Privatpraktiserende bibliotekarer i en jappetid

Det må ha vært en vårdag tidlig i 1985, og jeg tror jeg møtte henne i den trange gangen i andre etasje utenfor studentbiblioteket den gang Bibliotekskolen hadde tilhold i Dælenenggata 26. Jeg minnes at hun ikke var kledd som en bibliotekar, ikke oppførte seg som en bibliotekar og ikke snakket som en bibliotekar. Men mer enn hennes pene åttitallsdrakt og spisse skulderputer var jeg nok mest imponert over hennes smale stresskoffert, og jeg husker ikke om det var en Gucci. Som barnebibliotekar i et nokså likesinnet miljø av andre barnebibliotekarer på Deichmanske bibliotek følte jeg at hun representerte noe annet, noe fremmed, og noe som kanskje var mer i takt med tidsånden på åttitallet.

Åttitallet er i mine øyne kanskje en av de mest spennende tidsepoker i nyere norsk historie, og jeg mener det endret samfunnet mye mer radikalt enn selv det syttitallet med kvinnekamp og gryende miljøaktivisme var i stand til. Det fremste kulturelle uttrykk for dette var unge, ambisiøse, karriereorienterte individer, født på femtitallet, som fant seg vel til rette med å være «Young aspiring professionals», eller japper, som det etter hvert ble hetende på norsk.

YAP ble første gang brukt i Dagbladet i desember 1984. Spesielt i perioden fra dette året til børskrakket ved utgangen av 1987 satte de sitt preg på et samfunn hvor ny kredittlovgivning gjorde det mulig å låne store beløp uten særlig sikkerhet, og hvor såkalte turbokapitalister kjempet om hederskronte industriselskaper. Samtidig ble nye forretningskonsepter etablert i form av en rekke nye selskaper som ikke alle hadde livets rett. Eller som det formuleres i boka 80-tallet: Historien om et misforstått tiår: «Felles for majoriteten av de nye selskapenes frontfigurer er et velutviklet ego og en relativt avslappet holdning til tradisjonelle næringslivsdyder som substans og soliditet.»

Spesielt inntrykk på unge, sårbare barnebibliotekarer gjorde kanskje likevel mest den såkalte champagnetavla på utestedet «Barock» i Oslo. Her fikk gjester egne plaketter med inngraverte navn om de bestilte flasker på henholdsvis 6 og 9 liter. «Det var årene for de unge velutdannede, veltrente og vellykkede, for ikke-røykerne som spilte squash, drakk cappuccino og likte Pavarotti. Som stilte krav til seg selv, og som ville opp og frem i data, bank, forsikring og olje», slik det forklares av Liv Berit Tessem og Kjetil Wiedswang i YAP. De ble sjelden elsket, men det var ingen vei tilbake til etterkrigstidens sosialdemokratiske reguleringssamfunn, slik Store norske leksikon uttrykte det.

Mitt møte i gangen den dagen het Stine Berner, og hun var den første og eneste privatpraktiserende bibliotekar jeg noen gang har møtt. Hun hadde etablert sitt lille firma, InfoS, ved årsskiftet sammen med Turid Estelle Windingstad, og fortalte meg varmt og entusiastisk om sin nystartede karriere. Noen typisk japp var hun nok slik sett ikke, men hun utstrålte noe av den samme energien og optimismen som tilkjennega mange av gründerne bak datidens oppstartfirmaer.

Hennes firma vekket oppsikt også utover Det må ha vært en vårdag tidlig i 1985, og jeg tror jeg møtte henne i den trange gangen i andre etasje utenfor studentbiblioteket den gang Bibliotekskolen hadde tilhold i Dælenenggata 26. Jeg minnes at hun ikke var kledd som en bibliotekar, ikke oppførte seg som en bibliotekar og ikke snakket som en bibliotekar. Men mer enn hennes pene åttitallsdrakt og spisse skulderputer var jeg nok mest imponert over hennes smale stresskoffert, og jeg husker ikke om det var en Gucci. Som barnebibliotekar i et nokså likesinnet miljø av andre barnebibliotekarer på Deichmanske bibliotek følte jeg at hun representerte noe annet, noe fremmed, og noe som kanskje var mer i takt med tidsånden på åttitallet. Åttitallet er i mine øyne kanskje en av de mest spennende tidsepoker i nyere norsk historie, og jeg mener det endret samfunnet mye mer radikalt enn selv det bibliotekarenes egne rekker, og 4. september 1985 hadde Aftenposten en egen reportasje om InfoS med tittelen «De første informasjonsmeglere». Her ble det annonsert med at «[b]iblioteket trenger ikke være den eneste arbeidsplass for en bibliotekar», og selskapets lille nisje var problemene som private firmaer hadde med å orientere seg og finne fram til nyttig og nødvendig informasjon. Helt ukontroversielt kan det likevel ikke ha vært, siden gründerne tydeligvis kjente behov for å understreke at initiativet deres nok ikke ville undergrave stillingsmarkedet for bibliotekarer.

