Avfortryllingen av J.K. Rowling

16. april i år fastslo en enstemmig britisk høyesterett at begrepene «mann», «kvinne» og «kjønn» refererer til biologisk kjønn, ikke juridisk kjønn. Tidligere hadde den britiske likestillingsloven av 2010 blant annet blitt tolket dithen at transpersoner med juridisk kjønnsskiftebevis hadde tilgang til offentlige rom forbeholdt kjønnet de hadde skiftet til – transkvinner kunne i teorien benytte kvinnegarderober. Fra og med 16. april 2025, og etter langvarig lobbyisme fra aksjonsgruppen For Women Scotland, var det altså ikke lenger rom for denne tolkningen.

NY SERIE

Det er ingen grunn til å tro at Harry Potter-interessen vil bli mindre i verden når HBO i 2026 år lanserer en ny TV-serie basert på Harry Potter-bøkene. Etter planen skal den gå over minst like mange år som det er bøker i serien, altså sju.

Bildet viser Arabella Stanton som skal spille Hermione Granger, Dominic McLaughlin som skal spille Harry Potter og Alastair Stout som har fått rollen som Ron Weasley. 

Over 30 000 håpefulle skuespillere prøvespilte for hovedrollene.

På en pressekonferanse 12. november 2024 uttalte HBO-sjef Casey Bloys at Rowling var «veldig, veldig involvert i prosessen med å velge forfatter og regissør», og at hennes anti-trans-kommentarer ikke påvirket deres beslutning om å samarbeide med henne. Hun har en rolle som «executive producer» for serien.

Serien skal starte innspillingen nå i sommer i Leavesden i Storbritannia der filmene også ble spilt inn. HBOs Harry Potter-serie skal ha premiere på Max i 2026.

Den britiske TV-produsenten og forfatteren Francesca Gardiner har fått jobben som showrunner. Hun har tidligere vært produsent for serier som His Dark Materials (HBO 2019–2022), Killing Eve (Disney 2018–2022) og Succession (MAX 2018–2023).

Kilder: Variety, IMDb og Deadline.com

Den britiske høyesterettsdommeren Lord Hodge advarte imidlertid mot å lese avgjørelsen som «en triumf for en eller flere grupper i vårt samfunn på bekostning av andre.» Men dagen etter postet den engelske, Edinburgh-bosatte Harry Potter-skaperen J.K. Rowling, en av de største økonomiske støttespillerne til For Women Scotland, et bilde på X av seg selv på dekket av sin norskbygde mega-yacht «Samsara», med en drink i den ene hånden og en lang sigar i den andre, under setningen «I love it when a plan comes together» og emneknaggen #Womensrights. Setningen er et munnhell fra den amerikanske tv-serien «A-Team», forbundet med den evig sigarrøykende og selvtilfredse kommandogruppelederen John «Hannibal» Smith.

Da enkelte kommentarfeltbrukere påpekte at det så ut som Rowling røykte en blunt, en sigar uthult med cannabis, presiserte hun i en påfølgende tweet at det var og ble en sigar: «Even if it decided to identify as a blunt for the purposes of this celebration, it would remain objectively, provably and demonstratively a cigar», la hun til, som for å understreke at tiden for å identifisere hva som helst som hva som helst nå var omme.

De transfobiske greiene

– Jeg vil ikke si at en barndom brast, men jeg kjente at jeg ble irritert.

Det sier en kvinnelig barne- og ungdomsbibliotekar, som er ansatt ved en Deichman-filial i Oslo og som barn var «veldig gira» på Harry Potter. Hun var like gammel som ham da hun leste den første boken, Harry Potter og de vises stein, hvor tittelfiguren, på sin 11. fødselsdag, oppdager at han er en trollmann. Hun var eldre – og hadde identifisert seg som skeiv, utdannet seg både innen kjønnsstudier og til bibliotekar, og fått både venner og kolleger som er ikke-binære og transpersoner – da hun innså at J.K. Rowling er «en rasende transfob». Fordi hun er av denne oppfatningen, og jobber innenfor Deichman-systemet, ønsker hun å uttale seg anonymt.

– Jeg bare skjønner og begriper og fatter ikke at en person som har så høy status, eller hadde det, før hun begynte med de transfobiske greiene … Kan hun ikke slutte med det? spør bibliotekaren.

– J.K. Rowling har sikkert alltid vært transfob, det er ikke det. Men nå har hun tatt et aktivt valg, med postene sine på sosiale medier, og det synes jeg er ufint. Hun har såpass mye penger at hun trenger ikke mer oppmerksomhet. Hun kan være transfob bak lukkede dører.

