Vil ikke temmes

Hvorfor lever vi som vi gjør? Er det mulig å velge noe annet enn dusin-livet med fast jobb, boliglån og rutinepreget hverdag – bryte opp, reise av sted, bosette seg på en øde øy?

Ida Hegazi Høyer måtte skrive sin siste bok før hun selv ble gravid, det hadde ikke gått med en baby i armene.
Publisert Sist oppdatert

Ida Hegazi Høyer kommer mot meg i svart sommerkjole – og med kul på magen. Hun venter tvillinger og har termin i oktober, forteller hun.

Derfor blir det naturlig å begynne samtalen med å snakke om den siste boken hennes, «ene | barnet», som handler om en alenemor og hennes tanker om morsrollen.

Gå fra babyen

«Ene | barnet»» er en roman som anmeldere gjerne kaller «modig». Noe av det farligste for en kvinne er jo å innrømme for seg selv at hun ikke bare tenker pent om babyen sin. Og enda verre, at hun kan glemme det hjelpeløse lille barnet sitt, forlate det. Og verre enn verst – at hun går fra det med vitende og vilje for å delta på et litteraturarrangement.

Alt dette gjør hovedpersonen i «Ene | Barnet».

-Jeg var nødt til å skrive den boken før jeg selv ble gravid, for den er jo litt uortodoks og radikal. Jeg kunne ikke ha skrevet den hvis jeg hadde hatt et lite nurk i armene, sier Ida Hegazi Høyer.

-Men «Ene | Barnet» dreier seg om mer enn det å få barn, tilføyer hun.

-Den handler primært om hvor grensene går for de som ønsker seg et annet liv enn flertallet. Kvinnen i tviholder på sin autonomi. Hun kvier seg for å innrette seg etter øvrighetens normer. Hun vil ikke temmes.

-Jeg liker å plassere karakterene mine litt ut på kanten, i situasjoner uten fasit for rett og galt. I denne boken ville jeg utforske grensene for frihet, og da var en mor med eneansvar for et barn et godt eksempel, forklarer hun. Det er ingenting som i større grad tvinger deg inn i samfunnets institusjoner enn det å få barn.

Frihet

Frihet er et gjennomgående tema i Hegazi Høyers bøker. I «Fortellingen om øde», som er basert på en sann historie, reiser hovedpersonen, tannlegen Carlo Ritter til en øde øy i Galápagos – det var øygruppa hvor Darwin gjorde noen av sine viktigste oppdagelser.

Ritter har tenkt å bli på øya resten av livet, alene. Han har en teori om at man kan bli veldig gammel om man lever i pakt med naturen. Målet er å bli 140 år, og dette vil han bevise for verden. Han forlater sivilisasjonen – alle forventningene, alle de drepende hverdagsvanene, alle venner og bekjente, inkludert sin kjedelige eks-kone. Men å være helt fri er umulig, ifølge forfatteren.

-Paradokset er at Carlo, idet han er i ferd med å forgå i isolasjonen, blir reddet av andre mennesker. Nykommerne på øya ødelegger riktignok hele prosjektet hans, men samtidig blir de hans velsignelse. Hvordan leve med andre, og hvordan leve uten – og at begge deler er like umulig – tror jeg er et tema i flere av bøkene mine, sier hun.

-Mange av karakterene mine tror ikke på det livet de lever. De har en slags mistillit til denne tryggheten, og den kanaliseres i en form for flukt. Men så kommer de til et punkt hvor de innser at det ikke finnes noe alternativ – samtidig som de fremdeles lengter ut, reflekterer Hegazi Høyer.

-For hva skulle alternativet være? Hvem gjør opprør i våre dager? Det måtte være alkoholikerne som sitter på benken i parken og rauter til forbipasserende. Alle vi andre er konvensjonelle folk som passer inn. Vi lever i et «flinkis-samfunn» hvor vi er så flinke at man nesten kan bli litt dårlig av det.

-Men hva er vi misfornøyd med? Her i Norge og ellers på den nordlige halvkule lever vi materielt som ingen har gjort før i historien.

-Vi har all grunn til å være takknemlige, og dermed ingen å rette opprøret mot. Og det gjør oss kanskje litt hjelpeløse. Vi har det så bra i Norge i dag, alt er servert, men samtidig opplever jeg at mange føler en form for motløshet.

Hvem er jeg

-Planlegger du temaene dine?

-Fortellingene bare kommer. Jeg tenker ofte at nå skal jeg skrive en slank og elegant roman på hundre sider. Så baller det på seg. Det dukker opp nye karakterer. Jeg blir påvirket av noe som jeg ikke helt vet hva er, og manus endrer seg. Boken blir ofte annerledes enn jeg hadde tenkt.

