Norsk bibliotekforskning – de som gikk foran
I januar 1940 – altså for 70 år siden for den som er
rask i hoderegning – startet det første studentkullet opp på Statens
bibliotekskole – det som i dag er den bibliotek- og
informasjonsvitenskapelige
utdanningen ved Høgskolen i Oslo. Selv om det skulle gå mange ti-år fra
etableringen av en yrkesutdanning til vi i Norge fikk noe som ligner et
bibliotek- og informasjonsvitenskapelig forskningsmiljø, var
opprettingen av en
bibliotekskole en helt nødvendig forutsetning for den
forskningsvirksomheten vi
etter hvert har fått. Når vi om få år forhåpentligvis har et
doktorgradsprogram
i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved Høgskolen i Oslo, var det som
skjedde
i januar 1940 frøet som dette har vokst ut av. Det er grunn til å se seg
tilbake – peke og milepæler og identifisere noen av dem som har bidratt
til å
legge den grunnmuren for forskning som vi i dag kan bygge videre på…
– Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo, avd. JBI
I januar 1940 – altså for 70 år siden for den som er
rask i hoderegning – startet det første studentkullet opp på Statens
bibliotekskole – det som i dag er den bibliotek- og informasjonsvitenskapelige
utdanningen ved Høgskolen i Oslo. Selv om det skulle gå mange ti-år fra
etableringen av en yrkesutdanning til vi i Norge fikk noe som ligner et
bibliotek- og informasjonsvitenskapelig forskningsmiljø, var opprettingen av en
bibliotekskole en helt nødvendig forutsetning for den forskningsvirksomheten vi
etter hvert har fått. Når vi om få år forhåpentligvis har et doktorgradsprogram
i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved Høgskolen i Oslo, var det som skjedde
i januar 1940 frøet som dette har vokst ut av. Det er grunn til å se seg
tilbake – peke og milepæler og identifisere noen av dem som har bidratt til å
legge den grunnmuren for forskning som vi i dag kan bygge videre på.
De første
ti-årene av sin eksistens var bibliotekskolen nærmest å betrakte som en
etatsskole. Utdanningen var kort. Man hadde ikke en egen stab med akademisk
kompetanse. Bindingen til praksisfeltet var tett. Her var ingen forutsetninger
for forskning.
Den som
løste opp i dette og bidro til å utvikle bibliotekskolen fra etatsskole til
høgskole, var først og fremst Gerd Wang. Da hun ble ansatt som rektor i 1952,
var hun den eneste fast ansatte. I 1975 da hun døde, hadde skolen en lærerstab
med utdanning på hovedfagsnivå som ikke lå så langt unna dagens nivå.
Gerd Wang
var en rektor som kanskje ikke var elsket av alle. Da bibliotekskolen ble
integrert i Høgskolen i Oslo i 1994, var forfatteren av denne artikkelen på et
lederkurs i den nye organisasjonen. Kurset ble innledet med et rollespill der
den som spilte leder gjorde alle de feil i forhold til lærebøker i ledelse som
det er mulig å gjøre. – Nå har vi naturligvis overdrevet – ingen av dere har
møtt en slik leder i virkeligheten, sa de kursansvarlige da rollespillet var
over. Inger Cathrine Spangen som da var direktør på den nye avdelingen for
journalistikk, bibliotek og informasjonsfag lente seg over mot meg og hvisket:
– Det har jeg. Det var Gerd Wang hun tenkte på.
Men Gerd
Wang fikk til ting. Hun bidro avgjørende til å bygge plattform for forskning og
høyere utdanning i bibliotek og informasjonsvitenskap her i landet. Derfor står
navnet hennes skrevet med gullskrift i faghistorien. Og så illustrerer hun at
det ikke alltid er den som følger A4-oppskriftene i ledelseshåndbøkene som
oppnår resultater.
Etableringen av
Norsk dokumentdata i 1973 representerte en annen avgjørende milepæl i
utviklingen av norsk bibliotekforskning. ND var et forsknings- og
utdanningsprogram under NTNF – Norges teknisk-naturvitenskapelige
forskningsråd. Entreprenøren bak dette programmet var Per Ongstad – seinere
dosent ved bibliotekskolen. Norsk dokumentdata drev dels forsknings- og
utviklingsarbeid knyttet til bibliotekautomatisering, dels en aspirantutdanning
på hovedfagsnivå – et utdanningsprogram som var forløperen til dagens
masterutdanning i bibliotek- og informasjonsvitenskap. Da
dokumentdataprogrammet ble avsluttet på begynnelsen av 1980-tallet, ble det
videreført i form av en oppdragsforskningsavdeling og en hovedfagsutdanning
rettet inn mot bibliotek og EDB ved bibliotekskolen.
