Prosaisk om folkebibliotekene

Publisert Sist oppdatert

Hovedsaken i nr 1 – 2010: Hvorfor brukte tidsskriftet Prosa (utgitt av Norsk faglitterær
forfatter- og oversetterforening) hele 2009 på en bibliotekkampanje? Hvilket
budskap ble formidlet? Klarte Prosa å sette bibliotek høyere på den politiske
dagsordenen? Fest sikkerhetsbeltet, bli med på en kritisk lesning av
"kampanjen" Biblio9.

Denne
artikkelen er den første drøftingen av Biblio9 som er beregnet på et faglig
publikum. 

 

Av Svein Arne Tinnesand

Tinnesand er utdannet
bibliotekar og har bl.a arbeidet som biblioteksjef, fylkesbiblioteksjef og
politisk rådgiver på Stortinget. Han har i en årrekke deltatt i
bibliotekdebatten gjennom artikler og foredrag.

 




Hovedsaken i nr 1 – 2010: Hvorfor brukte tidsskriftet Prosa (utgitt av Norsk faglitterær
forfatter- og oversetterforening) hele 2009 på en bibliotekkampanje? Hvilket
budskap ble formidlet? Klarte Prosa å sette bibliotek høyere på den politiske
dagsordenen? Fest sikkerhetsbeltet, bli med på en kritisk lesning av
"kampanjen" Biblio9.

Denne
artikkelen er den første drøftingen av Biblio9 som er beregnet på et faglig
publikum. 

 

 

Av Svein Arne Tinnesand

Tinnesand er utdannet
bibliotekar og har bl.a arbeidet som biblioteksjef, fylkesbiblioteksjef og
politisk rådgiver på Stortinget. Han har i en årrekke deltatt i
bibliotekdebatten gjennom artikler og foredrag.

 

Det faglitterære tidsskiftet Prosa
bestemte seg i 2009 for å sette bibliotekenes situasjon på dagsorden. Det
gjorde de gjennom én bibliotekartikkel i hvert nummer gjennom hele året,
samarbeid med Dagbladet om kåringen av årets folkebibliotek og debattmøte om
bibliotekenes digitale framtid. Spennende! Så spennende at jeg ble fristet til
en kritisk gjennomgang av hele prosjektet.

 

Spørsmålene. Hvorfor skjer det enorme endringer i norske
folkebibliotek uten offentlig debatt? I reportasjeserien Biblio9 i Prosas seks
nummer i 2009 oppsøker seks skribenter sentrale personer og steder på jakt
etter svar. Hvorfor er det for eksempel slik at «alle» er for bibliotek i
nærmiljøet, men få protesterer når 270 bibliotekfilialer er nedlagt de siste ti
årene? Er denne utviklingen uunngåelig og riktig? Er biblioteksektoren det
området i Kultur-Norge med lengst avstand mellom festtaler og handling? Kommer
det noe konkret i stortingsmeldingen om bibliotek i 2009? Hvordan ser
bibliotekfolk landet rundt på de statlige innkjøpsordningene for litteratur?
Hvordan fungerer biblioteket som flerkulturelt møtested? Hva gjøres for å
engasjere barn og ungdom i folkebibliotekene? Hva skjer med digitaliseringen?
Ja, hva er et godt bibliotek på 2000-tallet?

     Dette
var programerklæringen det faglitterære tidsskriftet Prosa gikk ut med i
starten av 2009. Prosa er Norges største litteraturtidsskrift og blir utgitt av
Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF).

     Første
spørsmål som melder seg er selvsagt, hvorfor ønsker Prosa og NFF å kaste seg
inn i bibliotekdebatten? Det er grunn til å tro at organisasjonen har en klar
egeninteresse av å fokusere på bibliotekenes stilling. NFF er en sterk
organisasjon som arbeider for bedre vilkår for faglitteraturen, bl.a. har
organisasjonen i en årrekke kjempet for en sterkere innkjøpsordning for
sakprosa. Skal innkjøpsordningen fungere er det ikke bare ønskelig at staten
betaler for å kjøpe inn bøkene. Det er også naturlig at organisasjonen retter
søkelyset mot det som er mottakerleddet for bøkene – folkebibliotekene.

 

Å etablere et bilde. Første
artikkel i bibliotekserien fikk tittelen «Aktiv dødshjelp. Om
biblioteknedleggjaren og hennar medsamansvorne». Forfatteren er Astrid
Sverresdotter Dypvik, hun ønsker å tegne et bilde av folkebibliotekene som en
institusjon som langsomt dør, uten debatt. Dypvik har ved hjelp av
ABM-utviklings årsstatistikk funnet ut at 270 bibliotekfilialer er forsvunnet
de siste ti årene.

