lykkes med leselystarbeidet, må det også finnes rom for denne delen av jobben. Kampanjer alene skaper ikke leselyst. Det gjør menneskene som fyller dem med innhold.
Hvis vi ønsker flere lesende barn, må vi gi disse menneskene tid og rom til å gjøre kampanjene levende.
