Utgave: 4/2023

I gamle bøkers eventyrland

Hva har Alice i Eventyrland, Christian7. s livlege Struensee, en flokk sauer og Stortinget til felles? Alle viser seg å ha vært helt sentrale for å utbre lesing og bøker over hele landet under svært skiftende historiske, politiske, økonomiske og religiøse forhold.

Mange typer: I 1800-tallets Kristiania gav nye trykketeknikker og skrifttyper tidens utgivelser så mange muligheter at de i dag ofte fremstår som et euforisk typografisk sammensurium, skriver Torbjørn Eng i Bokhistorie. Bibliotekhistorie.
Mange typer: I 1800-tallets Kristiania gav nye trykketeknikker og skrifttyper tidens utgivelser så mange muligheter at de i dag ofte fremstår som et euforisk typografisk sammensurium, skriver Torbjørn Eng i Bokhistorie. Bibliotekhistorie.

Øivind Berg og Torbjørn Eng (red.) Bokhistorie. Bibliotekhistorie. 2023 En antologi med 13 artikler fra Norsk bok- og bibliotekhistorisk selskap (NBBS) ved 25-års jubileet i 2023 Norsk bok- og bibliotekhistorisk selskap, 2023

Norsk bok- og bibliotekhistorisk selskap

(NBBS) har siden 1998 arbeidet for å vise frem bøkenes betydning for samfunnsutviklingen gjennom historien. Med denne boken leverer de 13 nye bidrag fra sine medlemmer til vår forståelse av dette.

En godt ristet Twist-pose

Geografisk og historisk spenner temaene fra antikkens Roma, over renessansens Tyskland og Norge og 1700- og 1800-tallets utgivelser og lesning i Norden til 1900-tallets hjemlige bibliotekinstitusjoner og -politikk. Vi møter vakre inkunabler, rufsete pamfletter, typografiske reklametrykk, populære folkebøker og sjeldne nynorske skrifter. Med andre ord, samlingen favner vidt, med noe for enhver med bokhistorisk interesse, men går også i dybden, bokstavelig talt ned på mikroskopisk nivå. Artikkelsamlingen er redigert av den erfarne bokhistoriske duoen Øivind Berg, som er foreningens leder og inntil nylig forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, og typograf Torbjørn Eng.

Boken fremstår som en twistpose, med enkeltbiter for enhver smak, pent pakket inn med mange vakre fargeillustrasjoner og systematisk oppsett. Redaktørene har ristet posen godt og ikke hjulpet leserne med noen åpenbar sortering av artiklene, verken etter tema, materiale eller kronologi. De færreste leser en slik artikkelsamling fra A til Å, men det er likevel mange artikler her som bidrar til å belyse hverandre, enten det er i form av metode, lesningshistorie, teknologihistorie eller institusjonelle rammeverk.

Naturvitenskapelige metoder

Samlingen åpner med en tverrfaglig dybdestudie av det som kalles Norges første trykte bok, Missale Nidrosiense fra 1519. Dette liturgiske verket ble bestilt av biskopen i Nidaros og trykt i København som alterbok for alle norske kirker. Konservatorene Chiara Palandri og Nina Hesselberg-Wang har gjennomanalysert materialene som de få overlevende eksemplarene av verket består av, for å fortelle en grundig historie om hvordan dette verket ble til, og den handelen som datidens bokproduksjon inngikk i. Ved hjelp av flere naturvitenskapelige metoder avdekkes videre hva slags dyreskinn eller pigmenter som er brukt, og tid og sted for når treet benyttet i permene ble felt. Resultatene viser en større grad av serieproduksjon enn man hadde forventet, av både bokens innmat (materie) og innbinding, i en tid der kjøperen selv ofte sto for valg av bind.

Dette elementet av serieproduksjon i bokproduksjonen rundt år 1500 er også tema for Ernst Bjerkes bidrag om illustrasjonene i et av renessansen praktverk, Nürnbergkrøniken. Historieverket om alt mellom skapelsen og dommedag var illustrert med om lag 2000 tresnitt og kunne kjøpes med eller uten kolorering av bildene og med eller uten ferdig innbinding. Også her analyseres kjemien i pigmentene så vel som utføring av koloreringen.