-Hovedpersonene dine er ofte usympatiske?

-De blir sånn fordi jeg plasserer dem i ekstreme situasjoner, og fordi de har en flukt i seg. Jeg vil heller si at karakterene mine ofte er mistilpasset. Som Carlo, som ender med å forelske seg i en øgle fordi han ikke har hatt sosial kontakt med noen på flere år.

Men hun er heller ikke alltid så sikker på hvem karakterene sine egentlig er, fortsetter hun.

-For hva er identitet? Er den så robust som vi liker å tro? Hadde vi levd utenfor det trygge velferdssamfunnet vårt, hvor staten passer på oss og har ordninger for alt, tror jeg vi kunne ha blitt helt annerledes mennesker, og vi kunne ha vært i stand til å gjøre ting vi ikke kan forstille oss nå, slik vi lever i dag.

Skyggesiden

Hovedpersonene i romanen «Unnskyld» planlegger også en reise – i dette tilfelle bryllupsreisen, selve symbolet på lykke og kjærlighet. De ser for seg et seilas jorda rundt, fylt med eventyr og frihet. Det ender som en rystende og spennende fortelling om misbruk, identitet og menneskelige skyggesider.

-I «Unnskyld» begås det feil med veldig alvorlige konsekvenser – som gjør det er umulig å bare si «unnskyld». Vi forstår ikke alvoret i valgene vi gjør før det er for sent?

-Nei, ikke alltid. Samtidig er det umulig å gå gjennom livet uten å gjøre feil. Kanskje handler det også om at vi må godta tingene som de er, være overbærende med egen utilstrekkelighet, og stå i situasjonene som oppstår – selv om det kan komme skumle overraskelser. For hvor godt kjenner vi egentlig andre mennesker, selv våre nærmeste, spør hun retorisk.

-Alle mennesker har en skyggeside, selv de vi tror vi kjenner til bunns?

-Alle har en mørk kjerne som ingen andre har adgang til, tror jeg. Hos noen er det en liten flekk. Hos andre et helt rom, kanskje et helt hus. Vi hører og leser om personer som oppdager etter mange års samliv at partneren var en helt annen enn de trodde.

Et annerledes valg

Den førtiårige forfatteren forteller at yrkesvalget hennes ikke var noen selvfølge. Hun vurderte lenge å bli sykepleier – et ordentlig og greit yrke, samfunnsnyttig også. Å bli forfatter var derimot en mer knudrete vei å gå.

-Jeg kom ikke fra et hjem med overfylte bokhyller. Men jeg har skrevet mye helt siden jeg var liten – selv om jeg ikke forestilte meg at man kunne leve av det. Jeg låste meg stadig inn på do hos besteforeldrene mine, som bodde i Vika, og skrev der, foreller hun.

-De hadde fellesdo i trappeoppgangen, og der hadde jeg gjemt en blyant under fillerya på gulvet. Jeg var på do så ofte at stakkars bestemor trodde jeg var syk. Jeg fortalte aldri hva jeg gjorde der inne. Det var for personlig og sårbart, tenker jeg om det nå – men det var ikke noe jeg forstod da.

På Blindern studerte hun sosiologi, for skrivebehovet bunnet i en nysgjerrighet på mennesker og sosialt liv, ikke i litteratur som fag.

-Det var først da jeg var 22-23, at jeg bestemte meg for å forsøke å gjøre skrivingen til et levebrød, ettersom jeg jo skrev daglig uansett. Det tok mange år, men det er jeg veldig glad for nå, sier Hegazi Høyer.

Den problematiske naturen

Men det er ikke enkelt. Hun sier hun alltid har funnet det vanskelig å finne formen på et manus.

– Jeg får så mange ideer, men må beherske meg for å finne riktig form på innholdet. Jeg begynner ofte på en bok, men så får jeg en ny idé og begynner på et nytt manus i stedet, smiler hun.

Debutboken hennes, «Under verden», kom til på denne måten. Ida hadde vært fast bestemt på å gi ut sin første roman innen hun ble 30. Men så passerte trettiårsdagen uten noen utgivelse og hun følte klokken tikke. Da dro hun langt inn i skogen med et manus hun hadde holdt på med en stund, til en shabby hytte uten innlagt vann for å skrive. Der skulle hun bli til manuset var fullført. Hun holdt ut i et halvt år.

Utpå vinteren ble det iskaldt. Hytta var dårlig isolert og vinden blåste inn. Det løp mus over gulvet, og hun slet med influensainfeksjoner.

-Jeg higet etter å komme nærmere naturen, men da jeg først var der, begynte kampen om å holde naturen på avstand, kommenterer hun selvironisk.