     Dette
har vært en gjenganger i bibliotekdebatten i en del år og skyldes ene og alene
ABM-utvikling sin presentasjon av bibliotekstatistikken. Figuren som viser
fallet i antallet utlånssteder, opptrer i statistikkheftet fra 2008 på side 53.
Denne figuren som kunne vært et stjerneeksempel i klassikeren «Hvordan lyve med
statistikk», sier selvsagt ingenting om hvordan det står til med norske
folkebibliotek. Den er en telling av antall utlånssteder – og bare det. I
likhet med andre virksomheter må bibliotekenes tilstand måles ut fra ressurser
og resultater. Tilstanden må måles i input på personale og medier – og på
output i forhold til åpningstimer og på aktivitet i form av besøk og utlån.
Hadde det vært tjue prosent nedgang på disse områdene de siste ti årene, hadde
det virkelig vært grunn til å slå alarm.

     Nettopp
fordi Sverresdotter Dypvig ser bort fra begrepene ressursinnsats og resultat,
klarer hun, sikkert mot sin vilje, i samarbeid med Svanhild Aabø å bevise at
folkebibliotekene i Norge er de beste i Norden. I følge artikkelen sier førsteamanuensis
Svanhild Aabø følgende om norske folkebibliotek sammenlignet med bibliotekene i
andre Nordiske land:

     «Det som likevel er heilt eintydig, er at det
er ein direkte samanheng mellom kor mykje pengar samfunnet bruker på bibliotek,
og kor mange borgarar som bruker biblioteka, » slår Aabø fast. «I Noreg er 52 prosent av folket
bibliotekbrukarar, i Danmark bruker 62 prosent av folket biblioteka, i Finland
60, og i Sverige 58 prosent. Om ein samanliknar med innbyggjartalet, bruker
alle desse landa meir på bibliotek enn Noreg – Danmark tre gongar så mykje,
Finland og Sverige om lag dobbelt så mykje.»

     Det
vil altså si at om norske bibliotek tredobler ressursinnsatsen slik at de
kommer opp på dansk nivå, så vil resultatet være en økning i antallet lånere på
10 prosentpoeng.

     Nettopp
fordi Astrid Sverresdotter Dypvik teller filialer og ikke resultater, blir
skurken i det bildet som tegnes opp biblioteksjefen i Levanger, Guri Sivertsen
Haugan. Det er biblioteksjefen som med «kald» beregning sier at de siste
filialene i kommunen ikke lenger fungerte. Biblioteksjefens kunnskap om
bibliotekbruken i kommunen fører til nedleggelse av filialer. Hun er sammen med
sine medsammensvorne (resten av landets biblioteksjefer?) den store bibliotekdødaren.

 

Dagbladraptusen. Osloavisen
Dagbladet startet sitt samarbeid med Prosa med å kjøre en kortversjon av
artikkelen til Astrid Sverresdotter Dypvig, denne gangen under overskriften «En
kulturtragedie». Her har hun fått Snåsamannbiografen, Ingar Sletten Kolloen,
til å uttale at det som skjer i Levanger er en av de store kulturtragediene i
Norge i dag, og som kordame og sufflør har han fått med seg forfatteren Anne B.
Ragde. Det kan ikke være enkelt for en hardtarbeidende biblioteksjef i en norsk
kommune å bli utropt til selve vandalen i norsk kulturliv. Bibliotekfaglig
kommer det ikke fram argumenter i avisa som tyder på at Guri Sivertsen Haugan
skulle ha grunn til å føle seg som noen vandal, tvert om alt tyder på at hun
gjør en respektabel jobb i Levanger.

     Det
var Dagbladet som kjørte avstemningen om hvem som skulle kåres til Norges beste
folkebibliotek på vegne av Prosa. Samtidig som avstemningen pågikk hadde
Dagbladet en serie med intervjuer om norske forfatteres holdning til bibliotek.
Det er lett å si at en slik serie var i overkant enkel, det er vel ikke mulig å
finne en forfatter som har noe mot bibliotek. De daglige forfatterportrettene
satte søkelyset på bibliotekene og leserne fikk et inntrykk av hvor viktige
bibliotekene kunne være. I det minste hva de hadde vært for forfatterne i
oppveksten. Opp til flere kunne takke bibliotekene for at de i det hele tatt
hadde overlevd. Mange av forfattere fortalte også at de hadde vært personlig
engasjert i debatten omkring filialnedleggelser og bibliotek. Dessuten fungerte
serien som en daglig påminnelse om den pågående kåringen av Norges beste
bibliotek.

