Nå har de funnet hverandre

Vi skriver seint april, skikkelig seint april, og utenfor Harstad bibliotek klistrer snøfillene seg til vinduer, mennesker og adolfkanoner. Verden farges hvit – igjen. Så smelter den, og ritualet starter på nytt.

Let it snow. 1300 kilometer skiller Ordkalotten, Hamsundagene, Petter Dass-dagene og FinnLitt. Men i dag er de samlet.

Gardinene dras for og stenger verden ute idét powerpointen sveives igang. Iver, slagkraft og gjensynsglede dirrer i rommet. Idéen oppsto, som de ofte gjør, en gang folk møttes fysisk. Første frø til en egen festivalklynge i nord ble plantet da hoder kakket sammen under Ordkalotten tilbake i 2023.

23 videomøter og en søknad senere møtes 14 litteraturfestivaler fra hele landsdelen fysisk for aller første gang under nordnorsk bransjetreff for litteratur. Et gjennomgangstema preger bransjetreffet: Faren for at litteratur nord for Trondheim blir en anekdote. Litteraturstrategien i Nordland, Troms og Finnmark går nemlig ut i 2026. Hva skjer da?

Rundt møtebordet

– Velkommen! Endelig! sier Marit Edvardsen, prosjekteier og økonomisk klynge-ansvarlig, leder for Spor i Ord og Narvik bibliotek, og sveiver opp en powerpoint der målene til klynga står:

• PROFESJONALISERE LITTERATURFELTET
• SKAPE MØTEPLASSER OG SAMARBEID
• STYRKE LITTERATURENS PLASS I SAMFUNNET
• ØKE SYNLIGHET OG FINANSIERING FOR FESTIVALER

I løpet av de mange videomøtene ble forresten det ikke bare lagt slagplaner, ei arbeidsgruppe bestående av Christina Årst på Nordnorsk Forfattersentrum, Anita Overelv på Hamsunsenteret og Marit Edvardsen har også tråklet sammen en søknad som gav uttelling: Et vedtak fra Kulturrådet på 525 000 kroner over tre år.

Så, hvem er medlemmene i klynga? I lunsjen er det tacobuffet og kruttsterk kaffe. Her er festivalsjefer og primus motorer for Bokstrom, Hamsundagene, Ordkalotten og FinnLitt. Kommer de til å velge lefse eller skjell? Er de hard på chilisausen? Longyearbyen litteraturfestival er med kun i ånden - de begrenser reisevirksomhet og bruken av fly - og en del andre klyngemedlemmer er visst bundet opp i dag av et visst Jon Fosse-foredrag på Slottet.

Det Vilde Ord, Reginedagan, Petter Dass-dagene og Bokdagene i Rana er der, men også forfattere og forum fra Stabburet Skrivekollektiv i Tromsø, Foreninga samiske forfattere og Forfattersentrum Nord-Norge er samlet rundt bordet for å bryte tacoskjell.

– Vi har alltid visst om hverandre, men ikke hatt noe formelt samarbeid. På Ordkalotten 2023 slo det oss at hvis vi går ilag om å søke midler og organiserer oss litt, så er det større sjanse for å få penger. Det her er en vinn-vinn. Vi har gått og grunnet på dette ganske lenge, sier Edvardsen.

– En ting er kompetansen vi opparbeider oss, en annen ting er det sosiale. Det er jo det som er kult - for det første treffer man nye folk. Og så blir man kjent med de folkene man vanligvis bare treffer i forbifarten, sier Marit Edvardsen.

– Lite kred til litteratur

Synergiene gror, spirer og flettes sammen for hver munnfull. Å samles rundt bordet på dette viset kommer ikke av seg selv med skarve 500 000 mennesker spredt over et område på størrelse med Nord-Korea, med fjorder, nes og vidder. Hvis vi inkluderer Svalbard snakker vi om et område større enn Tunisia – bare med en tynn tjuefemtedel av folketallet.

Samarbeidet om litteraturen i dette området er til dels backet opp i Den nordnorske litteraturstrategien som ble banket av fylkestingene i Nordland, Troms og Finnmark for 2017 til 2021 og videreført til 2022-2025. Hva skjer etter 2025?

– Vi synes litteraturbransjen i nord er særdeles stemoderlig behandlet på regionalt og nasjonalt plan - det bærer preg av svekking og sentralisering, lite penger og kred til litteraturfeltet som kunstarena. Uten en strategi og et forpliktende plandokument ser vi bare at litteraturen får enda dårligere kår, sier Marit Edvardsen.

Det er dette de vil påvirke med festvalklynga, som skal skrive et brev til fylkespolitikerne der de forteller hvem de er og hvor viktige de er for at litteraturfeltet og bransjen skal bestå, for forfatterne, for bokhandlerne og for det lesende folk (som jo ikke er økende, heller tvertimot), for leseferdigheter, formidling av de gode historiene, for å bevare den sosiale møteplassen og meningsbrytningsarenaen.

Leirbål

Hvordan bygger man samfunn og miljø når folk bor på hvert sitt nes? Hvor skal samtalen foregå? I Avisa Nordland som dekker Bodø og omegn? I Facebooks bakgater der man kjører slalåm mellom algoritmene? Rundt digitale leirbål som røyklegger tilhørerne og får øynene til å svi? Hva er møteplassene våre, hvor finner samtalen sted? Hvordan klarer vi å lime sammen samfunn, mennesker og liv?