Fra trollkunst til trolling

Da Rowling i 1995 sendte tre litterære agenter et utdrag fra manuset til den første Harry Potter-boken, som hun i et vedleggsbrev beskrev som egnet for barn mellom ni og tolv år, signerte hun brevet «Joanne Rowling». Det var hennes engelske forlegger Bloomsbury som foreslo at hun endret forfatternavn til et mer maskulint pseudonym, av frykt for at en kvinnelig forfatter ville ha svakere appell hos den forventede hovedmålgruppen, unge gutter, så hun la til initialen «K», etter sin bestemor Kathleen.

Etter at Rowling i 2007 utga sin syvende og siste bok om Harry Potter, var hun ifølge den engelske avisen Sunday Times god for nærmere én milliard pund, eller ti milliarder kroner. Men hun var ikke helt ferdig med Harry Potter, eller med pseudonymer. 

I podkast-miniserien The Witch Trials of J.K. Rowling (2023), som rommer de mest substansielle intervjuene hun har gjort om sin posisjon i transkampen, fortalte hun at hun likte å følge med på de mange internettforumene som sprang opp rundt Harry Potter-universet. Inntil hun på et tidspunkt kom med en «veldig nøytral mening» i en nettdiskusjon, under dekknavn, og «ble angrepet av brukere som sa, i klare ordelag, at jeg bare burde komme meg ut herfra», minnes hun. «Og først syntes jeg bare det var komisk, at man velger å tilbringe tiden sin på det viset. Men etter som tiden gikk, begynte jeg å se på det som mobbing.»

En form for puritanisme

Hun la etter hvert også merke til at Tumblr, den tidlige mikrobloggtjenesten hvor fankulturen rundt Harry Potter samlet seg utover 2000-tallet, var et sted hvor stadig nye kjønnsidentiteter ble myntet, diskutert og omfavnet. Identiteter som «Latinx», «cis-kvinne», «ikke-binær» og «genderqueer» ble alle popularisert på Tumblr, i likhet med ord og uttrykk som skulle komme til å bli assosiert med en gryende sensitivitetskultur, som «mikroaggresjon», «trigger warnings» og «problematisk». (Det er, vel å merke, podkasten og ikke Rowling som argumenterer for at Tumblr «skapte» woke-språket; «The Witch Trials of J.K. Rowling er produsert av det amerikanske medieselskapet Free Press, etablert av den tidligere New York Times-kommentatoren og profilerte woke-kritikeren Bari Weiss.)

«Det var en form for puritanisme som vokste frem, som slo meg som veldig illiberal», sier Rowling. «Jeg begynte å tenke masse på dette, på hvordan subkulturer har sine egne, rigide regler, akseptable overbevisninger og ikke-akseptable overbevisninger … alt blir veldig reduktivt.»

Og det hun tenkte aller mest, var at den nye, aktivistiske bruken av ordet «identifisere» – som hun først «ikke nødvendigvis så på som ondartet», fordi «identitet er viktig for oss alle, for å ha en følelse av et stabilt selv» – ikke bare var frigjørende, men potensielt faretruende. For i og med «aktivismen rundt denne formen for selvidentifisering» kan «en mann med en fullstendig mannlig kropp egenerklære seg som, i hermetegn, kvinne.» Og selv om «alle menn ikke er rovdyr, jeg er klar over det», legger Rowling til i podkasten, hvor hun også forteller at hun ble utsatt for vold av sin første ektemann, «tror jeg at har et veldig realistisk syn, ikke et hysterisk syn, på hva som kan skje med kvinner og jenter dersom man åpner grensene rundt kjønnsspesifikke rom. Så det bekymret meg.»

Den globale landsbyen

I 2012, fem år etter den siste Harry Potter-boken, utga Rowling sin første voksenroman, Den tomme stolen, som ikke skrev seg inn i fantasy-sjangeren. «Tingen med fantasy – det er enkelte ting du bare ikke gjør i fantasy. Du har ikke sex nær enhjørninger. Det er en jernlov», sa hun i et intervju med ukemagasinet The New Yorker, før hun understreket: «Det er ikke det at jeg bare ønsket å skrive om folk som har sex.»

Boken kan også leses som en allegori over 2000-tallets internettkultur, og hva den gjør med hodene (og kroppene) til folk: Det er sexskildringer i Den tomme stolen, men romanen – som utspiller seg i en landsby i England, etter at et eldre sognerådsmedlem, boken og landsbyens moralske grunnpilar, har gått bort – er framfor alt kjennetegnet av en gjennomseksualisert atmosfære. Persongalleriet er i stor grad karakterisert av sin kroppsform, og «krenkbarhet» er, observerte The New Yorker, en «grunnleggende psykologisk tilstand».

Landsbyens delikatesseforhandler er «en overdådig overvektig mann» med en mage som «hang så langt ut over lårene hans at folk flest umiddelbart tenkte på penisen hans når de først satte øynene i ham, og undret seg over når han sist hadde sett den, hvordan han fikk vasket den og hvordan han fikk utført alle de handlinger en penis er laget for»; i et av bokens mer idylliske øyeblikk drikker en mor vin og stirrer ut «på himmelen over den svarte ligusterhekken, som hadde en fin valør av rødrosa», som «brystvortene hennes hadde hatt før de mørknet og fløt ut etter graviditet og amming»; en tenåringsgutt fordriver mattetimene med å «forandre hver eneste null på regnearket til en rynkete anus».

