Leder: Intellektuell autopilot

Det er forståelig at uroen brer seg ved utdanningsinstitusjonene. Ikke siden Arbeiderpartiets permanente utdanningsrevolusjon på 60, 70 og 80-tallet har reformiveren vært større, og det i et parti som for ikke så lenge siden proklamerte ”reformpause” i skolen. Alt er tilsynelatende snudd på hodet. Venstresida er de nye konservative hvis historiske oppgave er blitt å forsvare status quo mot høyresidas revolusjonære omdanning av samfunnet. En slik posisjon har mange innebygde instinkter eller såkalte ryggmargsreflekser: Ethvert utspill fra Kristin Clemet tar sikte på å innføre markedsliberalismen i skolen, derfor er vi mot!

Et slikt standpunkt inntas med god grunn, men blir ikke nødvendigvis riktig for det.

Nettopp derfor var det en befrielse å se at !les-general og tidligere RV-leder Aslak Sira Myhre nylig stilte seg på utdanningsministerens side i spørsmålet om litteraturundervisningen i skolen. I forslaget til ny læreplan tas den obligatoriske lesningen av for eksempel
Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie vekk og lar det være opp til den enkelte lærer hva elevene skal lese i norskundervisningen.

-Uhyrlig! sier teaterregissør Bentein Baardson til Nationen. -Uhyrlig å frata barn retten til det beste vi har, og sammenlikner det med å ha kristendom uten å lære om Jesus.

-Kulturarv! sier Ingar Sletten Kolloen til samme avis. – Norskundervisningen skal lære elevene kulturhistorie og vår kulturarv, og føyer til: -Man kan ikke overlate til en tilfeldig forbipasserende (altså en lærer, min anm.) å finne ut hva som er god eller dårlig litteratur.

-Uklokt og farlig! sier professor Vigdis Ystad til NRK. Det er uheldig for de elevene som ikke har gode lærere, og elevene er uansett ikke garantert å få med seg de mest betydningsfulle norske forfattere.

Det er med andre ord grunn til å tro at alle disse tre i en alder av for eksempel tretten år med stor glede leste Synnøve Solbakken el.l. Ikke noe galt i det, forsåvidt. Men hvor blir det av den empatien som det sies at man får av å lese? Blikket på alle oss andre, som i mange år fikk drept enhver lyst til å åpne en bok? Hvor var Baardson, Kolloen og Ystad da ingenting skjedde? Hvorfor var de så øredøvende tause da leseundersøkelsene bekreftet det mange av oss visste: oppsiktsvekkende lav leseforståelse og negativ holdning til lesing blant norske elever?

Hva er resepten for en sånn sykdom? Mer av samme medisin? Eller helst akkurat like mye? At ingenting skjer? At kverna oppe ved kateteret fortsetter å male slik den alltid har gjort? Slik at Baardson, Kolloen og Ystad slipper flere forstyrrelser og rolig kan gå videre med sine teaterstykker, forfatterbiografier og forskningsprosjekter?

Jeg går ut fra at disse herrene og damene ser på seg selv som intellektuelle, altså tenkende og handlende personer som er opptatt av helheten. I såfall har de sviktet sin oppgave og latt autopiloten overta mens de holdt på med noe annet.

Chris Erichsen