Bjerke viser hvordan illustrasjonene inngår i en større bokproduksjonssammenheng, med gjenbruk av illustrasjoner og fast fargebruk på tvers av utgivelser. Som i studien av Missale Nidrosiense bidrar de tekniske analysene med informasjon man ikke får fra skriftlige kilder, men hos Bjerke får vi også en historie om hvordan bokproduksjon og illustrasjon påvirker vår forståelse av teksten.

Nye muligheter med nye trykketeknikker

Torbjørn Eng tar for seg betydelig nyere trykkehistorie, fra 1800-tallets Kristiania. Nye trykketeknikker og skrifttyper gir tidens utgivelser så mange muligheter at de i dag ofte fremstår som et euforisk typografisk sammensurium. Alle disse valgmulighetene en trykker kunne by på, finner man første gang presentert som en samlet utgivelse, en skriftprøve, fra Chr. Tønsbergs boktrykkeri i 1849. Eng redegjør likevel for at det er et visst system og moteretninger i fyrverkeriet av nye trykkskrifter, avhengig av type utgivelse og publikum.

En typografisk nøtt, uavhengig av periode, er kunsten å fremstille slektsoversikter som leseren ikke går seg vill i. I Nürnbergkrøniken hjalp fargekoder til med å holde styr på slektene. John Wold presenterer Erik Lassesens forsøk i 1921 på å systematisere og fremstille Meråkers gårder og slekter. Den ble ikke stående som et forbilde i genealogien, men til gjengjeld hevder Wold at Gamle merakerslegter skapte noe nytt i form av ‘vanlige folks’ trykte slektshistorie, solgt i bøtter og spann til lokale familier som gjerne hadde få andre bøker hjemme. Det hadde vært nyttig å få plassert denne utgivelsen og mottakelsen i en større bokhistorisk kontekst.

Elisabeth Eide skrev i Bøker i Norge (2013) grundig og interessant om bokeierskap og lesning rundt om i landet, blant høy og lav, på 1800-tallet. Nå bidrar hun med «spredte glimt fra allmuens leselyst». Glimtene blir stedvis punktlister over løsrevne eksempler på lesning og bokeierskap, eller samtidige meninger om det samme. De virker noe uferdige her, selv om glimtene kan være verdifulle i seg selv for å underbygge allmenn leselyst.

Fra Grünerløkka til Roma

Slutten av 1800-tallet bød på en revolusjon for ‘allmuens lesning’, nemlig innføringen av folkebiblioteker. Øivind Frisvold tar for seg biblioteket på Grünerløkka i Oslo (åpnet 1914) som det tidligste eksempelet på hvordan nye, internasjonale tanker om hva et bibliotek skulle være, preget utbyggingen av folkebibliotekene og deres arkitektur. Her skulle det være plass til formidling og barns lesing og aktiviteter, men også tiltrengt ro for dem som bor trangt. At alt materialet også skulle være gratis, ble nedfelt i lov om folkebibliotek i 1971. Frode Bakken gir en grundig fremstilling av hvordan skiftende regjeringer frem til 2005 forsøkte å innføre brukerbetaling på nye medier, uten å lykkes, og at det nå er en tapt sak (heldigvis).

Erik Guldager Nielsen påpeker på sin side at offentlige biblioteker ikke er noe nytt, men noe som går tilbake til antikken. (Allerede romerne!) Antallet romerske biblioteker og deres til dels store samlinger – hvorav uendelig mye brant opp – er imponerende. Hvorvidt de også drev gratis utlån, eller ‘offentlig’ var en kategori med modifikasjoner, er litt uklart, men Guldager Nielsen argumenterer varmt for bibliotekenes store betydning for periodens kultur, teknologi og samfunn.

Høye og lavere sigarer

Johan Henden holder seg nærmere i tid og sted med sin redegjørelse for festskrifter til mellomkrigstidens UB-bibliotekarer, fremfor alt overbibliotekar Wilhelm Munthes fra 1933. Munthes posisjon som en sentral figur i bibliotekfaget, også internasjonalt, ble befestet med et tykt bind til hans 50-årsdag (som sammenstilles med tynnere bind til hans UB-kolleger), og han er fortsatt verd å minnes. Mer enn dette presser Henden ikke festskriftsitronen, et døende format som ikke er kjent for å være veldig juicy.

Tilblivelsen av Auresamlingen for nynorsk skrift ved samme UB hadde lavere sigarføring, men var et stort enmannsløft. Ellen E. Nicolaysen har studert Anton Aures livsprosjekt: å samle inn og bibliografere smått og stort av trykte nynorske tekster for å styrke og utvikle målformen. Han fikk etter hvert statsstipend for å fullføre denne språkpolitiske og bibliotekfaglig viktige samlingen, som fortsatt står på Nasjonalbiblioteket.