Dette var et ømt punkt og ble fulgt opp i en artikkel i Bok og bibliotek tidlig i 1986. Under overskriften «Bibliotekarens kompetanse kan utnyttes mer effektivt » ble Stine Berner konfrontert med om hennes firma spekkhogget i det fritt tilgjengelige informasjonstilbudet som fantes i norske offentlig bibliotek. Men dette ble kontant avvist. «At en bedrift velger å benytte oss i stedet for en kontorassistent for å løse et informasjonsproblem, øker effektiviteten også for bibliotekene.» Og videre: «Når vi går inn i en bedrift uten bibliotek og bistår den med å bygge opp et informasjonssystem eller løser konkrete gjenfinningsoppdrag, skaper vi også en bevissthet om informasjonens betydning og – forhåpentligvis – om bibliotekarens kompetanse.»

Ett år etter oppstarten er det altså fortsatt liv i bedriften, men Stine Berner legger ikke skjul på at det er vanskelig å finne den riktige kanalen for å markedsføre seg overfor aktuelle kunder. Antakelig var det like vanskelig for menigmann da som nå å forstå at skreddersydd informasjon faktisk kan beløpe seg til en god del kroner. Men hun oppsummerer sine erfaringer med at «[v]i er fornøyde så langt. Riktignok tar tingene lenger tid enn man tror til å begynne med. Ressursene setter grenser. Regnskap, administrasjon og markedsføring tar mye tid. Vi har forsøkt å få tilgang til UB’s database, men har så langt hatt visse vansker med det».

Man kan likevel ikke si at Stine Berner kastet seg uten vett og viten ut i en karriere som informasjonsmegler. Hun tok eksamen på Statens bibliotekhøgskole våren 1984 med hovedoppgaven Behovet for informasjonsmeglere i Norge.¹ I forordet skriver hun at «[o] ppgaven er resultatet av 5 måneders mer eller mindre intenst arbeid», og på de følgende 57 sider blir det plass til både en historisk oversikt og litt om status i USA og Europa. Om Norge konstaterer hun at her finnes det ikke noen slik privat tjeneste tilgjengelig, men hun har en tro på at det vil være et marked for dette også i Norge.

Hun er også sikker på at en yrkesbakgrunn som bibliotekar vil være gunstig for en informasjonsmegler, og tilføyer: «En enkelt bibliotekar som informasjonsmegler må analysere etterspørselen og deretter dekke de delene som utdannelsen kvalifiserer til. Siden bibliotekarutdannelsen i dag er sammensatt av forskjellige valgmuligheter, ville flere bibliotekarer som arbeidet i samme informasjonsmeglerfirma, kunne tilby et større spekter av tjenester.»

Stine Berner hentet naturlig nok mye av sin faglige inspirasjon fra USA som kunne skilte med flere suksessrike informasjonsmeglerfirmaer, og hvor hun også høstet mesteparten av innførslene til litteraturlisten sin.

Av norske forbilder var det få, men hun nevner i oppgaven to norske bibliotekarer som i 1958 startet sitt eget konsulentfirma. I den forbindelse skriver hun: «Det kunne ha vært interessant å finne ut hvordan de drev dette firmaet, hva slags oppgaver de påtok seg, og eventuelt hvorfor de sluttet virksomheten.»

Den ene av dem, Torborg Collin fra Kristiansand, var tydeligvis en energisk dame som bl.a. hadde ledervervet i flere perioder for Norske Forskningsbibliotekarers Forening. Dessverre døde hun tidlig, og Oslo katedralskole, hennes daværende oppdragsgiver, hyllet henne i en nekrolog nok mest i kraft av å være en eminent katalogisator, og noe mindre for hennes andre mer menneskelige egenskaper. Eller som det ble skrevet: «Vår gamle boksamling er aldri blitt så nøye videnskapelig beskrevet og katalogisert som de hyllene hun rakk å gjøre ferdig før hun gikk bort. Vi hadde håpet at hun skulle fullføre katalogiseringen av hele den gamle boksamlingen frem til år 1650 i løpet av inneværende år. Det skulle altså ikke bli slik. Men det hun har gjort, er så nøyaktig og så vel gjennomarbeidet at den som tar opp arbeidet efter henne vil få en relativt lett oppgave.» Riktignok er hvert enkelt menneskeliv unikt, og nekrologene likeså. Men jeg tror likevel at det innenfor sin genre på mange måter ikke finnes maken til denne noe sted.