I større og større grad er det kanskje nettopp litteraturfestivalene som har evne (og slegge?) til å sondere terrenget, slå ned noen gjerdestolpet og skaper et faktisk leirbål: Festivalarenaen.

På Hamsundagene i nær fortid, opplevde arrangørene at høyreekstreme besøkte festivalen og la press på samtalene og debatten og opptrådte truende, langt over grensene. En situasjon de ikke har vært borti før, men er forberedt på å måtte håndtere fremover.

– Det ble en vekker. Samfunnet vårt er under press, kulturen er under press, litteraturen er under press, og vi må rett og slett ruste oss for å stå imot og legge en felles strategi for hvordan vi skal handtere disse kreftene, sier Anita Overelv.

Dette er et arbeid som skal tas opp under klyngas neste fysiske møte i forbindelse med Ordkalotten i Tromsø i november. Kanskje blir det taco der og. 

Mellom rølp, kultur og næring

Knut Oterholm og Tonje Vold har forsket på hva litteraturfestivalene betyr for folks liv, hvordan festivalene skaper fellesskap og ritualer, og betydningen de har for tilknytning og identitet i et miljø. I rapporten sin fra 2022 nikker de to til den australske litteratursosiologen Simone Murray, som mener at bokfestivalens betydning ikke kan overvurderes:

There can be no adequate comprehension of how literary culture operates in the twentyfirst century, without taking into account the transformative impact book-festival culture has had on literature’s public face ... Festival culture is literary culture.

Til Norge kom festivalene for alvor på 1990-tallet, spredt over sentrale og perifere strøk. Mellom rølp, kultur og næring - undertittelen på den norske sosiologen Aksel Tjoras antologi Festival! er kanskje treffende også når det gjelder litteraturfestivaler.  

Kapasitet og "pæng"

Marit Edvardsen trykker på klikkeren igjen. Neste lysbilde på lerretet viser hva Klynga skal gjøre:

• Erfaringsdeling og kompetanseutvikling
• Utvikling av litteraturformidling og programstrategi
• Arbeid for økt finansiering og bærekraftig drift

Det klikkes igjen. De forventer å få til:

• Økt kompetanse i arrangørfeltet
• Høyere prioritet for litteratur i kulturpolitikken
• Økt publikumstilslutning
• Mangfold og inkludering
• Etablere et varig nettverk

– Vi har masse å tjene på å slå oss sammen om ting som ikke alle som jobber med festival nødvendigvis har så mye kapasitet, penger eller overskudd til å ta seg av.

Med biblioteket i midten

I klynge-miksen er det tre bibliotek: Svalbard, Bodø og Narvik. Men samtlige festivaler i klynga samarbeider tett med fylkesbiblioteket og sine lokale bibliotek. Det betyr at biblioteket som arrangør og arena fyller sko som ellers kanskje ville stått tomme. Bibliotekarer og biblioteksjefer strekker deltidsstillingene sine i høyden og bredden og skriver timer som med gaffel i snø for å få litteraturfestivalhjulet til å gå rundt.

– Som regel er man så f**** blakk, at man er avhengig av å få inn eksterne midler. De færreste av oss har tid og kapasitet til søknader. Dette er en av tingene klynga virkelig kan samarbeide om, drømmer prosjekteier Edvardsen.

Nytt klikk. 

Klynga skal dessuten jobbe for å:

• Ta vare på kompetansen i nord
• Motvirke sentralisering
• Skape møteplasser for å kunne benytte kompetansen i regionen på tvers
• Skape yrkesmuligheter og et bedre næringsgrunnlag for kreative næringer i Nord-Norge.

For hvem er det som skriver litteraturen det skal festes om? Hvilke kår har forfatterne?

– Når forfattere lever på fattigdomsgrensen er det fare for uttørking og fraflytting. Ved å satse på litteraturfestivalene og dette nettverket vil kunne bøte på dette i noen grad, sier Edvardsen.

Klynga ser for seg at samarbeidet skal bli positivt for forfatterne i nord på flere måter.

– Det er noe med å løfte opp de stemmene som ikke er så synlig. Det kan man få til i lag i mye større grad enn om man skal oppdage og jobbe frem stemmer hver for seg. Forfatterne får også en arena da kan henvende seg til, “selge seg inn” til, og de kan kanskje i større grad gjenbruke konsepter fra festival til festival. Dette tenker vi kan bli gunstig for forfatterne.

– Hvordan ser litteratur-nord ut om fem år?

– Vi tror folk kommer til å fortsette å skrive - det kommer ikke til å gå nedenom og hjem med skrivinga i landsdelen. Litteraturfestivalen er nok en enda viktigere arena for å sette ting på agendaen, styrke ytringsfrihet og skape debatt.

De lange linjene

Nå snuser klynga på å etablere en permanent struktur og søke om Innovasjon Norges nettverksstøtte. Kanskje blir det muligheter til å få til en stilling, et menneske som kan gjøre søknad og administrasjon på vegne av festivalene?

– Og hvis noen har lyst til å gjøre noe lignende, deler vi gjerne erfaringer. Vi har delt søknaden en gang allerede, sier Edvardsen.

Arbeidet til klynga skal nemlig også kunne overføres til andre aktører som ønsker en regional møteplass og organisering. Det er plass til flere i tacobuffeten.