Betydningen av å samle alle utgivelser innenfor et område ser vi også klart av Øivind Bergs bidrag. Da Struensee trumfet igjennom full trykkefrihet i Danmark-Norge i 1770, utløste det et ras av skrifter i det fleste sjangre. Mest synlig var flommen av pamfletter og andre småtrykk som uten takt og tone nå kunne gjøre sine tanker om høyt og lavt kjent. En av kongens embetsmenn, Bolle Willum Luxdorph, samlet fortløpende alt som kom ut, og samlingen er bevart i København. Trykkene fra og om Norge har danske forskere ikke brydd seg så mye med, så Berg gjør et flott grunnarbeid ved å samle disse i en egen oversikt og presentere sentrale tekster og forfattere og hvilke temaer de engasjerer seg i.

Engelske klassikere på norsk

Else eller Alice?: Lewis Carrolls Alice’ Adventures in Wonderland (1865) fikk en kronglete vei fra engelsk til norsk, forteller Anne Kristin Lande i Bokhistorie. Bibliotekhistorie.
Else eller Alice?: Lewis Carrolls Alice’ Adventures in Wonderland (1865) fikk en kronglete vei fra engelsk til norsk, forteller Anne Kristin Lande i Bokhistorie. Bibliotekhistorie.

Trykkefrihetstiden åpnet for alltid døren for kontroversielle tekster som satte dagsorden, selv om skrevne og uskrevne begrensninger ble gjeninnført, også etter 1814. Thore Lie og Anne Kristin Lande skriver om utgivelsene til to svært forskjellige, men likevel skjellsettende engelske tekster med interessante historier i Norge og Norden. Den eldste, Darwins The Orgin of Species, utkom i seks reviderte utgaver fra forfatterens hånd i 1859–72. En norsk oversettelse kom først i 1890, i Sørensens Bibliothek for de tusen hjem, da den danske fra 1872 (ved forfatter og botaniker J.P. Jacobsen) trolig dekket mye av det norske markedet til utpå 1900-tallet. At den i Norge så ikke utkom på nytt på over 100 år, påpeker Lie som en raritet i Norden som det hadde vært interessant å vite mer om.

Seks år etter Darwins verk ble unge lesere kjent med mange nye skapninger i Lewis Carrolls Alice’ Adventures in Wonderland (1865). Lande skriver kåserende om hvordan hun kom på sporet av den første norske oversettelsen. Romanen ble først godt kjent for norske barn på 1900-tallet, med oversettelser om «Else» og senere «Alice» (da Disney-tegnefilmen kom). Det viser seg likevel at det ble gjort et tidlig forsøk på å oversette den populære, men språklig kompliserte historien, men prosjektet strandet raskt og resulterte bare i en svært kort versjon eller et referat i et barneblad i 1870. Landes funn er en interessant brikke i norsk oversetter- og barnelitteraturhistorie og en påminnelse om de mange bearbeidelsene klassikere vi tror vi kjenner, har vært igjennom.

Feil kildebruk

I Bokhistorie. Bibliotekshistorie. 2023 er alle artiklene er utstyrt med litteraturliste og de fleste med et fyldig noteapparat som bærer bud om faglig grundighet og etterrettelighet. Riktignok svikter det av og til, som når innholdet i en historisk roman av Kristofer Janson tas for god fisk og blir brukt som kilde til å ‘dokumentere’ hva en sjømann i Bergen leste i «1762» (i romanen er dessuten året 1790; Eide s. 114).

Noen bidrag legger an på å være vitenskapelige artikler i snever forstand, andre formidling av tidligere arbeid eller formidling av mer generell art. Her spriker forfatternes form og innhold, bakgrunn og ambisjon en del, noe som reflekterer bokens opphav i en bredt sammensatt forening og dens jubileum. Som helhet formidler utgivelsen uansett mye nyere kunnskap i en tilgjengelig form, servert på ett brett til alle med interesse for gamle bøker og trykk, og deres samlere, lesere og formidlere. Det trenger vi mer av.

Aina Nøding er litteraturviter og forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, med eldre bok- og mediehistorie som sitt spesialfelt.

Powered by Labrador CMS