Utgave: 2/2021

Nå begynner forskningen å komme

Bibliotekene og korona

Bibliotek

Hvordan har bibliotekfeltet møtt pandemien? Nå begynner de første publikasjonene som analyserer dette forskningsmessig å komme. Noen artikler analyserer responsen fra bibliotekfeltet internasjonalt, andre ser på hvordan bibliotekene og bibliotekarene i ett enkelt land har møtt koronaen, mens andre igjen ser på hvilke effekter overgang til digitale tjenester har på sosiale ulikheter.

Et svært interessant eksempel på det siste temaet er artikkelen Inequalities in learning opportunities during Covid 19 – evidence from library takeout. Artikkelen er skrevet av to sosiologer fra universitetet i København – Mads Meier Jæger og Ea Hoppe Blaabæk. Noe av det mest interessante – og skremmende – ved denne artikkelen er det datagrunnlaget de har hatt tilgang til. Siden januar 2020 har nye administrative registre gjort det mulig å koble alt utlån av så vel fysisk som digitalt materiale i danske folkebibliotek opp mot befolkningsregistre med data om inntekt, utdanningsnivå, innvandrerstatus, barn i familien mv. Ganske skummelt, spør du meg.

Meier Jæger og Hoppe Blaabæk har tatt for seg utlån av digitalt materiale beregnet på barn mellom 0 og 16 år i henholdsvis februar – den siste måneden før samfunnet inkludert bibliotekene stengte – og mars og april 2020. Populasjonen deres består av familier med barn mellom 0 og 16 år – alt i alt 632 354 familier. Registerdata brukes til å koble sammen utlån med sosioøkonomiske variabler som inntekt, utdanning og innvandringsbakgrunn.

Fra 1. januar 2020 til stengningen den 13. mars gjorde det umulig å låne fysiske bøker, var det 25 prosent av familiene som lånte fysiske barnebøker. De sosiale forskjellene var tydelige. 32 prosent av familiene der foreldrene hadde universitets- eller høgskoleutdanning lånte fysiske bøker beregnet på barn i denne perioden. For dem uten slik utdanning var det 16 prosent. Forskjellen mellom dem med inntekt over eller under medianinntekten var omtrent den samme.

Når forskerne ser på utlån av digitalt materiale, steg det markant i alle utdannings- og inntektsgrupper i den første nedstengningsperioden fra 13. mars og fram til påskeferien tidlig i april. Økningen var kraftigst blant dem med høy utdanning og inntekt. I forbindelse med påskeferien skjedde det imidlertid noe merkelig. Det digitale utlånet stabiliserte seg en ukes tid. For høyutdannings- og høyinntektsfamiliene stabiliserte deg seg imidlertid på et markant høyere nivå enn før den 13. mars, mens familiene med lavere utdanning og inntekt gikk tilbake til nivået fra før nedstengningen. I perioden etter påskeferien og fram til 30. april økte så det digitale utlånet igjen kraftig i alle grupper, men også denne gangen desidert mest i gruppene med høy utdanning og inntekt.

Forskerne finner også noen interessante forskjeller mellom innvandrerbefolkningen og befolkningen som helhet. Forskjellen etter utdanning er langt mindre i innvandrerbefolkningen enn i befolkningen som helhet, mens forskjellen etter inntekt er den samme. I innvandrerbefolkningen ser altså inntekt ut til å være viktigere enn utdanning.

Forskernes konklusjon etter å ha analysert data med mer enn 55 millioner observasjoner er at de har funnet tydelig evidens på at ulikheten har økt under Covid 19-tiltakene. Det var klare sosiale skjevheter med hensyn til litteratur til barn i både fysisk og digitalt format før stengningen i mars 2020. Etter overgangen til utelukkende digitale lån som følge av stengningen, har gapet etter utdanning og inntekt økt. Å fremme lik tilgang og jevne ut sosiale skiller i tilgangen til kunnskap og informasjon står helt i sentrum av bibliotekenes samfunnsoppdrag. Når forskning indikerer at stengning og overgang til digitale tjenester fungerer kontraproduktivt i forhold til dette samfunnsoppdraget, må man stanse opp. Heldigvis har fysisk stengning ikke vært en del av tiltakene etter åpningen i mai. De danske forskernes funn blir et argument for å fortsette slik strategi med fysisk tilgjengelige bibliotek.

Mens våre to danske sosiologer med utgangspunkt i et overbevisende empirisk materiale har sett på den faktiske sosiale effekten av bibliotekenes koronatiltak, har de to finske forskerne Ari Hasio og Elisa Kannasto i artikkelen Covid 19 and its impact on Finnish public libraries sett på hvordan finske bibliotekansatte opplevde den første nedstengningsfasen. Hasio og Kannasto gjennomførte en spørreskjemaundersøkelse der respondenter ble rekruttert ved at skjemaet ble lagt ut på to Facebook-grupper der forfatterne mener de fleste bibliotekansatte i Finland er med. Grunnen til at de valgte dette framfor for eksempel å trekke et utvalg og sende spørreskjemaet ut gjennom e-postadressene til de uttrukne, var at i Finland valgte en del kommuner å permittere ansatte i bibliotek som ble stengt. De fikk 251 respondenter – ikke imponerende høyt. I tillegg gjennomførte de kvalitative intervjuer med ti respondenter.

