NYHETSKOMMENTAREN: Du er blitt lurt, Vigdis
Nasjonalbibliotekets stort oppslåtte pilotprosjekt er foreløpig berget som fødte ei mus. Mens 88 000 av de 100 000 norske titlene som er falt i det fri, ikke er digitalisert ennå (og bare 1200–1300 er tilgjengelige), har NB i våres blenget ut 200 000 kroner ikke til rettighetshaverne, men til en av rettighetshavernes organisasjoner for – ja, for hva? For at folk skal kunne lese på skjermen noen bøker fra nordområdene som knapt noen har spurt om å få låne noen gang.
Et «pilotprosjekt» formelig roper om arbeidsro. Greit. La dem samle erfaring. Problemet er at den erfaringen de etterstreber, er fra fortiden og ikke fra fremtiden. Her synes alle å se i feil retning – bakover.
Allerede i dag kan man finne og identifisere et hvilket som helst dokument blant milliarder av dokumenter fra hele verden i løpet av brøkdeler av et sekund. I morgen vil man også kunne finne en hvilken som helst forfatter bak et hvilket som helst dokument, og gjøre opp for seg direkte med denne forfatteren etter de rettigheter forfatteren har, rettigheter som kan identifiseres meget lett og umiddelbart.
Google har allerede fått dette til å virke på annonsesiden. Du og jeg kan – etter en avtale med dem – legge inn en annonse på nettstedet vårt, og Google vil honorere oss for hvert klikk. Teknologien eksisterer naturligvis for å gjøre det samme med opphavspersoner til åndsverk. Det eneste som skal til, er at et stort internasjonalt forlag bryter jernringen og inngår en avtale med Google. Så ruller snøballen.
Tiden har gått fra de kollektive rettighetsordningene. De ble i sin tid opprettet fordi det var vanskelig inntil det umulige å honorere forfattere enkeltvis for bruken av deres åndsverk. La meg gjenta og understreke: Det er ikke noe prinsipielt som taler for å betale en forfatterorganisasjon istedenfor en forfatter. Det var et praktisk behov. Dette praktiske behovet eksisterer ikke lenger. En del forfattere har innsett det – men ikke organisasjonene deres.
På en besynderlig måte er bibliotekene blitt gisler i en brødnid der det stilles noen helt urimelige krav fra monolittiske aktører av mange slag, fra internasjonale storforlag bak dyre vitenskapelige tidsskrift til rettighetsorganisasjoner som påberoper seg et grunnlag de ikke har.
Det er sørgelig, men knapt helt uventet, at Nasjonalbiblioteket viser så liten selvstendighet og dristighet, spesielt i et pilotprosjekt.
I tillegg er det nye tilbudet så tungt å bruke at det virker ugjennomtenkt. Sannsynligvis er det satt opp i en fei. Kanskje for å vise at, vel, noe gjør vi da, i 2007?
Men det som trengs, er ikke bare noe mer. Det er noe annet.
Red.