Hun skrev på romanen sin på dagtid, og på kvelden gjorde hun diverse notater om hyttelivet i skogen. Men til slutt innså hun at manuset hun jobbet med var dødt, kastet den påbegynte romanen og returnerte til varmekabler og innedo.

-Jeg var kommet hjem, lå og deppa på sofaen og tenkte at jeg måtte nok bli sykepleier, da jeg skjønte at det kanskje kunne bli en roman av notatene jeg hadde skrevet på måfå, bare for gøy. Så skrev jeg dem om og la til litt bygdedrama. Musene ble til rotter, og fikk også selskap av blodsugende igler. Plutselig funka det.

Spenningssøkende

Siden frihet, reising og lengsel mot noe annet – noe ukjent – er så åpenbare tema i bøkene hennes, regner jeg med at Ida Hegazi Høyer har reist mye selv. Og det har hun – fra «den obligatoriske backpacker-reisen» til Asia etter videregående, til ulike opphold rundt om i verden.

Hun har dykket i Galapagos, et «fascinerende, men røft og vulkansk øyrike». Hun har seilt i Polynesia og sett koraller, tropiske fisk, haier og kjempestore djevelrokker, som «ikke er så farlige som de ser ut». Sjøløvene derimot «kan bli ganske aggressive», får jeg høre.

I tredveårene hadde hun en treårsperiode uten fast bopel, hvor hun reiste mye i Europa og bosatte seg midlertidig i storbyer som Budapest, Brussel, Lisboa, Berlin og København. Egypt, der faren hennes kommer fra, har hun besøkt mange ganger.

-Det gjorde sterkt inntrykk på meg som liten jente å se folk bo i skur langs landeveien. Og det gjør naturligvis sterkt inntrykk som voksen også. Ekstrem fattigdom ser man jo ikke i Norge, og er dessuten noe vi helst lukker øynene for.

Jeg har alltid følt at Oslo var liten og Norge ensformig, og hatt behov for å oppleve andre måter å leve på. I bøkene mine forsøker jeg å ta et oppgjør med den homogene forestillingen om at «sånn gjør vi det her», og det har jeg kanskje gjort privat også. Med tiden har jeg likevel bare blitt mer og mer glad i lille Oslo, og utbrytertrangen har roet seg.

Grusom verden

Under covid-perioden har Hegazi Høyer gjort som de fleste av oss og holdt seg hjemme. Og med to babyer i magen er det grunn til å tro at hun vil oppholde seg på St. Hanshaugen i Oslo med sin samboer, som er lege, en god stund fremover.

-Legemann er jo veldig ordentlig, da. Det motsatte av en uflidd ulvemann på en benk?

-Ja, ikke sant? Mens han driver og redder menneskeliv, sitter jeg hjemme i en annen virkelighet og skriver fiktive historier. Det er nok jeg som er ulven.

-Tviler du på nytten av å skrive?

-Vel, det er jo ikke som å redde menneskeliv, men det innehar en helt annen form for nytte, som ikke er målbar på samme måte som annet type arbeid. Det hendte før at jeg revurderte yrkesvalget mitt, om jeg kanskje burde blitt sykepleier allikevel og reist ut med Leger uten grenser, men etter hvert har jeg falt mer til ro. Dessuten er kunsten det siste frirommet som er igjen midt i all flinkheten vi ellers bedriver. På det blanke arket er det fortsatt mulig å gjøre hva man vil. Det finnes ingen regler. Og bare det er verdifullt i seg selv.

-Når jeg leser bøkene dine tenker jeg noen ganger at verden er grunnleggende grusom. Som når de nyutklekkede fugleungene på badet i romanen «Ene Skissen», spiser markene som tyter ut av den døde fuglemoren…

-Jeg tenker at verden består av motsetninger. Så om den er grunnleggende grusom, er den også grunnleggende god – og alle motsetningene bor i oss. Jeg har alltid funnet menneskelivet absurd. Men ja, det er mye i verden som er fryktelig brutalt, hjerteløst og nådeløst, sier Ida med ettertrykk.

Produktiv dødsangst

-Da jeg var liten og lærte meg klokka, forsto jeg plutselig at tiden går bare én vei og at livet har én utgang. Det gjorde uutslettelig inntrykk på meg. Hva var da vitsen med å gå på skole, skaffe seg jobb, pusse opp leiligheten, lurte jeg. Vitsen med noe som helst?

-Men dødsangsten har vært produktiv for meg. Den gjør deg veldig bevisst på hvordan du bruker tiden. Hvis man stadig tar innover seg eksistensielle premisser, har man ikke så mye tid til å se på alle mulige TV-serier, for å si det sånn, fortsetter forfatteren.

Powered by Labrador CMS