     Det
å kåre landets beste bibliotek er i utgangspunktet ingen dårlig idé, selv om
den selvfølgelig har sine svakheter. Den største svakheten er selvsagt at en
slik kåring skjer med det utgangspunktet at folk stort sett bruker sitt lokale
folkebibliotek. Kåringen ligner derfor mer på kåringen av «klubben i mitt
hjerte» enn på Norgesmesterskapet i fotball, det var den lokale mobiliseringen
som gjorde utslaget. Kåringen fikk i det minste synliggjort gode folkebibliotek
og vinnerplassen til det nye biblioteket i Tromsø virket absolutt ikke
ufortjent.

 

Det aller beste i landet. Det
at Tromsø bibliotek vant avstemningen om hva som var landets beste
folkebibliotek var nok ikke klart da Danny J. Pellicer startet å skrive sin reportasje
fra dette biblioteket i Prosa 2/09. Den reportasjen hadde overskriften «Bok,
håp og kjærlighet». Pellinger griper i sin reportasje fatt i noe som
Sverresdotter Dypvik bare så vidt er innom i sin reportasje fra Levanger,
nemmelig bibliotekets brukere. Hadde hun lagt merke til hva den låneren som
heter Tofik sa om sitt bibliotekbruk, kunne hun laget en helt annen reportasje
om biblioteket i Levanger.

     Det
er denne typen historie Pellicer griper fatt i sin reportasje fra Tromsø. Her
handler det om bibliotekbruk og bibliotekbrukere, «hovedpersonen» i
fortellingen er kvinnelesegruppa ved biblioteket. Kvinnelesegruppa er en
flerkulturell kvinnegruppe som bruker biblioteket aktivt, men de er langt fra
alene som brukere på Tromsø bibliotek. I Pellingers reportasje hører en nærmest
lyden av et bibliotek i bruk, som han og alle bibliotekbrukere vet, er det ikke
stillhet som kjennetegner folkebibliotekene. På dette biblioteket hører vi
lyden av både barn og poeter, en rekke aktiviteter og en biblioteksjef som
klager på innkjøpsbudsjettet. Lyden av bibliotek, akkurat som et bibliotek skal
være. Biblioteksjef Paul Henrik Kielland har grunn til å være fornøyd når han
viser reporteren rundt og ut fra bildet reportasjen gir er det også en grunn
til at Tromsø ble kåret til landets beste bibliotek.

 

Den digitale utfordringen. I artikkelen i Prosa 3/09 «Den store
skilnaden. Om den digitale vekkinga som heimsøkjer våre bibliotek» av Per Anders
Todal har stillheten igjen senket seg over bibliotekene. Etter tjuefem år
vender Todal tilbake til Aure folkebibliotek på Nordmøre. Her på sitt
barndomsbibliotek forsøker han å finne ut hvordan digitaliseringen og digitale
tjenester vil påvirke folkebibliotekene.

     Selv
om Per Anders Todal er den eneste bibliotekbrukeren i reportasjen så er han
ikke helt alene. Han har kontakt med mange mennesker underveis. I tilegg til å
treffe biblioteksjef Marit Alsvik på biblioteket, er Todal en kløpper til å
kommunisere elektronisk med personer som har meninger om digitalisering og
bibliotek. Aller først prøver han ut en av de digitale tjenestene biblioteket
tilbyr, en tjeneste som han kaller «ønskelån», jeg tar det for gitt at det er
«Ønskebok» han mener. Når han søker etter en morsom, optimistisk nynorsk bok
med mye sex får han boka «Taxfree» av Reidar Karlsen. Biblioteksjefen Marit
Alsvik tror ikke «Ønskebok» er en tjeneste som blir mye brukt. Det er også
langt fra «Ønskebok» til den typen brukerpåvirkede tjenester som
Nasjonalbibliotekets Svein Arne Brygfjell beskriver. Brygfjell er ikke den
eneste Todal snakker med om digitalisering. Forfatteren Eirik Newth stiller
spørsmål med NFFs strategi for utvidet innkjøpsordning for fagbøker og hans
kollega Jon Bing tror at fagbøkene vil bli erstattet av e-bøker.

     Todal
intervjuer også Leikny Haga Indergaard i ABM-utvikling, hun slår fast at Norge
er dårligst i Norden når det gjelder digitalisering av bibliotektjenester. Det
har hun jo ikke rett i, men ABM-u har visst som hovedstrategi å svartmale den
sektoren de skal arbeide for, selv ABM-direktøren må jo ha hørt om
Nasjonalbibliotekets digitaliseringsarbeid og ikke minst Bokhylla.no.