Finland stengte noen dager etter Norge og Danmark. Regjeringens beslutning om stengning ble tatt 16. mars. Brukerne har åpenbart hatt noen dager til å forberede seg, og nesten alle respondentene – 88 prosent – rapporterer om en eksplosiv utlånsøkning rett før dørene ble lukket. Hovedbiblioteket i Åbo har vanligvis 6000 utlån daglig. Den 17. mars var utlånstallet fire ganger så høyt.

Et interessant funn i den finske undersøkelsen er knyttet til det faktum at en del kommuner valgte å permittere de bibliotekansatte. Blant de ansatte i disse kommunenes bibliotek fant de finske forskerne opplevelser av urettferdighet, bekymring for framtidig inntekt og en frykt for spenning og konflikter mellom permitterte og ikke-permitterte. I kommuner uten permitteringer og der biblioteket selv hadde mulighet til å bestemme hva de ansatte skulle gjøre – noen kommuner som ikke permitterte, overførte bibliotekansatte til helt andre oppgaver i kommunen – var det en annen grad av trygghet som åpnet opp for kreativitet med hensyn til å utvikle alternative måter å tilby bibliotektjenester på.

Blant de finske respondentene var det også en del som uttrykte bekymring for hvilke konsekvenser de voldsomme kostnadene ved koronatiltakene vil få for framtidige bevilgninger til bibliotek.

Fra to casestudier fra to av våre nærmeste naboland til en studie som analyserer svar på koronasituasjonen fra det internasjonale bibliotekfeltet: Marc Kosciejew har i artikkelen The coronavirus pandemic, libraries and information: a thematic analysis of initial international responses to Covid 19 analysert koronapolitikken slik den er formulert av bibliotekforeningene i USA, Australia, Irland, Storbritannia, Sør-Afrika i tillegg til den internasjonale bibliotekorganisasjonen IFLA.

Kosciejew identifiserer en rekke diskurser eller tema som sentrale i disse politikkdokumentene: Legitimeringsdiskursen. Her er man opptatt av å skape forståelse for bibliotekenes rolle og oppdrag. Alle politikkdokumentene er opptatt av dette. Informasjonsdiskursen. Her peker man på bibliotekets rolle som informasjonsformidler og at den må opprettholdes gjennom krisen. Også det er alle dokumentene opptatt av. Tjenestediskursen. Her peker man på betydningen av i størst mulig grad å opprettholde bredden i tilbudet. Også det er viktig for alle foreningene. Digital migrasjon – altså overføre tjenester fra fysiske og digitale plattformer til digitale plattformer. Det er tatt opp i fire av de seks politikkdokumentene. Den amerikanske og sør-afrikanske bibliotekorganisasjonen har ikke tatt opp dette temaet. Spørsmål knyttet til arbeidsplassorganisering – åpning versus stengning, sikkerhet mv. Dette er også tatt opp i alle de seks politikkdokumentene og en oppslutning om nedstengning dominerer. Kontekstuelt mangfold-diskursen. De konkrete tiltakene må ta hensyn til lokale variasjoner. Det er rimelig nok alle de fem nasjonale bibliotekorganisasjonene opptatt av, mens det – også rimelig nok kanskje – ikke er en del av IFLAs politikkdokument. Smittevernstiltak. Det inngår i alle politikkdokumentene unntatt IFLAs og den irske bibliotekforeningens. Bekjempe falske nyheter. Den amerikanske, britiske og sør-afrikanske bibliotekforeningen er opptatt av det temaet. De to siste temaene er partnerskap med det offentlige helsevesenet (IFLA og den amerikanske og irske bibliotekforeningen) og partnerskap med private virksomheter, inkludert forlag.

Det er egentlig påfallende lite politikk og samfunnsrolle i de politikkdokumentene som er analysert i denne artikkelen og påfallende mye teknikk. Man er opptatt av informasjon og informasjonsformidling, ikke samtale og kunnskap, og man er opptatt av å bekjempe falske nyheter – utvilsomt viktig – men ikke av hva man kan gjøre for å opprettholde en variert offentlighet gjennom krisen.

For – som også mediekommentatoren Anki Gerhardsen har påpekt. Offentligheten kan bli offer når vi ikke lenger ser forskjell på en journalist i NRK og en informasjonsmedarbeider i Helsedirektoratet. Her har bibliotekene en oppgave.

Powered by Labrador CMS