Lars Egeland skrev i Bok og bibliotek i 2015 at «[d]et er en lite skjult hemmelighet at mange yrkesveiledere har pekt på bibliotekaryrket som en mulighet for innadvendte og stillferdige mennesker som lurte på hva de skulle bli». Men er det slik at yrket også tiltrekker seg mennesker med visse karaktertrekk? Er det flere i vår profesjon enn i andre yrker som er glad i bøker, er hjelpsomme og vennlige, tålmodige og pålitelige og med et (kanskje for godt) øye til detaljer og grundighet? Mathias Gundhus forsøker å fange bibliotekstudentenes personprofil i sin bacheloroppgave i 2017, «Valget av bibliotekarstudiet – basert på introverte eller ekstroverte verdier?». I svarene han fikk, er det nok en tendens til at studentene i hvert fall tidlig i studiet skårer noe lavere på det å være innovative, kreative og initiativrike. Det som da beveget unge studenter mest til å velge bibliotekaryrket, var at de opplevde seg som pålitelige, empatiske, engasjerte, ryddige, strukturerte og ikke minst vennlige.

Dette kan i så fall støtte opp om mitt inntrykk av at både Stine Berner og Torborg Collin representerte et nokså markant mindretall av bibliotekarer som ikke lot seg lokke av våre yrkessøstres valg av arbeidsplasser. På et medlemsmøte i NFF/Bergen i oktober 1986 er InfoS og bibliotekarer som private næringsdrivende tema for kvelden. Mot slutten av referatet skrives det: «INFOS må i sitt daglige arbeid bruke egenskaper bibliotekarer vanligvis ikke er så flinke til å utnytte. De må ha initiativ, være kreative og stadig finne på nye metoder, og de må ha en pågående holdning.» Eller for å sitere en høyerestående kilde: «For mange er kalt, men få er utvalgt.»

På skolen denne vårdagen i 1985 var jeg på flukt, akkurat som jeg hadde vært på flukt fra Arendal ti år tidligere. Den gang måtte jeg bort fra den byen som er så vakker og kjedelig at man blir drevet til vanvidd. Den eneste mulige fluktruten gikk via høyere utdannelse og det som senere ble benevnt som klassereisen. I 1985 var jeg altså igjen på flukt, nå fra gode kollegaer i barneavdelingene på Deichmanske bibliotek. Denne massive ansamling av en unison yrkesgruppe disiplinerte oss mer effektivt enn noe Nord-Korea kunne pønske ut, og jeg var ikke modig eller sterk nok til å gå mot strømmen enten det gjaldt bokvalg eller meninger.

Derfor hadde jeg overfor mine arbeidsgivere på Deichmanske bibliotek grått meg til Bibliotekskolens forberedende kurs for dem som ønsket å søke på videreutdanning i informasjonskunnskap og EDB. Her traff jeg altså Stine Berner, som jeg beundret, men samtidig vurderte som en svært eksotisk plante. Jeg hadde ikke selv mot til å gjøre som henne, men møtet inspirerte meg til å tenke nytt i jakten på en annen jobb. Nøkkelen var en elendig eksamen i Pascal-programmering og ivrig jakt etter stillinger som brøt med bibliotekarstemplet. Tilfeldig nok fant jeg året etter en utlysning som konsulent i Statens edruskapsdirektorat som krevde «utdanning og erfaring fra fagområdene bibliotek og/eller informatikk». Heldigvis var man ikke veldig kresen der i gården, og jeg fikk jobben, som langt på vei senere har definert hele min yrkeskarriere og mitt liv.

Det er lite informasjon å finne om den videre skjebnen til InfoS. Begge entreprenørene hadde en solid faglig bakgrunn med bibliotekarutdanning og universitetsfag i finsk, spansk og statsvitenskap. Men det nevnes også at firmaet ikke inkluderer litteratursøk online. Begrunnelsen var at «InfoS har erfart at norske bedrifter primært er ute etter norsk informasjon om norske forhold». Prisen for oppdrag var satt til 300 kroner i timen. Det var det samme beløpet som barnebibliotekarer på Deichmanske bibliotek på den tiden ble anbefalt å ta for å holde foredrag i barnehager.

I 1986 finner man riktignok tre annonser for InfoS i Norsk mediehåndbok, men deretter er det helt taust. På denne tiden dukket det også opp en konkurrent til InfoS med navnet Axess Information Services, som holdt til i Langes gate nær Rikshospitalet. Det kunne skilte med flere ressurser, både økonomisk og personalmessig, og hadde også en mer pågående reklameprofil. Det utga Nordisk online håndbok og arrangerte konferansen Oslo Online etter mønster av London Online i flere år rundt nittitallet. Kanskje det likevel ikke var så rart at InfoS gikk undergangen i møte. Og da som nå er det jo slik at anslagsvis bare ett av fem nystartede firmaer overlever sine første fem år.

Høsten 2010 dør dessverre Stine Marie Berner altfor tidlig, og historien lukker seg. Begrepet informasjonsmegler har i våre dager fått en mye mer odiøs klang og koples opp mot innhenting av personopplysninger og påvirkning av digitale konsumenter. Ett eksempel er Cambridge Analytica, som vi kjenner fra presidentvalgkampen som brakte Donald Trump til Det hvite hus. Hvorvidt frittgående bibliotekarer var involvert i den prosessen, vites ikke.•