     Avslutningsvis
legger Todal turen innom sin barndoms grønne dal. Her oppsøker han en av de 270
bibliotekfilialene som har forsvunnet de siste ti årene. I Todalen finnes 15
fastboende og bibliotekfilialen ble lagt ned i 2005. Fortsatt fungerer de gamle
skolehuset og biblioteket som samlingsplass for folk på sommerstid når
folketallet i dalen mangedobles, slår Per Anders Todal fast, mens han ved hjelp
av PCen fornyer sine boklån på Deichman.

 

Stillstand. Agnes Ravatn tar
under tittelen «Det er din feil. Ein bibliotektilsett seier det som det er» opp
dagliglivet på biblioteket sett fra sin plass i utlånsskranken på Bergen
offentlige bibliotek. Hennes betraktninger i Prosa nr. 4/09 om forholdet mellom
ansatte og lånere – eller det er vel riktigere å snakke om brukere siden mange
av dem bruker biblioteket til mange andre ting enn det vi vanligvis kaller
biblioteksaktivitet. Samtidig bekrefter hun at biblioteket er et sted som blir
brukt av mange, hun ante faktisk ikke at det fantes så mange mennesker før hun begynte
å jobbe på biblioteket.

     Stykket
er morsom lesing men for folk som har jobbet på et større bibliotek er det ikke
mye nytt å lese i betraktningene verken om brukerne eller om tankene som tenkes
bak utlånsskranken. Det som kunne være en nyhet, men som Ravatn ikke nevner, er
at den jobben hun hadde i Bergen offentlige bibliotek etter hvert automatiseres
og rasjonaliseres vekk fra bibliotekene.

 

Innkjøpsordningen. Hvordan fungerer egentlig innkjøpsordningen for
faglitteratur for bibliotekene? Det er ingen tvil om at utlånet av
faglitteratur har vært synkende på norske bibliotek i en årrekke, samtidig
utvides den selektive innkjøpsordningen for sakprosa. Dette er temaet i fjorårets
nest siste nummer av Prosa.

     Under
tittlen «To er flere enn ingen. Om økt innkjøpsordning – og økt
utlånsutfordring» spør Mia Frogner seg om hvordan innkjøpsordningen fungerer
for biblioteket. I likhet med Todal starter hun artikkelen med å dra til sin
barndoms bibliotek. Det må være noe med bibliotekene som gjør at det vekker
denne dragningen mot fortiden, enten det er forfattere som snakker med
Dagbladet eller det er Prosaskribenter som skal skrive om bibliotekenes
utfordringer. Mia Frogner gjør tre viktige oppdagelser om innkjøpsordningen.
Den første er at bibliotekene synes at selve innkjøpsordningen er bra. Den
andre er at organiseringen av dagens ordning fører til at bøkene kommer veldig
seint ut i hyllene på biblioteket. Den tredje er at utlånet av bøkene i
ordningen ikke akkurat er overveldende. Dette er viktige oppdagelser når
innkjøpsordningen skal evalueres og utvides. For bibliotekene er nok den
største frustrasjonen at bøkene kommer seint og derfor ikke finnes på biblioteket
når de er mest aktuelle.

     Lavt
utlån er en utfordring for alle forfattere, kulturfond og bibliotek. Derfor har,
i følge artikkelen, NFF i samarbeid med ABM-u og Kulturrådet tenkt å gjøre noe
med dette. En satsing på formidling av faglitteratur. Sammen skal de ifølge
forfatteren arrangere en turne som skal fremme formidling av sakprosa og
tidsskrifter i folkebibliotekene. Det høres i utgangspunktet ut som en god idé.
Det som ikke høres ut som en god idé, er navnet på turneen. Det er vanskelig å
forestille seg hvor navnekomiteen til tiltaket har vært, men å navngi en formidlingsturné
negativt og med brodd mot andre deler av tilbudet på bibliotekene, kan ikke
være spesielt lurt. Inntrykket av dette er en intern «stammekrig» innenfor
litteraturfeltet forsterkes av at utrykket som brukes stort sett bare brukes
innenfor bok- og bibliotekbransjen. Turnènavnet «Ikke bare skjønt» er med på å
forsterke inntrykket av at denne litteraturen befinner seg i sin egen
innelukkede verden. Det er synd, for gode litteraturformidlingstiltak kan det
ikke bli for mange av.