En av
forskerne i dokumentdataprogrammet, seinere ved Statens bibliotekhøgskole og
Høgskolen i Oslo, var Liv Holm. Med henne fikk det norske bibliotekmiljøet en
forsker på bibliotek og EDB som sto i fremste rekke internasjonalt. BIBNETT 1
og 2 var pionerprosjekter rettet inn mot kommunikasjon mellom datamaskiner i
nettverk som Liv Holm sto bak ved inngangen til 1980-tallet. På 90-tallet ledet
hun det store EU-prosjektet ONE – Opac Network Europe – som utviklet metoder
for å søke på tvers av ulike biblioteksystem i Europa.
Virksomheten i
BRODD og innsatsen til faglige pionerer og entrepenører som Per Ongstad og
Liv Holm representerer en annen milepæl i utviklingen av norsk
bibliotekforsknming.
Fra inngangen til 1980-tallet og fram til høgskolereformen
i 1994 var Tor Henriksen rektor på bibliotekhøgskolen. Historien til norsk
bibliotek og informasjonsvitenskapelig forskning kan ikke skrives uten å peke
på den utviklingen som skjedde ved skolen i hans rektortid. Det er den tredje
stolpen i byggverket. Særlig viktig var Tors internasjonale orientering og hans
rolle som inspirator og igangdytter. Han hadde tette og nære kontakter ikke
bare med de andre nordiske miljøene, men også med sentrale forskningsmiljø i
Storbritannia og USA. Gjennom det bidro han avgjørende til å knytte bibliotek-
og informasjonsfaget i Norge til det europeiske og internasjonale fagmiljøet.
Internasjonale forskningskonferanser som IRFIS ble lagt til bibliotekskolen og
kontakter ble knyttet mellom Dælenenggata og de fremste forskningsmiljøene i
Norden, Europa og USA. Bibliotekskolen arrangerte nordiske sommerskoler for
forskning og faglig ansatte ble stimulert til og dyttet i gang med forskning.
Jeg er helt sikker på at jeg ikke hadde utviklet meg som bibliotek og
informasjonsforsker dersom ikke Tor Henriksen hadde dyttet meg i gang og lagt
forholdene til rette på 1980 og 1990-tallet.
I Tor
Henriksens rektortid ble også de siste restene av bibliotekskolen som
etatsskole avviklet. Skolen ble en del av høgskolesystemet. Det var viktig for
å gi den nødvendige avstanden til praksisfeltet som god profesjonsfaglig
forskning forutsetter.
Men et byggverk må ha stolper i alle fire hjørnene. Høsten
1995 vedtok Norges forskningsråd å etablere et eget bibliotekforskningsprogram
med det formål å utvikle formell forskningskompetanse i form av doktorgrader. Statens
bibliotektilsyn og daværende bibliotekdirektør Asbjørn Langeland spilte en
avgjørende rolle i å drive fram det spleiselaget mellom Tilsynet,
Riksbibliotektjenesten, Nasjonalbiblioteket og forskningsrådet som programmet bygde
på. Men vi trengte litt svenskehjelp også. Daværende leder for bibliotekskolen
i Borås – Romulo Enmark, en av de store entreprenørene i nordisk
bibliotekforskning – ledet arbeidet med den utredningen som til slutt
overbeviste Forskningsrådet om at bibliotek- og informasjonsfeltet var verdt et
eget forskningsprogram. Han ble også leder i programstyret. De første
stipendene ble delt ut høsten 1996 og programmet ble avsluttet ved utgangen av
2001. Følgende tall kan illustrere den betydningen dette programmet hadde: Da
Forskningsrådet i 1995 vedtok å opprette programmet, hadde ingen av de om lag 25
lærerne på bibliotek og informasjonsstudiene ved Høgskolen i Oslo doktorgrad. Da
den siste med stipend fra programmet disputerte – det skjedde noen år etter
programmets avslutning i 2001 – hadde 10 av lærerne denne kompetansen.
Bibliotekforskningsprogrammet bidro slik til en formidabel fagutvikling i det
bibliotek- og informasjonsfaglige miljøet generelt og ved bibliotek- og
informasjonsstudiene i Oslo spesielt.
Men frøet ble
sådd i januar 1940. Og når vi nå forhåpentligvis snart søker om å få
akkreditert et doktorgradsprogram skal vi huske at vi står på skuldrene til
faglige pionerer og entrepenører som Gerd Wang, Per Ongstad, Liv Holm og Tor
Henriksen.
– Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo, avd. JBI