Og når innbyggerne ikke trakasserer og forulemper hverandre IRL, gjør de det på internett: En britisk-indisk jente blir daglig hetset for sin vekt på Facebook, av stadig nye «skjulte profiler», som leder til at hun hver kveld selvskader seg med et barberblad gjemt i øret på sin gamle kosekanin. Trollingen når også sognerådets nettside, hvor kandidater til den ledige plassen i rådet blir utsatt for anonyme karakterdrap. I bokens mest klimatiske (og symbolske) scene hopper en tenåring fra en bro, ned i den stri elven som går gjennom landsbyen, og får leggen «snittet opp av en knust dataskjerm» i vannflaten, før strømmen trekker henne under.

– Sitt eget beist

Den tomme stolen er ikke en etterspurt bok i Oslo biblioteksystem – 11 av 11 ledige, i skrivende stund, 0 på venteliste – men interessen rundt J.K. Rowlings barne- og ungdomsbøker har tilsynelatende holdt seg.

– Mitt forhold til Harry Potter har endret seg mye, delvis fordi jeg er blitt voksen og delvis på grunn av andre ting. Men samtidig ser jeg at barn, uansett hvem de er og hva de finner ut at de er, søker seg fortsatt mot Harry Potter, sier den anonyme Deichman-bibliotekaren.

– Og jeg er ung-ansvarlig her, jeg skal ikke drive med sensur, og sånn sett kan jeg ikke si at du kan ikke lese det der, fordi forfatteren er transfobisk. Og da har jeg på en måte inngått en deal med meg selv, om at det er forskjell på intensjon, motivasjon, verk og personen bak, og hva den personen gjør. For meg er Harry Potter blitt så stort nå, det er blitt sitt eget beist, og trenger ikke å ses i sammenheng med henne. Men jeg synes det er veldig vanskelig å ikke gjøre det.

– Pilen er flyttet

Deichman-direktør Merete Lie synes ikke det er like vanskelig.

«Jovisst kan Deichman fortsatt elske Harry Potter», begynte hun en Aftenposten-kronikk vinteren 2021, som daværende avdelingsdirektør for hovedbiblioteket i Bjørvika. J.K. Rowlings «uttalelser om kjønn og identitet» – på Twitter latterliggjorde Rowling formuleringen «personer som menstruerer», som hun hadde sett brukt på et helsepolitisk nettsted som et alternativ til «kvinne» – hadde fått enkelte bibliotekarer til å motsette seg å «formidle» Harry Potter, observerte Lie. «Men det er problematisk når formidling velges bort fordi man er uenig i forfatterens uttalelser», skrev hun: «Vårt mandat er ikke å levere riktige meninger eller ekskludere tankesett.»

– Det står jeg for, sier Lie i dag.

– Man kan være lei av Harry Potter, det kan være masse andre ypperlige fantasybøker, og av og til kjenner man for å få folk til å gyve løs på noe av den store mengden annen litteratur som fins, men det tenker jeg er noe helt annet enn hvis du legger noe politiske inn i det.

Om noe har den britiske høyesterettsdommen, snarere enn å tilspisse diskusjonen, «flyttet pilen nærmere J.K. Rowling», opplever Merete Lie, «i forhold til at det er helt okei å si at det er to kjønn».

– Men så kan du si at det er litt uinteressant med akkurat den dommen, Deichman-direktøren Lie til.

– For jeg tenker at det prinsipielle i bunn er det viktigste: At vi, uavhengig av hva forfatteren mener, ikke skal sette våre personlige preferanser i veien for hvordan vi jobber.

En form for markering

– Det skal sies at de siste månedene har jeg ikke frontet Harry Potter. Nå setter jeg ut andre fantasybøker i stedet, sier den anonyme barne- og ungdomsbibliotekaren.

– Det er en form for markering, i hvert fall for min egen del. At jeg ikke aktivt har valgt dem ut. Det er juni, da. Pride. Det er viktig å slå ring rundt transpersoner akkurat nå.

Men hun har også nylig sett seg nødt til å kjøpe inn nye utgaver av Harry Potter-bøkene til Deichman-filialen sin, fordi de gamle var lest i filler.

– Og da kjente jeg at det stakk litt. Det er kjipt å putte mer penger i lomma til J.K. Rowling, Men samtidig så er det jo ikke det jeg gjør. For meg hadde det på en måte vært verre om lånerne hadde kjøpt bøkene for seg selv. Jeg vil heller at de leser bøkene hos oss. Her er det, la oss si, 40 lån per bok før de er fillete, anslår hun.

– Da er det 40 stykker som ikke har kjøpt boka.