 

Bibliotekenes framtid. I fjorårets
siste nummer av Prosa presenterer Morten A. Strøksnes den nye bibliotekideen
«Idea store» i London under overskriften «Biblioteket i babel». Den første
«Idea store» ble opprettet i bydelen Bow i 2002. I engelsk sammenheng var dette
en helt ny måte å tenke bibliotek på. En måte å tenke bibliotek på der man i en
helt annen grad enn på «gammeldagse» bibliotek, kommer brukerne i møte både med
tilbudet av bøker og andre medier.

     I
forhold til moderne folkebibliotek, som vi finner mange plasser i Norge,
skiller ikke «Idea stores» seg særlig ut på innholdssiden. Den store skilnaden
på disse institusjonene og norske folkebibliotek er først og fremst knyttet til
kursvirksomheten. I artikkelen fra Tromsø kunne vi lese at det nye biblioteket
samarbeidet systematisk med voksenopplæringen, det er likevel ikke vanlig rundt
omkring i landet. Det som likevel er vanlig er at biblioteket samarbeider med
ulike organisasjoner i lokalsamfunnet om arrangementer. I Prosa nr 5 forteller
for eksempel Mia Frogner om hvordan foreningen Norden klargjør biblioteklokalet
for et arrangement i Nannestad. Dessverre er det slik at ABM-u ikke bruker tallene
for arrangementer og deltakere på disse som de samler inn fra folkebibliotekene
hvert år. At det dreier seg om omfattende virksomhet vises blant annet av at
arrangementskalenderen til Deichmanske bibliotek i Oslo som hvert kvartal
utgjør et trykt hefte på over femti sider.

     Strøksnes
avlegger forøvrig forslaget om nytt hovedbibliotek i Oslo en visitt i sin
artikkel, der han temmelig kategorisk slår fast at mens de Londonske «Idea
stores» legges til trafikknutepunkter så legges «Nye Deichman» usentralt. Et
synspunkt Prosaredaktør Karianne Bjellås Gilje også fremmer i Dagsavisen. Det
virker som både artikkelforfatteren og redaktøren ikke har hørt om Oslo S,
Jernbanetorget og bussterminalen. Om det er trafikknutepunkt som avgjør hva som
er sentralt er vel Bjørvika Norges mest sentrale plassering. Om kravet er
nærhet til en fargerik del av byen, så vil det nye hovedbiblioteket i Bjørvika
være det nærmeste biblioteket for store deler av befolkningen i bydel Gamle
Oslo.

     Utfordringen
for nye Deichman bør derfor ikke være beliggenheten, men innholdet. Der har
både Oslobiblioteket og andre bibliotek ting å lære av «Idea stores» samtidig
som de også må tilpasse seg lokale forhold.

 

På dagsorden? Formålet
Prosa hadde med serien Biblio9 var å sette bibliotekene på dagsorden. Spørsmålet
er om artikkelserien klarte det. Svaret må bli både ja og nei.

     Formen på artiklene i Prosa vanskeliggjorde at de kunne fungere
som grunnlag for en debatt. Langt på vei var de var for faglige til at sentrale
politikere kunne bruke dem til å utforme politikk. De politikerne som deltok i
debatten om bibliotekmeldingen, siterte dem i alle fall aldri og det er grunn
til å tro at de neppe har lest dem. Artiklene var også for upresise og allmenne
til at de kunne gripe inn i den faglige debatten om bibliotekene. Denne
artikkelen er den første drøftingen av Biblio9 som er beregnet på et faglig
publikum.

     Et hovedproblem var selvsagt også at den første artikkelen i
serien som ga grunnlaget for tidsskriftets forståelse av folkebibliotekene, i
dagens samfunn var så misvisende at det var vanskelig å forholde seg til den.
Den innbød heller ikke til debatt med fagmiljøet med sitt angrep på de faglige
vurderingene som biblioteksjefene er satt til å ivareta.

     Dagbladartiklene
om forfatteres forhold til bibliotek samt kåringen av landets beste
folkebibliotek ble derimot lagt merke til på en positiv måte. Problemet med
disse var at formen var så upolitisk at den ikke skapte debatt.

     I
2009 foregikk det en aktiv bibliotekdebatt i aviser, i form av åpne møter og
ikke minst på Stortinget i forbindelse med at Stortingsmeldingen om bibliotek
ble behandlet og vedtatt. Prosa var en av de som bidro til debatten, men mer
som en deltaker enn en premissleverandør.

 

Kilder:

Prosaartiklene under
samlebetegnelsen biblio09: http://www.prosa.no/bibliotek/index.asp

Dagbladartiklene om bibliotek: http://www.dagbladet.no/bibliotek/

ABM-utvikling.
Bibliotekstatistikken 2008: http://www.abm-utvikling.no/publisert/abm-skrift/abm-skrift-57-pdf

 

 

 

Powered by Labrador CMS